Georgs hemmelige nøkkel til universet

Fakta overgår fiksjonen

Anmeldt av Guri Fjeldberg

Når jeg spør folk hvordan de har likt suksessboka Sofies verden av Jostein Gaarder, skiller svarene seg i to kategorier. Den første gruppa er imponert over at forfatteren er i stand til å forklare filosofi på en så lettfattelig måte. Den andre gruppa synes ikke historien om Sofie er sterk nok til å trekke dem gjennom boka. I de fleste bøker der fakta blandes med fiksjon, merker man at fortellinga ikke er målet, men middelet. Den er underordna og sjelden optimalt utarbeida, ikke ulikt mye vi finner i hyllene for religiøs litteratur. Forfatterne er ikke først og fremst forfattere, men dyktige formidlere og misjonærer på sine fagfelt. Jeg tør vedde på at far og datter Hawking tilhører dem som liker Sofies verden.

Stephen Hawking er den tynne mannen i rullestol som stadig oftere nevnes sammen med Albert Einstein og Isaac Newton. Kosmologen har amyotrofisk lateralsklerose, en sykdom som gradvis setter det motoriske nervesystemet ut av spill og gjør det umulig å kontrollere musklene. Etter at også stemmen forsvant, bruker han høyre kinn til å styre kommunikasjonen via en talemaskin. I et intervju fra 2005 klarer han knapt å stave mer enn et par ord i minuttet. Datteren Lucy påstår likevel at det har vært en fryd å samarbeide med ham om å lage barnebok. Hun har erfaring som journalist og to bøker for voksne å vise til.

En skuffende bagatell
Jeg stusser ikke når grisen til Georg lokker ham inn på den forbudte naboeiendommen. Jeg stusser ikke over at han der blir kjent med nabojenta Annie, hennes forskerfar og ikke minst Kosmos: ”Jeg er verdens kraftigste datamaskin.” Jeg stusser ikke engang når Annie ved hjelp av Kosmos tar Georg med på en vågal tur ut i verdensrommet. De reiser på en komet mens hun på en tilforlatelig måte foreleser om planenetene de passerer. Det er først når Annie kjører en pigg fast i isen på kometoverflata med romstøvelen, at jeg stusser. Pluggen er nødvendig for at de ikke skal ramle av, for her er det dårlig med tyngdekraft. Ifølge Newton burde hun med det sparket tatt av fra overflata. (Newtons tredje lov: Når det virker en kraft på et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.) Det gjør hun ikke. Visst er dette en bagatell, for så lenge både Georg og Annie strever med bakkekontakten, etterlates ingen tvil om at kometer har svak tyngdekraft. Men det bryter med mine forventninger til en av verdens mest intelligente menn, som til overmål innehar professoratet den lucasiske lærestol i matematikk ved Cambridge – slik Newton også hadde. Det må være lov å spørre hva senior Hawking har bidratt med – annet enn navnet sitt. For ordens skyld opplyser omslaget at Hawkings tidligere stipendiat Christophe Galfard ikke bare har plukka ut bokas bildemateriale, men også bidratt til den vitenskapsbaserte handlinga.

Platt eller morsomt?
Lucy Hawkings mål er å gjøre noe av farens forskning tilgjengelig for barn. Det siste kapittelet oppsummerer prosjektet: ”For det handler om hvor vi kommer fra – hva vi er lagd av, hva planeten vår er lagd av, solsystemet vårt, galaksen vår og universet vårt – og det handler om fremtiden vår.” Egne faktarammer gir oppdatert kunnskap om universet. Nytt for meg er at solsystemet vårt kun har åtte planeter. Siden møtet i den internasjonale astronomforeningen i august 2006, har Pluto, Ceres og Eris bare status som dvergplaneter. Dette ledsages av fantastiske fotografier. De utgir seg for å tilhøre Kosmos’ bildearkiv og er tilgodesett med glansa papir. Min favoritt er solnedgang på Mars, fotografert av robotkjøretøyet Spirit i 2005.

