Tittel: Gater uten navn
Tekst: Randa Abdel-Fattah
Oversetter: Kirsti Øvergaard
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010
Antall sider: 229

ISBN 82-02-30163-7

Gater uten navn

POLITIKK, VENNSKAP OG EN NEVE JORD

Gater uten navn handler om retten til land. Om å bli fortrengt, kastet ut og trakassert. Boken har et politisk engasjement, men er først og fremst rørende og underholdende.

Før boka begynner
Jeg innrømmer at jeg begynte på boken med en viss skepsis. Tittelen på boka, Gater uten navn, var i mine ører mindre ladet med mening enn originaltittelen Where the streets had a name. Den norske oversettelsen har mistet referansen til den klassiske U2-låta om himmelen. Og poenget med at gatene hadde et navn, blir borte. Likeledes ble jeg nedtrykt av en ordliste på 2,5 siders før kapittel 1 i det hele tatt starter. Dette kan bli tungt, tenkte jeg dystert, og så for meg at jeg stadig måtte bla tilbake for å få med meg poengene i dialogen.

Vanlig og uvanlig
Heldigvis er boka langt bedre enn førsteinntrykket tilsier. Randa Abdel-Fattah er i følge vaskeseddelen utdannet advokat, bosatt i Sydney og opptatt av det palestinske spørsmålet. Målet hennes med boken må ha vært å skildre tilværelsen for en typisk palestinsk familie, bosatt i en typisk flyktningleir. Hun har sikkert også ønsket å skape engasjement mot den israelske okkupasjonen og for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte områdene. Dette gjør hun med stor innsikt og stor innlevelse. Miljøet er troverdig beskrevet og personene står levende foran leseren. Handlingen virker sannsynlig, men den er kanskje ikke en helt ordinær hverdagsskildring fra Palestina?

Hente jord, finne røtter
Gater uten navn tar for seg flere generasjoner som er fordrevet fra palestinsk territorium. Bestemor Sitti Zeynab opplevde å bli fordrevet i 1948, under opprettelsen av staten Israel. Hennes svigersønn, Hayaats far, ble tvunget til å flytte fra sitt hus og sin olivenlund. Israelerne konfiskerer land for å bygge motorvei til en ny bosetning. Bestemoren er gammel, og drømmer om engang å røre ved jorda til hjemmet sitt. Drømmen skaper et dramatisk behov: Hayaat bestemmer seg for å hente et stykke jord fra bestemors landsby. Sammen med kameraten Samy kaster de seg ut i en moderne odyssé gjennom kontrollposter, over muren, i stadig konflikt med voksne, både palestinere og israelere. Denne delen av boken gir et sterkt og realistisk bilde av hvorledes palestinere blir behandlet av okkupasjonsmakten. For å balansere framstillingen gir Abdel-Fattah to israelske fredsaktivister rollen som gode hjelpere. De bidrar sterkt til at hovedpersonene nesten kommer fram til målet.

Dialogen
Dialogen er en viktig del av boken. Personene snakker naturlig, også på norsk, og oversetteren har klokt latt flere lokale ord få passere. Dette gjør dialogen autentisk, men uten at meningen bak ytringene forsvinner. Den interesserte kan slå opp ordene foran i boka, men man må det heldigvis ikke. Gjennom måten personene ytrer seg på, stiger personlighetene fram. Vi blir godt kjent med 13 år gamle Hayaat og hennes familie: Den engasjerte og masete moren, den resignerte faren, småsøsken, en gifteklar storesøster – og fremfor alt: Den jordnære og kloke bestemoren Sitti Zeynab. Det er hennes lengsel som indirekte setter handlingen i gang.

Og hva skjer etterpå?
De to eventyrerne kommer seg hjem med et glass jord fra Jerusalem. Men hva skjer etter at de kommer hjem? Hva holder spenningen ved like gjennom de siste 55 sidene? Det er denne delen av boken som kanskje imponerer meg mest. Når det dramatiske behovet er dekket, og hovedpersonene har nådd sine mål, klarer forfatteren og holde på spenningen og utdype konflikten. I den siste delen trer vennskapen mellom Hayaat og Samy tydeligere fram. Vi får historien bak Hayaats arr, Samys ubeskrivelige lengsel vekk, far Babas sorg over å miste sin elskede olivenlund. Forfatteren tørr å være både sentimental, sint og glad, og fortellingen lever. Og som seg hør og bør avsluttes boken med bryllup. Alt er slettes ikke bare lidelse!



Skrevet av:
Kommentarer