Garmanns hemmelighet

DETALJENES MESTER

Bøkene om Garmann er utstudert komponert, og pakket med tolkbare detaljer. Ingenting framstår verken entydig eller tilfeldig.

Stopp tida
Hvis du legger de tre bøkene om Garmann ved siden av hverandre, vil du forstå hva jeg mener. Det løper en tydelig og velkomponert tråd mellom de tre forsideillustrasjonene, helt ned på detaljnivå, men hva denne sammenhengen forteller oss, er langt fra enkelt å utlede.

Mest innlysende er kanskje utviklingen fra en ensom gutt på første omslag, via de to oppstilte vennene på bok nummer to, til kroppskontakten mellom jente og gutt på forsida av den siste boka. To andre utviklingstråder er nesten like påfallende: Fra omslag til omslag blir Garmann stadig mer påkledd, samtidig som synet hans reduseres.

Den badende Garmann på forsiden av Garmanns sommer har et nakent og åpent ansikt. Ingenting forstyrer hans blikkontakt med leseren. Garmanns gate gir oss en Garmann i singlet, med bare skuldre. Det ene øyet hans er halvt skjult, og selv om også han ser rett på oss, ser han oss gjennom en avblomstret løvetann. På det tredje omslaget er Garmann avbildet i t-skjorte, og han har fått to jentehender foran øynene. Vi kan fortsatt se uttrykket i resten av ansiktet hans – et halvsmil, men han kan ikke se oss.

Er det slik at etter hvert som vi blir eldre, blir beskyttelsen mot verden stadig sterkere, og at vi sakte, men sikkert, oppdager mindre av det som skjer rundt oss? Eller hva er det Hole vil si leserne sine?

Den samtalen som avslutter Garmanns hemmelighet handler i alle fall om å stanse tida. I denne boka blir Garmann og leseren bedre kjent med tvillingjenta Johanne, og på en av de siste sidene spør Garmann henne: «Gruer du deg til å bli voksen?», og han får et bekreftende nikk. Litt senere følger Johanne opp:

«Tror du det går an å stanse tiden?» sier Johanne. «Det er bare å gjøre sånn,» sier Garmann, og trykker på noen knapper på ryggen hennes.

«Eller sånn,» svarer Johanne.

På dette dobbeltoppslaget, hvor Johanne stanser tida, kysser hun ham (nesten på munnen, men ikke helt) og vi gjenkjenner detaljer fra de andre to bøkene i lufta: sommerfugler og løvetannfrø. Slik oppheves tida konkret i bildet. For de tre bøkene representerer ulike faser i Garmanns barndom, og de representerer hver sin årstid: sommer, høst og vår.

Vil vi få ei bok om Garmanns vinter? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at hele poenget er å hoppe over vinteren. Slik at barndommens tid er stanset. Stanset i et land der man kan løpe rundt i kortbukse hele året igjennom. Et sted der den voksne verden bare er noe man gruer seg til. Død og alder opptar stor plass i Garmanns sommer og Garmanns gate, men i Garmanns hemmelighet har vi hoppet over vinteren, og angsten fra de to første bøkene er nesten forsvunnet.

Engstelige Garmann
Garmann er fortsatt en engstelig gutt, spinkel, blek og forsiktig, men han vet mer om verden:

«Han har lært seg reglene i skolegården og vet at når barna stiller seg i en sirkel og heier gjelder det å komme unna før du står i midten.»

Han gruer seg fortsatt, men han lærte i Garmanns gate at den som er «veldig redd, kan være modig».

Hvis vi vil – og det er ikke sikkert vi vil, for det innebærer en redusering – kan vi se på bøkene om Garmann som en innføring i mestringsstrategier. Garmann finner trøst i de andres angst når han spør tantene og foreldrene «Hva gruer du deg til?». Han får orden og kontroll på verden når han setter blomster inn i herbariet sitt, og teller skritt og hjerteslag sammen med Frimerkemannen. I Garmanns hemmelighet er det leken han bruker, og det er ikke tvil om at denne strategien er overlegen de andre.

Garmann og Johanne har funnet sin egen hemmelige haug med metallskrammel inne i skogen, og de leker at det er en romkapsel som har falt ned fra himmelen. Leken er uttømmelig. Selv om Garmann er engstelig forelsket i Johanne, er det lykken som lyser fra disse boksidene. De skinnende blå og grønne fargene står i sterk kontrast til tidligere høstfarger, og understreker dette skiftet. Når Garmann og Johanne sitter på ei grein og titter opp i verdensrommet – et oppslag som kan gi hvem som helst sug i magen – er himmelen full av fortellinger og eventyr. Verden er fortsatt stor og åpen, men den er ikke lenger farlig.

Stian Holes bøker har blitt kritisert for å være depressive og skremmende. Sist ut var Steffen Larsen i danske Politiken. Han mente at Garmanns gate var en studie i frykt og redsel, og at boka passet best for modne menn i krise. Det er en overdrivelse, men samtidig er Holes bøker åpne nok til at det kan forsvares i teksten.Garmanns sommer slutter med ordene «Garmann gruer seg» og Garmanns gate slutter med bildet av ei svart katt gående over veien. Det er ikke slike slutter vi vanligvis kaller «håpefulle». Personlig mener jeg at det er irrelevant. At ei bok er skremmende, betyr ikke at det er ei dårlig barnebok.