Faktastoffet er tiltenkt lesere som liker mange desimaler og forstår setninger som: ”Einstein oppdaget også at masse og energi bøyer rommet, og at det er derfor tyngdekraften oppstår.” Det går fortere å vokse fra fiksjonsfortellinga. Oversetter Jan Chr. Næss har sjøl erfaring som forfatter i humorsjangeren. Hans utmerkede arbeid har ikke kunnet redde boka fra plattheter, men forskjellen på plattheter og morsomheter er som alltid et spørsmål om smak. For eksempel der Georg har en maksimalt dårlig dag: ”…på toppen av det hele ble han reddet av en liten jente i romdrakt.” Handlinga blir tidvis banal: ”Det virkelige ansiktet hans var like stygt som gummimasken han hadde tatt av seg.” Gary Parsons tegninger hjelper teksten fram til lesere fra 8-9 års alder. Der framstår Georg som en krysning mellom Tintin og Den lille prinsen. Hvis jeg var Antoine de Saint-Exupéry ville jeg muligens blitt litt fornærma. Georg er ikke ment å være spesielt dypsindig. Derimot har han den nysgjerrigheten som skal til for å skape driv i faktaformidlinga.

Etisk spørsmål
Den mest interessante konflikten står mellom fedrene til Georg og Annie. Mens Annies far forsker og dyrker tekonlogisk utvikling, mener faren til Georg at moderne teknologi er en trussel mot bærekraftig utvikling. Stakkars Georg vokser derfor opp uten bil, datamaskin og tv. Faren til Georg forstår til slutt at vitenskapen ikke må avvises, men at vi må stille etiske krav til den. Dersom man går til nettstedet som kompletterer denne utgivelsen, vil man akkurat som unge Georg i boka måtte avlegge vitenskapsmannens ed for å komme videre: ”Jeg lover å bruke mine vitenskapelige kunnskaper i menneskehetens tjeneste. Jeg lover at jeg aldri vil påføre et annet menneske skade i min jakt på opplysning…” Helt kort diskuteres om vitenskapen bør brukes til å finne en annen planet som kan huse mennesker, eller om det bør prioriteres å produsere mer viten for å bedre framtidsutsiktene her på jorda. Begge deler er forenlig med denne bokas hovedanliggende: Å misjonere fysikkens fortreffelighet og teknologiens muligheter til å redde menneskeheten. Hvis Stephen Hawking står inne for moralen, er dette et interessant vitnesbyrd om hans holdning til – og forsvar for – kosmologi som forskningsfelt.

Himmelsk høydepunkt
For et barn er nok striden mellom Annies far og den onde lærer Jåen langt mer spennende. Jåen stjeler Kosmos for å utnytte den til egen fordel. Han lurer Annies far ut i et av verdensrommets svarte hull. Her er bokas himmelske høydepunkt. For å redde ham, trenger Kosmos tilgang til den nye kunnskapen om svarte hull. Georgs heltedåd består i å skaffe informasjonen. Hvor stort dette er, vet de som kjenne historien til Hawkings Univers uten grenser fra 1988. Boka der Hawking åpenbarte sine revolusjonerende teorier om tid og rom, solgte i enorme opplag. Men den viste seg så vanskelig tilgjengelig at britiske The Guardian i 2005 trykka en spalte der de ga ulike personer med tilknytning til naturvitenskap spørsmålet: ”Hvor langt kom du?” Her får vi essensen i Hawkings teori om svarte hull på seks sider. Artig formulert og friskt illustrert. Og nesten helt forståelig.

Alt i alt brakte boka meg nærmere en forståelse av universet – og dermed også vår egen opprinnelse. Men med unntak av de seks sidene om svarte hull, er det mange som kunne skrevet dette. En god del av dem ville også gjort det bedre.