Fuglesang med gjenklang

Hver aldersgruppe får delta med sine forutsetninger. Med Du skal få høre fuglesang viser Lise Hovik hvordan man virkelig kan ta barn på alvor også i dagens norske teaterlandskap.

Foto GT Nergaard

Du skal få høre fuglesang.
Du skal få slippe å synge selv.
Din lytting skal være din sang.

Med utgangspunkt i dette diktet av Jan Erik Vold og fugleverdenens egen sang og lek, har Teater Fot med regissør Lise Hovik i spissen skapt en hel teatertrilogi for barn fra 0 til 9 år. Forestillingene er et samarbeid mellom nevnte kompani og Trøndelag Teater og inngår i forsknings- og utviklingsprosjektet SceSam, der det forskes på interaktive dramaturgier i scenekunst for barn. Interaktivitet kan her best forklares med deltakelse, både i direkte og indirekte form. Selv skriver Teater Fot dette i trilogiens program:

 Vi skaper et lyttende univers der barna kan oppleve og ta del i teatret, musikken og dansens frie uttrykksformer. (…) Dette betyr ikke nødvendigvis at de deltar fysisk på scenen, men at kontakten med barna blir ivaretatt. Lytting er en form for interaktivitet som kan åpne et rom inni hver tilskuer, og som allikevel former en felles teateropplevelse.

Det skulle da også vise seg at barna ble invitert med i forestillingene på ulike, men gode måter tilpasset de forskjellige aldersgruppene. Dessverre havnet de litt i skyggen av alle oss voksne som var tilstede på premiéren, men likevel tør jeg å påstå at den konkrete målgruppetenkningen skapte tre svært gode teateropplevelser for de minste. På hver sin måte sto de som befriende alternativ til de mer tradisjonelle familieforestillingene som har som mål nettopp å samle og treffe hele familien, og som i dette jaget etter å favne alle kanskje ikke egentlig favner noen sånn helt ordentlig. Hver del i trilogien fortjener derfor sin egen lille presentasjon.

 Del 1: Spurv

Det er interessant hvordan regissør Lise Hovik har forsøkt å speile de ulike målgruppene i ulike fuglearter. De yngste har hun for eksempel sett gjennom spurvens øyne. Spurven holder seg på bakkeplan, den er nysgjerrig, utforskende og fysisk rastløs. Både musikken og det sceniske spillet er derfor mer assosiativt oppbygd enn lineært historiefortellende, og preget av forskjellige tilstander, stemninger og sekvenser. Både lys og scenografi bidrar til at scenerommet oppleves varmt og trygt, blant annet understreket av en rugekasse med varmelampe oppå et slags rundt ullteppe i senter av rommet. Før forestillingen begynner, gir skuespillerne beskjed til de voksne som er med at de skal la barna få lov til å bevege seg fritt i rommet underveis, og det tar ikke lang tid før det første barnet er fysisk tilstede oppe på scenen. Interessant nok synes ikke barna som tar dette skrittet å bevege seg uavhengig av det som skjer i det sceniske forløpet, snarere ser det ut til at de forholder seg bevisst og medskapende til det som blir presentert. For en voksen tilskuer kan den åpne, assosiative og til en viss grad stillestående dramaturgiske formen tidvis føles noe krevende. Men det er nettopp det at Spurv tør å dvele ved seg selv, tør å være sta i sitt eget utforskende og nysgjerrige uttrykk, som gjør at den ser ut til å treffe målgruppa spesielt godt. At noen av de introduserte elementene (bl.a. en pappose) ikke gis nok tid i den utforskende helheten og derfor oppleves som et lite dramaturgisk sidespor, synes dermed underordnet i denne sammenhengen. Utelatelsen av verbal tekst gjør det også nødvendig med et solid musikalsk uttrykk, både som meningsbygger og drivende kraft. Det er derfor fint å se hvor godt dette er ivaretatt både av musikerne og de øvrige aktørene, og – for ikke å glemme – barna selv. Alle får for eksempel utdelt hvert sitt rytmeegg som de kan utforske og leke med slik de ønsker, og dermed blir også de barna som ikke helt tør eller ønsker å forlate de voksnes fang til medskapende og deltakende aktører i forestillingen.

 Del 2: Nattergal

Denne delen er mer tradisjonell både i sin dramaturgiske form, men også i saloppsett. Der publikum i Spurv satt mer i en hestesko inn i selve spillarealet, lener man seg her på det mer vanlige scene/sal-oppsettet. Det skal likevel sies at grensene mellom scene og sal uansett ikke er så påtrengende i en såpass intim blackbox som det Teaterkjelleren er.