Alle bøkene om Garmann er fantastiske barnebøker. De tar barneperspektivet på alvor, de utfordrer barneleseren, de gir dem et vell av detaljer og pussige fakta som kan utforskes og oppdages.

Barn har for øvrig godt av å bli skremt. Garmanns lek og bøkene om Garmann er i så måte nært beslektet. I leken og kunsten kan barnet prøve ut sin egen redsel, innenfor trygge rammer. Det er ikke farlig å reise ut i verdensrommet når det bare er en lek, og det er ikke farlig å føle seg som Garmann når det bare er i ei bok. Stian Hole gir sin tilslutning i en detalj: Garmann har nemlig ei bokhylle, der enkelte bokrygger kan skimtes i mørket. Her finner vi Gabba Gabba Hey! av Frode Grytten og Gry Moursund – ei bok om en annen engstelig gutt, Døden og Pingvinen av Andrej Kurkov – absurd og ubehagelig og ingen barnebok, og God natt, natt av Gro Dahle og Svein Nyhus – et dikt som gjør den fremmede natta trygg og god. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Garmann har akkurat disse bøkene i hylla si, bøker som er egnet både til å utfordre og dempe angsten.

En annen verden
De fotografiske illustrasjonene til Stian Hole er fascinerende. Jeg har hatt med meg Garmanns gate i bagasjen en god stund, og når jeg viser den til både kjente og ukjente barn, er proporsjonene det første de kommenterer: «Hodet hans er jo altfor stort!» Bildene hans er puslespill der vi ikke kan se sprekkene, og leseren dras mellom protest og aksept overfor denne umulige virkeligheten. Barneleseren fryder seg over dette, at vi både ser og ikke ser at det er konstruert. Den voksne leseren kan derimot oppleve dette påtakelige – og likevel usynlige – skillet mellom fiksjon og virkelighet som ubehagelig. Vi vil at barna våre skal oppleve verden som stabil og gjenkjennelig, men for de fleste barn er det naturlig å bevege seg ut og inn av andre verdener. Når de leker sammen, åpner de sin verden og forventer å bli sluppet inn av andre. Eva Johansson fra universitetet i Gøteborg, som har studert barns lek, kaller det «rätten att dela världar med andra».

De voksne kritikerne som mener at Garmann ikke har noe å tilby barneleseren, har kanskje latt seg skremme av noe barna derimot er fortrolige med? I leken og kunsten kan verden bli en annen, men det er det mange voksne som har glemt. Stian Hole er heldigvis ikke en av dem. I artikkelen «Mitt andre liv» fra Drivkrafta bak teksten skildrer han bøkene sine som en parallell tilværelse, en lekeverden, og han skriver:

Voksne og barn stiller med ulik ballast når det kommer til egne erfaringer som de leser inn i bildeboka. Barn har ikke så lang livserfaring, men barn jeg kjenner, har heller ikke de samme «filtrene» som mange voksne benytter seg av. Barn er alltid med på leken, på godt og vondt.

På godt og vondt er barna med på leken, og noe vondt finner vi også i Garmanns hemmelighet. Verden er ikke lenger farlig, men den er fortsatt utrygg. Det utrygge elementet i Garmanns hemmelighet heter Hanne, og hun er prikklik den jenta som Garmann drømmer om om natta. Tvillingjentene har tidligere framstått som et tohodet troll, men i denne boka blir de i stedet en janusfigur: «Tvillingjentene er like og allikevel helt forskjellige, tenker Garmann.» Hanne er ekkel, Johanne får det til å prikke i hele ham.

Boka oppfordrer til refleksjon rundt hva som er likt og hva som er annerledes, både i tekst og bilde. Utryggheten består i nettopp dette, at verden kan vise seg å være noe annet enn det den tilsynelatende ser ut til å være.

Det eneste som kan ødelegge den lysegrønne lykken mellom Garmann og Johanne der ute i skogen, er at Hanne oppdager dem. Noe hun uunngåelig gjør. Heldigvis har Johanne en annen hemmelighet på baklomma, og hun hvisker, med truende pekefinger: «Jeg vet at det var du som knuste oldemors krystallvase». Men Garmanns hemmelighet slutter ikke med våpenhvile, den slutter heller ikke med at Johanne kysser tida til å stå stille. Det er bare selve teksten som stanser. Det siste oppslaget i Garmanns hemmelighet er ikke bildet av et kyss, men bildet av den spionerende Hanne.

Slik Garmann tidligere var betrakteren, stående eller sittende med blikket ut av vinduet, har Hanne blitt betrakteren i denne boka. Mens Garmanns observasjon var et uttrykk for stillstand, setter Hannes spionasje potensielt i gang en ny handling. Hva vil skje hvis hun forteller hva hun har sett? For straffen knyttet til oldemors knuste vase kan da ikke være trussel sterk nok til å holde på en slik hemmelighet?