Fucking Hardanger

Tonje Glimmerdal er blitt tenåring! Neida. Hun er bare tolv, og tween. Hun heter dessuten Jenny Fender. Men Maria Parrs bøker om oppvekst i grisgrendte strøk på Vestlandet er blitt en bauta i norsk barnelitteratur, så det er fort gjort å gjøre denne assosiasjonen. I Heidi Marie Vestrheims barnebokdebut Jenny Fender er det en utpreget vestlandskoloritt. Boksidene nærmest drypper av eplesider, og det ramler inn bussturister på eplegården til Jenny Fender i tide og utide. Mest i utide, om du spør Jenny. Siderfestivalen er sommerens store happening og Sidergutane trekkplasteret.

Usentimental

Jenny har bodd hele sitt tolv år gamle liv i denne eplekjekke bygda. Bestevennen Signe bor rett på andre siden av potetåkeren. Det er bare å pile over jordet når man har lyst på selskap. Eller øve litt med bandet. Jenny og Signe, aka Jenny Fender og Signe Casio, er nemlig ikke bare verdens beste venner, de er også duoen som utgjør bandet «Nabovarsel». Nå har de nettopp fått sin første spillejobb: De skal varme opp for Sidergutane på årets siderfestival.

Heidi Marie Vestrheims debutbok er gjennomsyret av en selvironisk humor på vestlendingenes vegne. Men den er også breddfull av kjærlighet til den samme landsdelen. Selv om bokens protagonist, Jenny, er ekstremt opptatt av det urbane, og drømmer om å bli rockestjerne, vipper det aldri over i et selvhat på bygdas vegne. Det er godt gjort. Og at Vestrheim porsjonerer ut passe mengder ironi og kjærlighet gjennom hele boken, gjør at den sjarmerer leseren uten å fremstå som sentimental. Er det noe vestlendingene er allergiske mot, er det sentimentalitet.

Slange i paradis

Jenny Fenders opphold i bestevenn-paradis skal komme til en ende. Signe skal flytte til Stavanger. Jenny er knust. Bokens første del har effektivt etablert hvor nært vennskapet er, og som voksen leser blir jeg minnet om at vennskap mellom barn kan være symbiotiske. Slike oppbrudd kan kjennes som å miste en del av seg selv. Særlig sårbart kan det være på et lite sted med begrensede valgmuligheter. Har man én, har man alt, men mister man sin person, da har man ingen. «Det går ikkje an å bu på ein eplegard og ikkje ha ein nabo som er bestevenn. Det er ikkje vits. Alle andre utan grått hår og gubbemage og hengepuppar bur så langt vekke at det tar ein halv time å gå dit.» Vestrheim portretterer Jennys misére troverdig, og med humor.

Kort tid etter Signe forsvinner, dukker det opp en ny nabo. En slange i paradis. Eller? Sara er jevnaldrende med Jenny, og flytter inn i Signes gamle hus med sin far. De viser seg å være svært musikkinteresserte, og Sara har til og med på seg en band-t-skjorte med Hole, Jennys favorittband! Og de samme kule Converse-skoene som Jenny har ønsket seg!! Og de bygger et lydstudio i hagen!!! Kan det bli bedre?

For perfekt

For den surmagede kritikeren så kan det dessverre det. Introduksjonen og plottwisten med Sara er den svakeste delen av denne boken, som ellers fremstår som svært gjennomarbeidet. Det er liksom ikke måte på hvor perfekt den nye naboen matcher Jennys behov. «Du køddar! Finst det andre som likar same band som Signe og meg? Det er ikkje mogleg! Ingen andre i Liarbygda har høyrt om Hole, eingong.» Jo, det er ganske utrolig, nesten lite troverdig. Men det som gjør det verre, er Jennys insistering på å ikke ville bli venn med denne naboen. Til tross for forsøk og frierier fra Sara. Vi forstår at det skal handle om en lojalitet fra Jennys side overfor Signe. Men jeg tror ikke på det. Om jeg skal dra metaforen om slange og paradis videre, så er paradiset allerede ødelagt. Signe har flyttet. Jenny har ingen ting å vinne på å avvise Sara. Det er et grep forfatteren gjør for å ha en konflikt som skal drive plottet, men fremstår som tvunget. Om man skal insistere på denne konflikten, måtte det vært noe med Sara som faktisk ikke var tiltalende for Jenny.

Når det er sagt, så kan det ha vært en tanke her om en ambivalens hos Jenny som hun ikke er bevisst selv. Etter hvert utvikler nemlig relasjonen mellom Jenny og Sara seg til å bli romantisk. Kan motstanden Jenny utviser være en frykt for sin seksualitet? I så fall er det ikke noe som kommer tydelig frem i boken. Nettopp dette har sikkert vært et poeng for Vestrheim. Her har vi en barnebok som portretterer homofili uten at det er et problem eller hovedtema i boken. Det handler om representasjon, og vi trenger det. Likevel er jeg usikker på hvor troverdig det blir i en bok der leseren er på innsiden av Jennys hode. Er det sannsynlig at hun ikke gjør seg noen tanker rundt dette, overhodet? Jeg tror ikke det.

Smart lydbok

Samtidig med utgivelsen av Jenny Fender i stiv perm ble også lydboken sluppet. Det er nok lurt, ettersom vi vet at øret er blitt et leseverktøy for mange unge. Det er forfatteren selv som leser, og det fungerer for det meste fint. Det er til tider litt for mye skuespill for denne kritikerens smak, men det er også et grep som gjør det lettere å følge narrativet, og hvilken karakter som holder i dialogen. I lydbokversjonen gjøres det bruk av meldingsvarsler når dialogen foregår via telefonen. Om lydbildet vil tåle tidens tann, vil vise seg, men i skrivende stund fungerer det utmerket. Meldingsvarslene bryter inn i historien slik de gjør i livet ellers, og flere ganger løfter jeg min egen telefon for å sjekke hvem det er fra, før jeg kommer på at det er lydboken. Det er gøy når produsentene utnytter muligheter som den trykte boken ikke har, det gir formatet en egenverdi.

Vestrheims bok er delt inn i korte kapitler som er gitt navn etter låttitler. Det er nærliggende å tolke det som et soundtrack til lesingen. Kanskje naturlig, ettersom forfatteren først og fremst er kjent som musiker. Siden flere av sporene er gamle klassikere, kan man også se kapittelinndelingen som forslag til en musikalsk dannelsesreise for unge lesere. Dersom de tar seg tid til å lete frem låten, vel og merke. Her ligger det et opplagt potensial for å øke lydbokversjonens egenverdi, men det er antakelig et komplisert spørsmål om rettigheter og opphav.