Gal manns kakao og andre historier fra landet bak døra

I grenselandet mellom fantasi og virkelighet

Når man bor i hus med en snakkende bok og bakdøra leder rett ut i fantasien, kan man ikke forvente at hverdagen forløper seg helt som hos andre barn. Dette kan Marcus skrive under på. Fordelen er at man blir tvunget til å bli nokså modig, selv om man ikke er av de største og sterkeste, og i Gal manns kakao, hamler Marcus opp med både gale vitenskapsmenn, spøkelser og falske, forkledde juletrær. 

Gal manns kakao er Yngve Frøyens tredje bok om Marcus og Landet bak døra. Her eksisterer fantasien og virkeligheten som to parallelle universer, kun skilt ved en dør. Handlingen oppstår når disse to verdenene møtes, enten ved at Marcus begir seg inn i fantasien, eller når en av fantasiene slipper inn i virkeligheten. Dette gir assosiasjoner til mange andre bøker innenfor den fantastiske barnelitteraturen, som Narnia-bøkene, Alice in Wonderland og Mary Poppins. Det som gir denne bokserien en artig og filosofisk vri, er at Frøyen ikke bare forteller spennende historier fra den ene eller den andre siden, men stiller spørsmål ved selve forholdet mellom de to verdenene. For hva er fantasi, og hvorfor må den ha sin egen verden? Er det virkeligheten som bestemmer over fantasien, eller er det omvendt? Hvorfor orker ikke morfaren til Marcus å leve i virkeligheten, men flykter til fantasien, kun iført tigerskinn, og med den snakkende boka bundet fast til hodet? Ved å la handlingen tvinge frem slike problemstillinger, gir forfatteren en tankemessig utfordring til dem mellom ti og tolv, som er bokas målgruppe. 

Gal manns kakaos store styrke er den absurde og sprø humoren. Vi møter de underligste figurer både i og utenfor Landet bak døra: Den gale vitenskapsmannen som egentlig vil være baker, den lille rosa hunden som tror den er verdens største detektiv, eller pestrotta Pedro som spiller tuba med rumpa, for å nevne noen. Felles for dem alle er at de eksisterer med den aller største selvfølgelighet, og mye av komikken ligger nettopp i måten Marcus og foreldrene takler dette på. De har tross alt selv valgt å flytte til dette spesielle huset, og derfor forholder de seg stort sett mildt overbærende til det meste av det fantasiene måtte finne på. Det er ingen som blir hysteriske selv om en rosa hund plutselig sitter oppå ens mage og tar fingeravtrykk, eller setter opp politisperring rundt hele huset.

Men fantasiene er slett ikke alltid morsomme, og alvoret er mye sterkere tilstede i denne boka enn i de to foregående. Moren til Marcus er blitt alvorlig syk, og dette preger Marcus gjennom hele boka. Hun må opereres, men tåler ikke bedøvelse, og hun får av en eller annen grunn ikke sove. I tittelhistorien må Marcus derfor gå inn i sin egen mors mareritt om døden for å forsøke å finne noe som kan redde henne. Marcus ber dødsdrømmen om å slutte å hjemsøke moren, slik at hun kan få sove og gjennomføre den livsviktige operasjonen. Men den svarer at det er helt umulig, for det er moren selv som har skapt den og holder den ved like. Så lenge moren er redd for å dø, må også drømmen eksistere. Marerittet er til for å skape frykt og minne menneskene om hvor små og sårbare de er. Ved å innføre dødsfrykt som tema i en ellers svært munter barnebok, skaper Frøyen en spennende dynamikk mellom det dypt alvorlige og det halvgale, humoristiske. Latteren er aldri særlig langt unna, selv i mørkeste stundene. Det er nok ikke tilfeldig at den snakkende boka kun åpner seg når man får den til å le.

Siden det humoristiske står så sentralt, kunne man kanskje ha ønsket at illustrasjonene understreket dette i enda større grad enn de gjør. Lars Tothammers strek er litt snillere i denne boka enn i de forrige, og de fungerer som små visualiseringer av handlingen og figurene. De stedene illustrasjonene blir mer karikerte og nærmer seg tegneserien, synes jeg de fungerer aller best, slik som der fru Trulsen blir skremt til døde av en fantasiøgle fra Juratiden. Tegningene av demonen Dag og av det farlige, falske juletreet har litt av den galskapen i seg som vi også finner i teksten. Det samme gjelder omslagsillustrasjonen, og slike kunne jeg tenkt meg å ha sett mer av.

Jeg har også en innvending mot teksten, og det er inndelingen forfatteren har valgt å gjøre. Gjennom tittelen: Gal manns kakao – og andre historier fra landet bak døra, gir han inntrykket av at de fire historiene ikke har så mye med hverandre å gjøre. Dette gir boka et unødig preg av oppstykking. Når man leser alle historiene, ser man at de egentlig henger sammen, i hvert fall til en viss grad. Jeg tror boka ville tjent på en mer helhetlig struktur, slik de to forrige bøkene har hatt. 

Uansett er det ingen tvil om at Gal manns kakao er en bok med svært høy underholdningsverdi. Den er morsom og spennende, men rommer allikevel en viss dybde. Det er ikke så dumt å få vite at også foreldre kan være små, sårbare og redde når de møter livets harde realiteter. Frøyens oppfinnsomhet når det gjelder rare figurer og hendelser synes bortimot ubegrenset. Derfor er dette forhåpentligvis ikke det siste vi har hørt fra Marcus og Landet bak døra.