Tittel: Verdas viktigaste bok
Tekst: Nathalie Simonsson
Oversetter: Ingelin Røssland
Forlag: Samlaget
Årstall: 2016

Ganske riktig viktig

Verdas viktigaste bok bidrar til å hjelpe unge mennesker med å bli kjent med både egen kropp og eget følelsesliv.

I høst har diskusjonen rundt jomfrusjekk nok en gang blusset opp. Én ting er at det er forkastelig at unge jenter utsettes for denne typen krenkelser, en annen ting er at mange ikke ser ut til å være klar over at jomfruhinnen faktisk ikke eksisterer. Da er det godt at det finnes bøker som Verdas viktigaste bok, som rydder opp i både denne og andre misforståelser. Den er både en høyaktuell og tidløs bok om temaer som eldre barn og unge tenåringer gjerne går rundt og lurer på.

Godt om grensesetting

Den svenske forfatteren Nathalie Simonsson har lenge arbeidet som seksualopplyser, og Verdas viktigaste bok er utgitt i samarbeid med RFSU, Riksförbundet för sexuall opplysning, mens den norske oversettelsen er tilpasset norske forhold i samarbeid med organisasjonen Sex og Politikk. Boken handler imidlertid om mer enn sex og kropp. Den handler også om andre viktige ting; familie, vennskap, følelser, likestilling og selvbestemmelsesrett. Retten til å råde over seg selv er noe av det mest sentrale i boken, og få ting understrekes oftere enn at det er viktig med grensesetting både fysisk og følelsesmessig.

Det er fint å stoppe opp innimellom mens du les, for å tenkje etter kva du sjølv meiner og føler. Er du einig? Stemmer dette for deg? Eller tenkjer og føler du på ein heilt annan måte?

At det er viktig å fremme kunnskap om samtykke og grensesetting, vises i Redd Barna-rapporten «Den som er med på leken …» fra 2015. Her fremkommer det at både gutter og jenter har en tendens til å mene at offeret har delansvar i en overgrepssituasjon, så det er liten tvil om at det er avgjørende å lære unge mennesker å respektere andres grenser og hegne om sine egne, enten det dreier seg om en lekesituasjon i skolegården eller på date med kjæresten. Men å forstå grensesetting er ikke alt som skal til – det er også viktig å lære seg å kjenne på hva man virkelig vil og kjenner entusiasme for. Simonsson oppfordrer leserne sine til å bli kjent med både NEI-følelsen og JA-følelsen, i tråd med Yes means yes/Ja betyr ja-tankegangen som med rette har blitt vektlagt i den siste tidens voldtektsdebatt.

Boken er også tidsriktig og oppdatert når det gjelder interseksjonalitet. Begrepet ‘hen’ – som allerede er ganske er veletablert i Sverige – både forklares og anvendes naturlig, og likestilling drøftes ikke som et spørsmål som kun gjelder forholdet mellom heterofile, cis-kjønnede (det å identifisere seg med det biologiske kjønnet man er født med og oppdratt til) menn og kvinner . Her spiller også etnisitet, klasse, kjønnsidentitet og legning, religion og funksjonsevne inn. Dette gjenspeiles i illustrasjonene, der vi kan se mennesker av alle kjønn og etnisiteter, med alle mulige kroppsfasonger og grader av funksjonsevne.

Du er normal!

Illustrasjonene kommer ofte med gode tilleggspoenger til teksten, og bidrar også til å gi boken et humoristisk tilsnitt, særlig når det gjelder det potensielt «pinlige» ved å snakke så direkte om kropp og seksualitet. Selv om forfatteren gjentatte ganger understreker at det i grunnen er rart at vi er så flaue over slike ting som vi ofte er, så anerkjenner hun at det jo er menneskelig å være flau og sjenert. Det er dessuten ikke bare i forbindelse med kropp og sex at man kan kjenne på slike følelser – det snakkes også om andre situasjoner som kan være flaue og vanskelige. Forfatteren er dyktig til å ufarliggjøre den typen situasjoner og følelser, samtidig som hun tar dem på alvor og kommer med råd om hvordan man kan takle dem. Råd og synspunkter fra barn og unge er dessuten spredt utover i hele boken. Dette bidrar til at boken ikke får et ovenfra-og-ned-preg.

