Tittel: Game Over
Tekst: Hæge Follegg Pedersen
Forlag: Cappelen
Årstall: 2007
Antall sider: 117

ISBN 978-82-02-27436-8

Game Over

Film i bokform?

I disse billedmediadominerte tider er det ikke lenger så populært med ungdomslitteratur. I hvert fall ikke hvis vi skal tro Hæge Follegg Pedersens budskap på utsiden av hennes siste bok, Game Over. På baksiden av forfatterens 15. bokutgivelse for barn og unge – denne gangen tydelig rettet mot unge gutter og deres antatte behov for fart og spenning – lokkes leserne med følgende beskjed: ”Det er tøft, rått og farlig. Vil du lese en film, les Game Over”.

Ikke overraskende følger bokas forsidebilde opp reklameslagordet med å gi klare assosiasjoner til filmplakatestetikk av den actionfylte Hollywoodsorten. To pene unge gutter pryder det fotobaserte coveret: En slem type med skulende blikk og mørke skygger over ansiktet, og en kvikk sjarmørtype med et åpent og vakkert fjes, riktignok med noen rynker i pannen. Mens gutteansiktene troner som fjelltopper i himmelhvelvingen, skimtes det en bilvei med fartsstriper på den mørke landflaten. Det er altså ikke tvil om at det handler om to tenåringsgutter i et actioneventyr med klare elementer fra road movie-sjangeren.

Hvordan det hele kommer til å arte seg, gis det også et hint om i form av en illevarslende knust flate i bildets midte som skiller de to guttene fra hverandre. På tvers av denne lynnedslagaktige sprekken, ser vi bokas engelske tittel i foroverlente bokstaver som vekker forventningen om en fortelling i høyt tempo. Dette farlige spillet kommer altså uten tvil til å få en både heseblesende og fatal slutt.

Herre og slave
Men hva får vi så høre idet leseren åpner boka, og teksten begynner å tale for seg? Jo, vi blir fortalt at hovedpersonen Are – han som den helteutseende ungfolen på forsidebildet fremstiller – er en skikkelig grå mus med gigantiske ører som vekker umiddelbar avsky og latter! Til tross for de forventningene ”plakaten” vekker, er det altså ingen kjekkashelt vi har med å gjøre i denne fortellingen. Nei, det handler om en tafatt og usikker niendeklassegutt som piper i klørne på den skruppelløse, jevnaldrede kameraten Gard – han med de smale, skumle øynene.

Motvillig blir en skrekkslagen Are med på vennens halsbrekkende planer om å stjele, hevne og drepe. Fremdriftsmomentet i handlingen er at både leseren og jeg-personen forsøker å finne ut hva som er det tåkelagte motivet bak udådstrangen til Gard, og, ikke minst, hvorfor hovedpersonen ikke klarer å stå imot kameratens destruktive vilje. Ikke overraskende gir spenningsromanen – eller skal vi si filmthrilleren? – den obligatoriske oppnøstingen av bakenforliggende psykologiske traumer som forklarer den enes underdanige og den andres skurkaktige oppførsel.

Det er selvfølgelig den evinnelige sviktende faren som gjemmer seg i guttesinnets mørke avkroker, og som frembringer henholdsvis usikkerhet og raseri. Ares far har ikke bare dødd fra ham, men også hatt en sterk vilje som har gått på akkord med sønnens egne ønsker og behov. Han ble tvunget med på fisketur! Huff! Siden har han ubevisst latt Gard overta rollen som autoriteten han alltid lystrer. Gard ble på sin side forlatt av faren da han var fem år, og etter dette har opphavet hans stiftet ny familie og ”betalt seg ut” av den opprinnelige papparollen ved å gi sønnen en tusenlapp! Dobbelthuff! Avkommet har i all ettertid holdt sorgen over å bli avvist i sjakk ved å kontrollere menneskene rundt seg med trusler, vold – og etter hvert også drap. For å riktig understreke det tilsynelatende faktum at alle rampeunger og usikre barn har blitt rammet av sorg knyttet til en far, har også en tredje outsider-gutt i handlingen, Jonny, opplevd at faren har gått bort: ”Han slokna inne i skauen, mens vi plukka bær”.

Hørt alt sammen før
De grenseløst triste, og dermed parodiske, oppvekstskildringene forsøker å fremstå som dyptloddende, men blir aldri til noe mer enn grunne, sensasjonsartede klisjeer. Guttenes sorg fremstilles til stadighet med den forslitte betegnelsen ”sort hull i hjertet”, og vitner om en fantasiløs og slapp språkbruk fra forfatterens side. Det mest irriterende av alt, er at Gard skal være så klok fordi sinnet, rettet mot alt og alle, gjør ham til en outsider med evnen til å se alt klart og tydelig utenfra. For eksempel vet han nøyaktig hva slags far Are hadde, uten å ha hørt noen detaljer på forhånd:

    ”[J]eg tror du juger for deg sjøl, når det gjelder faren din, svarer Gard uten å blunke. – For etter at folk har dødd, blir de plutselig så ålreite. Selv den største drittsekken blir plutselig en engel. Men en drittsekk er og blir en drittsekk, om han er død eller ikke. Skjønner du? Kanskje var faren din det. En stor drittsekk. Du vil bare ikke innse det. Har jeg rett?” (s. 49).

 

Film settes i dårlig lys
Og det har han. Innsikten hans fremstilles i det hele tatt som fullkommen når det gjelder konsekvensen av fedres neglisjering og dårlige behandling av barna sine. Unnskyldningen for å holde leserens adrenalin i høygir gjennom en endeløs rekke av blodige scener, er at Gard på deterministisk vis er dømt til undergangen på grunn av en vond oppvekst, og at han ikke nøler med å dra alle han møter med seg på veien.

Å si at denne bokas fortelling er en film, vitner om uvitenhet både når det gjelder filmfeltet og dets mangfold. Uttalelsen reduserer filmen som uttrykk til én sjanger – actionthriller – og gjør attpåtil kategorien til skamme. Det er nemlig ingen selvfølge at spennende filmer eller romaner behøver å være så stereotype som Game over.



Skrevet av:
Kommentarer