GABBA GABBA HEY! og Hipp hurra for selveste Susi

Billedbøker
Grytten, Frode (tekst) og Moursund, Gry (ill) : GABBA GABBA HEY!
Bildebok
32 s
Samlaget 2008

GABBA GABBA HEY!

Grytten, Frode

Samlaget

2008

32

Moursund, Gry (tekst og ill): Hipp hurra for selveste Susi
Bildebok
43 s
Cappelen Damm 2008

Hipp hurra for selveste Susi

Moursund, Gry

Cappelen Damm

2008

43

SKUMMELT TIVOLI OG SURREALISTISK BURSDAGSFEST

Med humor og alvor gir Frode Grytten og Gry Moursund ny mening til begrepet tivolipappa, mens det blir en lekker men nokså usammenhengende bursdagsfeiring når Moursund forfatter sin egen tekst.

I det Gylne Tårn sitter en gutt og vet at han skal dø. Han er spent fast av en diger mann med tatoveringer og heist opp så høyt at han nesten stanger i himmelen. ”GABBA GABBA HEY!” brøler faren hans, idet de styrter mot bakken. Og vi ser gutten som skriker. Han er bare en stor munn og vidåpne øyne fulle av panikk. EG VIL HEIM! sier Knut, og det var jaggu på tide at han fikk sagt fra om akkurat det.

Voksne blir jo som kjent ikke ordentlig voksne lenger. Det er lov å leke seg langt inn i alderdommen, og i Gabba gabba hey! portretteres en far som har tatt godt vare på barnet i seg. Det er tivoli i byen og far er ellevill av begeistring. Knut derimot får vondt i magen bare ved tanken. Men det skjønner ikke far, som sleper sønnen fra det ene halsbrekkende tivolistuntet til det andre.

Via innblikk i Knuts tanker og følelser presenteres vi for en hovedperson som er redd for det meste. Bikkja til naboen, flaggermus, tvillingfetterne fra Oslo, tante Cille, men kanskje aller mest for Pluras tivoli. De første oppslagene etablerer Knuts redsel. Han drømmer skumle tivolidrømmer og leter etter mulige unnskyldninger for å slippe unna. Men både tekst og bilde, ja selv typografien, understreker at her nytter det ikke å kjempe imot. Far uttrykker seg nesten utelukkende i form av lydhermende utbrudd som RAZZAMATAZZ! og WAMMA LAMMA LOO!, og er uimottakelig for Knuts forsiktige innvendinger. Fars versaler i skriftstørrelse XXL, kontrasteres mot Knuts hviskende – Eg må tisse, og understreker sønnens ubehag ved situasjonen de befinner seg i.

Illustratør Gry Moursund har skapt et tivoliunivers som er både muntert og urovekkende på samme tid. Her er det et vanvittig tempo, og nesten hvert oppslag er fylt til randen av hoiende figurer i alle positurer, og berg og dal-baner som kan gjøre noen hver svimle. Kontrasten mellom den glisende faren og den livredde sønnen tydeliggjøres også fysisk. Far er firkantet med festlig hawaiskjorte, mens Knut er en rund liten South Park – aktig knott som gjemmer seg inni hettegenseren. Et gjennomgangsmotiv er tivoliets kaninlogo, som synes å forfølge Knut både i drøm og i våken tilstand, noe som understreker tekstens litt surrealistiske stemning. Det er så man nesten hører karusellmusikken som gradvis glir over i skummel skrekkfilm-dissonans.

Og det er nettopp denne utgivelsens styrke at den formidler en dobbelthet i både tekst og bilde. Gabba gabba hey! er ellevill og festlig, men også litt ubehagelig. I hvert fall for oss som holder oss til radiobil på tivoli. Grytten og Moursunds fellesprosjekt sier noe viktig om å markere grenser, og om å lytte til andres behov. Dessuten er boka en påminner til overivrige foreldre om at det ikke trenger å skje noe hele tiden. I morgon skal vi gjøre absolutt ingenting sier faren til Knut, når han endelig har skjønt poenget, og da kan vi alle puste lettet ut.

Fargefest og sprikende fortelling
Der Gryttens hovedperson er både forsiktig og forsagt, presenteres vi for en helt annen type i Gry Moursunds utgivelse Hipp hurra for selveste Susi. Her har illustratøren også forfattet teksten. Det handler om bursdag, og det handler om Susi, som er breddfull av selvtillit. Med en knallgul S på brystet, fremstår hun nærmest som en superheltinne i sin egen underlige fortelling. Det begynner med fest. Alle kommer, men hvor er tante Anna? Anna dukker aldri opp, og Susi blir bekymret, så hun oppsøker tanten som kan fortelle at hun har hatt influensa og derfor blitt forvandlet til en flue. Det morsomme ordspillet til tross, herifra og ut bryter fortellingen sammen og blir fullstendig meningsløs. Gjennom et tilbakeblikk viser det seg at tante Anna har vært på festen, men da forkledd som flue, og Susi kan på sin side fortelle at alle gjestene ble blåst til himmels og spiste flyvende kaker i verdensrommet

Slik fremstår teksten med manglende impulskontroll, og det absurde blir i overkant uforståelig. Men det underlige kan man leve godt med i en bildebok dersom teksten er god nok. Det er den ikke her ”Vi datt med et knas. Et tallerkenras! Et knusekalas! Altfor mye kake! Vi datt og vi lo. HÅ-HI-HI! HA-HA-HO!” forteller Susi,og denne formen for nonsens-ytringer kommer nokså bardus på leseren, og virker svært lite gjennomarbeidet.

De siste årene har Moursund utviklet illustrasjonene sine mer og mer i retning av barns formspråk, med kraftige konturstreker, utbrettsperspektiv der det romlige sees fra alle kanter samtidig, og en lek med størrelsesforhold som plasserer de viktigste elementene i fokus. Susi fremstilles som enorm, der hun heltemodig redder alle sine små gjester. Ved annen gangs gjennomlesing oppdager man også tante Flue som en morsom detalj i mange av oppslagene. Sånt liker barn! Susis heidundrande fest blir akkurat så festlig som den skal være, ikledd Moursunds fargebonanza og kakeoverflod. Visuelt bruker illustratøren storslegga, og mange av oppslagene er preget av et aktivitetsnivå som gjør det vanskelig å feste blikket. Men her veksles det også mellom oversiktsbilder med voldsomt mylder, og ultranærbilder der selveste Susi ikke får helt plass i billedflaten. Tanta Anna, som ser ut som hun er i familie med Frida Kahlo, er nydelig shabby-chic bak sitt rutete lappeteppe, og Moursunds gjennomførte bruk av godteri – farget pastell, er snop også for øyet.

Gry Moursund ligner ikke på noen andre i uttrykksformen, men hun ligner unektelig på seg selv med sin energiske og pseudo-naive form, noe som gjør disse to utgivelsene litt like ytre sett. Innholdsmessig holder tekstene imidlertid svært ulikt nivå, der Hipp hurra for selveste Susi! viser at Moursund foreløpig hevder seg best på billedsiden. Men i samarbeid med Frode Grytten utfyller forfatter og illustratør hverandre på en måte som gjør at man bare har lyst til å utbryte Gabba gabba hey!