Bilde fra boka. Illustratør: Yokaj Studio

Bilde fra boka. Illustratør: Yokaj Studio

 

Et spørsmål som gjerne dukker opp i Klara Klok-lignende spørrespalter er «Er jeg normal?» I Verdas viktigaste bok besvares de fleste av disse spørsmålene med et beroligende ja. Ja, det er normalt at tissen er skjev. Det er normalt å onanere. Det er normalt å være sjenert. Det er normalt å være forelsket i både gutter og jenter. Og det aller meste som man bekymrer seg over, går bedre om man snakker med noen. Boken tar også på alvor at det finnes barn som sliter med mer enn kviser og flauser, og den gir råd om hvor man kan søke hjelp for ulike problemer – det være seg seksuelle overgrep, vold i hjemmet, mobbing, sykdommer eller fare for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.

Bagatelliserende om kjønnslemlestelse

La meg stanse litt opp ved ordet kjønnslemlestelse. Dette begrepet brukes ikke i boken – her heter det «omskjering». Selv om dette er et ord som anvendes av mange, så mener jeg at dette er et altfor nøytralt ord for å beskrive denne ødeleggende praksisen. Særlig når ordet ledsages av en forklaring som må kalles for sterkt bagatelliserende.

I visse tilfelle kan omskjeringa føre til problem med for eksempel å tisse og når ei jente skal ha mensen. Ein del jenter får infeksjonar eller har vondt.

En slik ordlegging skaper et inntrykk av at kjønnslemlestelse i andre tilfeller kan være helt uproblematisk, og det er misvisende. Det står selvsagt også at det er forbudt å omskjære jenter både i Norge og i utlandet (det burde også stått at det er forbudt i de aller fleste land, noe som ville vist alvoret), men når det like etterpå understrekes at også kjønnslemlestede jenter kan få «pirrande og herlege følelser i kroppen», tas ikke problemet tilstrekkelig på alvor. At det går an å bli opphisset selv om man har fått deler av kjønnsorganet fjernet eller sydd igjen, er strengt tatt på siden av poenget. Bokens behandling av det livsødeleggende problemet som kjønnslemlestelse er, er en betydelig svakhet.

Ureflektert begrepsbruk

Jeg har også en innvending når det gjelder bruken av ordet «transe» i betydningen transperson. Det kan være ulike oppfatninger når det gjelder dette begrepet, men det er mange nok som ser på det som nedsettende til at det ikke bør brukes i en fagbok for barn, i alle fall ikke uten å settes i kontekst. Christine Jentoft, profilert transperson og blogger, sier følgende i et blogginnlegg:

Å selvforklare med ordet transe er gjerne mer vanlig for transpersoner litt oppi åra, blandt de yngre generasjoner brukes det gjerne trans, crossdresser eller andre ord. Oppleves gjerne negativt idag siden det ofte brukes som et nedsettende begrep, og man ikke ønsker å ta det tilbake.  

Det er godt mulig konnotasjonene er annerledes i Sverige, men her i Norge er ikke «transe» et nøytralt ord, og det burde oversetter Ingelin Røssland og redaksjonen i Samlaget vært klar over. En tydeligere vurdering av dette ordet hadde vært ønskelig, særlig i en bok som ellers er språklig oppdatert, og som grundig drøfter andre begreper det kan være ulike meninger om – for eksempel ordene «fitte» og «kuk» (greie ord for kjønnsorgan, ugreie som skjellsord.)

Lever opp til tittelen

Nevnte svakheter til tross, Verdas viktigaste bok lever i all hovedsak opp til tittelen. Den bidrar til å hjelpe unge mennesker med å bli kjent med både egen kropp og eget følelsesliv, og støtter opp under god og sunn relasjonsbygging. Hva kan vel være viktigere enn det? Jeg håper mange barn og unge – og voksne! – vil få glede av denne velskrevne formidlingsboken.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.