Gamle damers magi

Anna Fiske har nærmest blitt en ambassadør for alt det som gamle damer har å lære oss yngre. Som serieskaper har hun laget en rekke historier for barn om den spreke Farmor, samlet i de to bøkene Farmor og jeg og Passe på en puddel (2011 og 2012, No Comprendo Press). Måten den gamle damen tilfører ablegøyer og humor i hverdagen til barnebarnet blir videreført i tegneserien Vaskedamen (2015),  hvor en ung jente unnslipper kranglingen til foreldrene ved å tilbringe tid med familiens vaskehjelp. I historiene om Farmor og om vaskehjelpen er foreldrene velmenende, men gjerne fraværende, og det er roen, visdommen og historiene til den eldre kvinnen som gir barnet de magiske stundene som blir husket.

Skillet mellom tegneserier og bildebøker er ikke alltid så skarpt, og det er kanskje bare fraværet av snakkebobler og ruter som gjør at Oldemor havner i den siste kategorien. Boken er støttet av foreningen Leser søker bok, som jobber for å øke tilfanget av bøker for mennesker med ulik leseevne. Det vil si at boken kan leses av både barn og voksne, i tillegg til at noen gjennomgående elementer oppmuntrer til høytlesning.

Legger opp til samtale

Lukas besøker nitti år gamle oldemor på sykehjemmet, og gjennom de små samtalene deres blir fortiden og personligheten til den gamle damen sjarmerende tegnet opp. Boken er lagt opp i et fast mønster: Over en dobbeltside med én stor tegning kommenterer for eksempel Lukas de skrukkete hendene til oldemoren, og får svaret «Ja, hendene mine er like gamle som meg! Hendene mine har holdt i så mye». Deretter følger to sider med flere detaljer og mindre tegninger som forteller mer om hva oldemoren har holdt i hendene sine (hoppetau, hånden til Lukas’ oldefar), hva hun liker å ta på (solvarme steiner, selvplukkede blomster), og hva som er ekkelt (mark som spreller, klissete syltetøyglass). Nederst på siden er et spørsmål uthevet i en annen farge, perfekt for å reflektere videre med et barn: «Hva har hendene dine holdt i?»

Hørsel, bursdager, bevegelse, sorg, mat og klær er blant de andre samtaleemnene som Lukas og oldemor er innom i løpet av boken, og de bidrar alle til både noen glimt av livshistorie og til å hinte om en eventyrlysten person som har beholdt humoren sin gjennom hele livet. I 1921 fløy hun med drage, i 1934 danset hun quickstep med Lukas’ oldefar, i 1968 holdt hun sitt første barnebarn i hendene – Lukas’ mor. Alle disse detaljene er enkelt fortalt i tekst og tegning, men tilsammen danner de et varmt og fint bilde av den gamle damen og historiene hun forteller til oldebarnet sitt. Samtidig legger de fint opp til å validere barnets (eller den voksne leserens) egne følelser i dialogpartiene: Det er lov å bli sint om man ikke klarer å ta på seg strømpebuksen ordentlig. Og om man faller av sykkelen, gråter man litt, men om katten dør, gråter man kanskje i mange dager.

Et produktivt unikum

Anna Fiske rundet femti år i 2014, og er en av få norske kunstnere som lager tegneserier for barn – selv om hun ikke alltid ser en tydelig aldersmålgruppe for seg når hun lager bøkene sine. Den svensksfødte illustratøren kan uansett kalles en av Norges mest aktive. Hun har over femti utgivelser bak seg, inkludert ni tegneserieutgivelser, nitten bildebøker, flere bokillustrasjonsprosjekter og kunsthåndverk innen flere ulike medier (figuren Palle Puddel har for eksempel blitt både en strikket figur og et keramikkfat).

Selve tegnestilen til Fiske endrer seg knapt, uansett om hun henvender seg til voksne eller barn: fine, ujevne, organiske streker som gjerne endrer karakter fra tegning til tegning. I tillegg er det enkelt å kjenne igjen en Fiske-tegning på de mange små strekene som tilsynelatende er uten funksjon, men som er med på å gi struktur i bildene. Det kan minne om barnetegninger, men layouten og håndverket som ligger bak viser at både utdannelse og mange års erfaring ligger bak de tilsynelatende enkle tegningene.