Tittel: Nattskift i Nekropolis
Tekst: Bjørn Ingvaldsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2019
Antall sider: 135

Ganske mørkt. Ganske trangt.

Ingen ser Max. Hvis de ser ham, er det fordi han er i veien. Velkommen til barndommen, der døden jobber dag og natt.

Dette kan umulig gå bra, mumlet jeg for meg selv idet jeg oppdaget at jeg bare hadde 20 sider igjen av Bjørn Ingvaldsens siste ungdomsroman, Nattskift i Nekropolis. Foreldrene til fortelleren, Max, er skilt. Når han besøker farens nye familie, der kona styrer showet, føler han seg aldri velkommen. De har dårlig plass, og det blir ikke bedre av at Max skal overnatte. En bestefar bor i Tyrkia, og Max og moren besøker ham hver vinter. Men moren, den sentrale omsorgspersonen i Max’ liv, er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Hun drikker opp trygden sin og leser bøker om all verdens nekropoliser, de dødes byer, i et slags autodidakt forskningsprosjekt. Så får hun kontakt med en berømt engelsk forsker på internett og blir invitert til London i anledning av en utstilling i British Museum, som han skal bidra til. Moren tar opp lån, og fantaserer om den søte musikken som vil oppstå når hun bare møter forskeren, om boka han vil hjelpe henne med å utgi når han får lest det hun har skrevet. Men ingen kan eller vil passe på sønnen, så Max må være med til England. Han vet at moren hans ikke er noen forsker. Han aner at hun er på full fart mot sitt livs nederlag. Max har billett på første rad. Det går så ille som det kan gå. Snart trenger Max et nytt sted å bo. Kan faren ta vare på ham? Kan Max få nye venner? Kan griser fly?

Med barnet som fiende

Den kjølige tonen i teksten forteller oss alt vi trenger å vite. Til denne romanen kommer drømmer for å dø. Max er i veien for alle. Hvorfor studerte ikke moren hans da hun var ung, slik at hun kunne blitt en ordentlig forsker? Fordi det «kom en liten unge.» Hadde hun bare vært alene, kunne livet hennes blitt bedre. Kanskje det fortsatt kan skje, en dag? Og pappa? Den nye kona hans er stresset fordi hun har så mye å gjøre. Kanskje Max kunne dra hjem litt tidligere enn planlagt? Det er omsorgssvikt på høyt nivå – og hjerteskjærende vanlig.

For en voksen leser er Nattskift i Nekropolis en ekstremt vond tekst. Er du forelder, er den nesten ikke til å holde ut. Om du noen gang har føyset vekk et barn som ville vise deg en tegning fordi du heller ville se fotball eller scrolle ferdig Facebook, kommer denne boka til å holde deg våken om nettene.

Gir ikke ved dørene

Det konsekvente, og konsekvent litterære språket til Ingvaldsen gir ikke ved dørene. Og om jeg har noen innvending mot Nattskift i Nekropolis, ligger den nettopp her, i romanens totale avvisning av leserens behov for ønskeoppfyllelse. For de fleste som kommer til å lese Nattskift i Nekropolis er neppe foreldre som fortjener at noen holder dommedag over dem, men unge mennesker på jakt etter spennende lektyre, lokket av en poetisk og løfterikt mystisk tittel. Men dødsdriften er det eneste som får lov til å være vakkert og poetisk i Ingvaldsens siste. Samfunnet kommer til kort. Om det finnes noe fellesskap her, er det litteraturens fellesskap, der vi kan snakke om det som er vondt og vanskelig uten å risikere annen smerte enn den språket påfører oss.

Nattskift i Nekropolis er derfor en klassisk norsk (ungdoms)roman. Den vil mer enn gjerne alliere seg med dem som står utenfor og ikke finner veien inn. Den er stramt komponert, språklig treffsikker, og skjemmes bare av en liten plottmessig flause. Et av vendepunktene i romanen er nemlig avhengig av at moren til Max leverer arbeidet sitt til den engelske forskeren på en minnepinne, per hånd, men hun kunne jo like gjerne sendt dokumentene sine på epost. Da ville londonturen neppe blitt noe av.

Slikt kan man imidlertid leve med som leser. Et større problem ligger i at så mye av denne fortellingen oppsøker det smertefulle, på bekostning av gleden. Dette er en fortelling om et barn som går til grunne etter først å ha sett moren sin gå til grunne, mens alle som burde grepet inn unnlater å gjøre det fordi det er ubeleilig. Pappaen blir sittende igjen med skammen, vel fortjent. Spørsmålet er bare hva leseren sitter igjen med, utover forferdelsen. Max forblir nemlig et passivt offer gjennom hele fortellingen. Han har ingen egne prosjekter i romanen utover å ønske seg noen fattigslige suvenirer fra London som moren insisterer på at de ikke har råd til. Pappaen spør ham om han kanskje ønsker seg et fiskesnøre til jul. Det gjør han ikke. Han vil ha skateboard og ny mobil. Det kommer han aldri til å få. Vi kan synes synd på Max, og håpe på at noen til slutt vil se ham og ta seg av ham. Men vi kan ikke heie på ham. Han har ingen steder å gå, ingenting han kan gjøre. Dermed blir Nattskift i Nekropolis en utpreget klaustrofobisk opplevelse.

Litterær omsorgssvikt?

Som litteratur betraktet er Nattskift i Nekropolis utvilsomt en god roman: kort, stram, konsekvent og dypt ubehagelig. Vi kjenner på kroppen hvor jævlig det er å være Max. Og om jeg ikke vet om jeg ville anbefalt den til noen tolvåring, finnes det absolutt foreldre som burde lese den nøye. Samtidig lurer jeg på om romanen ikke ville vært enda bedre, og funnet flere lesere, om Ingvaldsen hadde vist leseren noe mer omsorg enn det foreldrene viser Max. De fleste av oss tåler jo en litterær trøkk – ofte oppsøker vi den – så lenge vi også finner grunn til å håpe og drømme, øyeblikk der det kiler i magen fordi vi husker hvor spennende det kan være å leve. Ingvaldsen vet åpenbart dette bedre enn de fleste. Han ble nettopp tildelt Kulturdepartementets litteraturpris for Apollo (2018), en bok som er ren ønsketenkning, et publikumsfrieri som sikter seg inn mot akkurat det punktet i magen der det kiler mest. Lest opp mot denne, fremstår Nattskift i Nekropolis mest som en streng, asketisk øvelse. Hvor lite håp og glede kan man gi den unge leseren? Hvor mørkt og trangt kan det bli? Ganske mørkt. Ganske trangt. Kanskje vi kan håpe på en noe større blanding av lys og mørke neste gang?

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.