Æsops fabler - Haren og skilpadden
Anne B. Ragde
Bendik Kaltenborn (ill.)
Kagge, 2015

Æsops fabler - Løven og musa
Anne B. Ragde
Bendik Kaltenborn (ill.)
Kagge, 2015

Æsops fabler - Mannen og de kranglesyke sønnene
Anne B. Ragde
Bendik Kaltenborn (ill.)
Kagge, 2015

Gamle fabler på nytt

Kaltenborn og Ragde med kreative og sjarmerende nytolkninger av Æsops fabler.

Æsops fabler er på mange måter antitesen til moderne barnelitteratur.  Riktignok har grepet med snakkende, tenkende dyr holdt seg, via tegneseriens “funny animal”-stil, men den belærende, pedagogiske tonen er noe som er ganske fremmed for de fleste av dagens forfattere. Dette til tross for at mange av leserne ikke har det minste imot en dæsj læring og en smule moral, bare det blir fremført i en elegant, underholdende form.

Æsops fabler er såpass gamle at vi ikke kjenner til en egentlig «original», opprinnelsen til disse historiene er tapt i tidens tåke. Om Æsop selv ble det fortalt at han var en usedvanlig stygg slavesom levde i det gamle Hellas, men vi vet altså ikke om Æsop har funnet på disse fablene selv, om han har samlet dem, eller om han i det hele tatt har eksistert.

Grunnen til at fablene fortsatt er bevart, er, i tillegg til de litterære kvalitetene, at fablene i gresk og romersk kultur ble brukt i undervisningen av barn og ungdom. Fabelsamlingene hadde derfor en viss nyttefunksjon, de var datidens lærebøker.

Typisk for fablene slik vi kjenner dem er at de er ganske korte, uten ekstra detaljer eller utsiringer. De er generelle, uten angivelse av navn, tid eller sted, og overlater mye til til leserens fantasi. Dette er naturligvis fordi de ikke er ment å være virkelighetsnære anekdoter, men eksempler, illustrasjoner av generelle råd eller moralske leveregler: Samhold gjør sterk! Hovmod står for fall!

Når så tre enkeltstående fabler skal gjøres om til hver sin barnebok på 48 sider med tekst og tegning, er det ikke til å unngå at den knappe, generelle formen til en viss grad må ofres. Så hvordan funker Kaltenborn og Ragdes nytolkninger av Haren og skilpadden, Løven og musa og Mannen og de kranglesyke sønnene?

Abstraksjon og slapstick

Hovedinntrykket av de tre bildebøkene er svært godt. Spesielt er de visuelle valgene og stilen til Kaltenborn utmerket for materialet. Han opererer i en slags kunstferdig, leken tegneseriestil som tenderer mot det stiliserte og det abstrakte, den er collageaktig, med enkle, rene og stiliserte flater. Mange av illustrasjonene kan se ut som imiterte papirklipp, ikke helt ulikt de klassiske barnebokillustrasjonene til René Paul Gaugin til Inger Hagerups dikt, med et begrenset antall farger. Denne visuelle stilen passer utmerket til disse fortellingene, så enkel og abstrakt at den bevarer mye av det generelle preget ved historiene.

Kaltenborn veksler helt bevisst mellom en type nærbilder der man virkelig må se etter for å se hva dette skal forstille, og mer tradisjonelle fortellende totalbilder der det er dramatikken i situasjonen som er det vesentlige.

Anne B. Ragde løser også sin jobb med å oppdatere og forlenge de korte historiene uten storeproblemer.

Bilde (12)

Kappløp som forventet

Haren og skilpadden er den mest kjente av fablene, og derfor også på mange vis den minst interessante. Jeg vil tro de aller fleste, de minste inkludert, har fått med seg hvordan dette kappløpet ender. Her er det i tillegg lagt inn en vri med at det er skilpadden som utfordrer haren, noe som virker dumdristig, og kanskje flytter overmotet over på den andre siden. Jeg må innrømme at jeg denne gang griper meg selv i å ønske at haren skal vinne, omtrent som det hadde vært forfriskende å få oppleve at underdogen Goliat for én gangs skyld hadde tatt innersvingen på den våpenteknologisk overlegne David. Men nei, haren legger i kjent stil til å sove, mens skilpadden tusler ufordrødent mot seieren, begge forøvrig tegnet i fin-fin avant-garde, funny-animal-stil. Men naturligvis er det betryggende å vite at hovmod fortsatt står fall, og at hardt, målrettet arbeid trumfer talent.

Bilde (23)

Om mus og menn

Løven og musa liker jeg bedre, selv om utgangen på denne fabelen også er kjent. Strukturelt er disse to fablene ganske like. I begge møter vi to dyr med vidt forskjellige egenskaper – den raske mot den trege, den store og sterke mot den lille og svake – hvor det viser seg at den antatt svakeste i en gitt situasjon kan være den sterkeste eller raskeste. Kanskje fungerer denne fabelen bedre, fordi kontrasten mellom den raske haren og den trege skilpadden er vanskelig å fremstille visuelt, spesielt så lenge haren ligger og sover, mens kontrasten mellom den lille musen og den store løven gir mer for tegneren å jobbe med. Kaltenborn gjør løven stor som et fjell og musen til det rene fnugg. Han går også langt i retning av det stiliserte og abstrakte i figurtegningen, lenger enn det som er vanlig i barnebøker. Dristig og kult.

Bilde (25)

Den siste boken i serien heter Mannen og de kranglesyke sønnene, og er nok den mest ukjente. Her er jeg oppriktig nysgjerrig på hvordan det skal gå til slutt med faren og de tre hissigproppene han har til sønner, selv om sluttpoenget jo viser seg å være kjent. Spoiler alert, som det heter: fabelen munner ut den kjente observasjonen om at tre kvister som lar seg knekke hver for seg, ikke kan knekkes sammen. Med andre ord, samhold gjør sterk.

De tre krakilske brødrene er utmerket tegneseriemateriale. Bondegården det foregår på er et fint eksempel på balanse mellom det spesifikke og det generelle. Fjøset er rødmalt på typisk norsk vis, mens figurene, dyrene og omgivelsene kan være hvor som helst og når som helst i tiden før traktoren.

Æsops fabler i Kaltenborns og Ragdes versjon fremstår alt i alt som sprelske og nennsomme oppdateringer av en gammel klassiker.



Skrevet av:

,

Kommentarer