Gærne grønne øyne
Boktittel: Gærne grønne øyne
Forfatter: Joyce Carol Oates
Illustratør: Jan Chr. Næss
Forlag: Gyldendal Barn og Ungdom
Årstall: 2004
Antall sider: 277
Feministisk heltinne i psykologisk thriller
Noen konfrontasjoner er så skjellsettende at de bestemmer livsveien videre. Nora Helmer forlater mann og barn og dukkehjem når hun oppdager at hun har levd på en illusjon. Hun har ikke tidligere kunnet innse at hennes mann verken respekterer henne eller elsker henne høyt nok til å ofre sin ære for å redde hennes.
Nora har sjokkert mange og er blitt teaterhistorie. Francesca Pierson vet også hva hun må gjøre når hun oppdager hvilken illusjon hun har levd i. Det er prosessen frem mot innsikten som har vært vanskelig, ikke det avgjørende valget. Gærne gønne øyne handler om en jente som aksepterer forpliktelsen overfor seg selv på tross av omkostningene. Det er derfor hun er i stand til å fortelle sin egen historie selv.
Joyce Carol Oates er en av amerikansk litteraturs feminstiske forfattere. Hun skriver innen alle genrer, men er spesielt kjent for sine thrillere. Meg bekjent er dette hennes første roman for ungdom, men det emnet hun tar opp er lett gjenkjennelig fra tidligere verk: kvinner som blir utsatt for psykisk terror. Gærne grønne øyne er både spennende, troverdig (innenfor sine amerikanske rammer) og skremmende, samtidig som den formidler en vei ut av uføret. Kvinner kan komme ut av offer-rollen, til og med barn kan komme unna hvis de får hjelp til det av voksne.
Gåten som driver lesningen av Gærne grønne øyne fremover, er spørsmålet om hvorvidt faren til Franky er morder eller ei. Og selv om emnet er i tøffeste laget, så er den innsikten romanen formidler viktig: Franky har intet valg, hun må svikte faren for å redde seg selv og de andre.
Det kan se ut til at det er OJ Simpson-saken som har inspirert forfatteren, men romanen er renset for rasekomplikasjoner og økonomiske motiv. Det handler om den tidligere sportshelten som sjarmerer omverdenen, men terroriserer sine nærmeste. Men aller mest handler det om hvordan det er å være barn av en psykopat.
Hovedpersonen Franky er 15 år, hun har brukt et drøyt år på å innse hvor farlig faren hennes er. Og det er prosessen frem til innsikt som fyller det meste av den retrospektive dagboksfortellingen. Forfatterens styrke er at hun fremstiller Frankys ambivalens og motstand mot innsikten på en psykologisk overbevisende måte. Samtidig er det dette trekket som gjør romanen så spennende, for vi tviler mer på farens oppriktighet enn Franky gjør, derfor leser vi med angsten i halsen, spente på hva som kan komme til å skje med henne.
Franky er en feministisk heltinne i den forstand at hun er i stand til å hente frem noen sterke, indre selvbevarende krefter. Selv kaller hun det sinne. Det er sinnet som gir henne styrke til å innse hva hennes far er, og hvordan hun selv må handle, at hun må henvende seg til de voksne som faktisk kan hjelpe. Deretter tar hun opp arven etter sin mor, og fortsetter hennes dagbok. Men i stedet for å skjule terroren som morens dagbok vitner om, bryter Franky den tause offerrollen, anmelder undertrykkeren og lar retten stille ham til ansvar.
Franky er ikke bare sin undertrykkende fars datter, ei heller er hun bare sin tause mors datter, hun har sitt eget sinne, derfor er hun handlekraftig nok til å ta konsekvensen av at hun har levet på en illusjon og bryter med familien. Men i motsetning til Nora tar hun barna med seg, dvs. hun har ikke egne barn, hun er jo bare 15, men hun tar med seg lillesøster. Og i motsetning til Nora så forteller hun sin egen historie selv, etterpå.
Det er en meget spennende bok Joyce Carol Oates har skrevet. Forfatteren kjenner den psykologiske thriller-genrens knep godt fra sitt forfatterskap for voksne. Denne gangen har hun anvendt det til beste for de unge.