GÅSEMORVERS – Barnerim og regler

GAMLE KONER

Det var en gammel kone som bodde i en sko,
og barna var så mange som tretti ganger to.
Hun kokte vann og løvetann og sa at det var grøt,
så strødde hun litt mose på og sa at den var søt.

Jeg vet jeg kommer til å høres ut som en gammel kone, og det er jeg jo ikke. Men jeg har helt sikkert mye til felles med gamle koner. For eksempel har jeg innmari dårlig hukommelse. Jeg husker ikke når folk har bursdag, når fristen går ut, når butikken stenger, eller hvilket år jeg gikk på folkehøyskole. Men noe glemmer jeg aldri, og særlig ting jeg lærte som barn sitter godt.

Mine tidligste litterære minner er et sammensurium av sanger, rim og regler. Boka som kanskje skaper mest orden i dette sammensuriet, står i bokhylla til sønnene mine med nedslitt rygg og tjukke tapelag som holder permene sammen. Den er like gammel som meg. Jeg har ikke noe konkret minne om at mora mi leser for meg fra denne, men jeg husker at da jeg begynte å lese i den på egen hånd, kunne jeg allerede mange av verselinjene utenat. (Kari, Kari er kontrari.) Det var en mystisk verden av ord som beskrev ting jeg aldri hadde sett. (Se på hagen som hun steller, der gror fullt av marimjeller, hjerteskjell og ringlebjeller!) Men det er nok først og fremst lyden av ordene og den taktfaste rytmen som har hugget versene inn i hukommelsen. (Anders Panders sukker og salt, kysset jentene så det smalt.) De snakket et hemmelig melodisk språk som bare jeg forstod. Jeg kunne sitte i timevis og smake på ordene og male bilder i hodet mitt. Sånn tror jeg i alle fall det var. Men jeg vet at jeg gledet meg til å komme til et stykke ut i boka, for der stod en regle som handlet om meg:

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn blir sjelden trett.
Søndagsbarn får største gaven:
Alle dyder under ett.

Jeg visste ikke hva dyder betød, men regnet med at det var noe veldig bra.

Når jeg nå tar boka ut av hylla og leser den med voksenbrillene mine, ser jeg at den er gjendiktet. Og med voksenhodet mitt tenker jeg at det hadde vært gøy å lese disse gåsemorversene på originalspråket, og på den måten vurdere gjendiktninga. (Lurer på hva Snuskom snaskom Jakob og Vesle Raring Rundtomkring heter på engelsk.) Jeg ser også automatisk litt forbi ordene og prøver å lese selve innholdet i historiene som blir fortalt i de korte versene. De passer godt til et barns perspektiv, med vekt på enkle og få innholdselementer:

Da Lilly Blid og Billy Glad
gikk ut på tur en søndag,
sa Billy Glad til Lilly Blid:
I morgen er det mandag.

Med voksenmunnen min legger jeg merke til at man faktisk ikke kan unngå å smile når man sier Lilly Blid. Og barn blir lett smittet av smil.