Nattergal tar utgangspunkt i et eventyr og etterligner også dette dramaturgisk; her er handlingen i større grad lineær, det er en klar historie og det fortelles mer, selv om heller ikke denne delen kan beskrives som spesielt ordrik. Isteden ligger det meste av fortellingen i det fysiske språket, samt i nattergalens sang som går som en rød tråd gjennom denne delen, spennende levendegjort av saksofonist Eirik Hegdal. Likevel, den ganske så konkrete historien og tradisjonelle oppbygningen, gjør at denne delen oppleves som den mest uforløste, både fordi det tar litt tid før den finner formen, samtidig som det også dukker opp enkelte logiske brister. Som voksen undrer jeg meg for eksempel litt over hvilke fugler aktørene er; fugleprinsessas høyeste ønske er å få fanget nattergalen for å høre den synge, altså kan vel ikke hun og fugletjenerne hennes selv være nattergaler? Da kunne de vel bare sunget selv? Nattergal slutter også litt brått, selv om Lise Hovik tydeligvis vil at barna skal fortsette å fantasere videre om hva som skjer i fortsettelsen av det vi blir presentert. Her konfronteres barna mer direkte av aktørene i form av spørsmål etter forestillingen, som nettopp handler om hva de tror skjer videre med fugleprinsessa og nattergalen. En mer direkte kommunikasjonsform enn det vi opplever i Spurv er da også gjennomgående for denne delen. Aktørene går på en fin måte ned på barnas nivå, spør spørsmål, tar imot løsningsforslag og ber dem med opp for å danse, uten å tvinge noen med. Slik synliggjør aktørene nok en gang forskjellen mellom direkte og indirekte deltakelse, for å parafrasere Jan Erik Vold; du trenger ikke å synge selv for å delta, det holder at du lytter. Her var det for øvrig interessant å se hvor mange flere som ble med opp for å danse på en arbeidsvisning jeg overvar litt tidligere i prosessen, der det ikke var så mange voksne tilstede. Det scenografiske uttrykket er enklere og etterlater et litt mer nakent og kaldere rom enn i Spurv, men det fungerer likevel godt til det eventyret vi blir fortalt, samtidig som det gir aktørene et større bevegelsesrom. Så får det heller være at realitetene trenger seg på når man introduserer tekniske rekvisitter og presenterer dem som noe annet enn det de er – ungen som utbrøt ”Det der er bare en iPad!” visste i hvert fall at akkurat dét ikke var noen nattergal.

 Del 3: Hakkespett

Som de to foregående delene, starter også Hakkespett utenfor scenerommet, denne gang oppe i foajéen. Det begynner med at vi får se en fin animasjonsvideo som – når den er ferdig – avbrytes av to ”fugleforskere”. Vi blir forklart litt om de forskjellige hakkespettypene og bedt om å holde utkikk etter dem når vi beveger oss ned til Teaterkjelleren. Med parykker og en litt parodisk væremåte som sender tankene til både Harald Eia og revysjangeren, gir ”fugleforskerne” meg et inntrykk av at Hakkespett kommer til å ta form av en mer tradisjonell komedie, men disse forventningene blir snudd på hodet når selve forestillingen tar til. Igjen får vi presentert en del helt uten verbalt språk, som er så godt gjennomkoreografert at jeg spør meg selv om det heller er dans snarere enn teater jeg er vitne til. I seg selv er dette kanskje ikke så viktig, all den tid det faller innunder det litt større – og kanskje bedre – begrepet scenekunst. Men samtidig viser det at også institusjonsteatret har behov og rom for å utvide preferansene for hva man tradisjonelt sett oppfatter som interessante uttrykk. Hakkespett tar både koreografisk og tematisk direkte utgangspunkt i aldersgruppens oppførsel og lek – blant annet konkretisert i en god gammeldags klappelek. De tre hakkespettene på scenen danner allianser, utfordrer posisjoner og så videre. Aktørenes nøye innstuderte bevegelsesmønstre er imponerende, og sammen med drivende dyktige musikere, er det bare befriende at det verbale språket utelates. Vi ser tydelig hva som utspiller seg mellom de tre hakkespettene på scenen, kanskje såpass tydelig at koreografien en sjelden gang oppleves ørlitte grann repetativ, uten at dette påvirker helhetsinntrykket i spesielt stor grad. Der de andre delene inviterer til deltakelse fra barna underveis, blir de i den tredje delen oppfordret til å delta gjennom samtale og klappelek i etterkant av forestillingen. Jeg har ingen motforestillinger mot dette, men det er interessant å se hvordan forholdet mellom aktør og tilskuer ”normaliseres” med mindre direkte deltakelse under forestillingene ettersom barna blir eldre og mer modne. SceSams mål er å produsere vitenskapelige forskningsartikler om prosjektene som har blitt gjennomført, og det vil i den sammenheng bli interessant å se hvilke tanker Lise Hovik eventuelt gjør seg om dette aspektet.

Overbevisende helhet

Jeg er ikke utdannet musiker, men konstaterer likevel at dette er en trilogi som også musikalsk fungerer svært godt, der musikken er med som meningsbygger og assosiasjonsskaper; den underbygger og driver handlingen fremover, og tar også noen ganger over styringa fullt og helt. Det er en spennende helhet Lise Hovik og EnEnEn har forsket seg fram til – en helhet som også inkluderer flott figurteater. Trilogien viser seg å være et godt eksempel på likestilling av de sceniske elementene, samtidig som de viser inngående kjennskap til og interesse for de annonserte målgruppene, et eksempel det dessverre ikke finnes så altfor mange av i dagens norske teaterlandskap.