Tittel: Morkels alfabet
Tekst: Stian Hole
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015

Fugler og alfabeter

Morkels alfabet er enda en eksepsjonelt vakker bildebok i Stian Holes rekke av eksepsjonelt vakre bildebøker.

Stian Hole har høstet mange lovord for sine bildebøker. Det er vel fortjent. Han opererer virkelig i en egen klasse, og jeg kan ikke gjøre annet enn å slutte meg til heiagjengen. Hole har en sjelden evne til å skape noe som er formfullendt uten at det virker avsluttet, som om det skjer noe nytt eller annerledes ved hver gjenlesning. På sett og vis er han en mester i sin egen sjanger: Ved hjelp av en digital collageteknikk blir det nærmest fotorealistiske blandet med det fantastiske, mens den korthugde, poetiske teksten står presist avstemt til tablåene. Ikke et ord er overflødig, ikke et ord er feilplassert.

inni grabben

Morkels alfabet handler egentlig mye om ord. Vi får et gjensyn med Anna fra Annas himmel (2013), som finner papirlapper på jordet med korte, kryptiske beskjeder om trekkfugler. Anna skriver tilbake, og får vite at avsenderen er Morkel – gutten som nesten aldri er på skolen. Ved å følge sporene i nysnøen inn i skogbrynet finner hun ham i en liten trehytte. Vi bevitner møtet ovenfra, som om Hole vil gi oss perspektivet til fuglene Morkel er så opptatt av: Morkels luekledte hode, snøball i den ene hånden og en kopp kakao i den andre, som kikker ned på Anna, mens Anna kikker opp på Morkel. For Anna rommer dette møtet med Morkel en verdensfortryllende kraft. Forelskelsen eller vennskapet åpner en ny dimensjon: ”Alt er noe mer når hun er sammen med Morkel.”

morkel i hytta

Det er et intuitivt forbund mellom Anna og Morkel, beseglet i en samtaleform kokt ned til alliterære oppramsinger og betraktninger om fuglenes trekkmønstre. Men Anna er den søkende, Morkel er mer mystisk. Vi aner et ønske fra Annas side om å få del i Morkels verden, og kanskje stritter Morkel litt imot. Holes formuleringskunst er på sitt beste når den gjennom slike antydninger samtidig klarer å si så mye mer: ”Alle har sitt eget alfabet, tenker Anna. Det kan ta lang tid å tyde bokstavene.” Vi skjønner at Morkel flykter fra noe, helst vil han bevege seg som fuglene. En dag er han ikke lenger i hytta. Det er ingen spor etter ham. Igjen flytter Hole perspektivet: Vi ser Anna sitte opprådd i utkanten av en glenne etter å ha tråkket opp et omfangsrikt ”KOM” i snøen. Ordet kan bare tydes ovenfra, som av en fugl.

Alt er noe mer sammen med Morkel, og alt er noe mer i Morkels alfabet. Boken er uhyre velkomponert, hvert eneste ord blir liksom mangfoldiggjort av en visuell klangbunn. Slik er det som om historien aldri uttømmes. Den får nye nyanser og betydningslag hver gang man leser den, og den fortjener å bli lest av barn og voksne verden over.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

morkel er tilbake



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.