Gi gass, Ine

JA! HURRA! Anmeldt av Inger Østenstad Gi gass, Ine kombinerer ypperlig tekst og ypperlige illustrasjoner.

JA! HURRA!

Anmeldt av Inger Østenstad

Gi gass, Ine kombinerer ypperlig tekst og ypperlige illustrasjoner. Den gir et lekent løft ut av hverdagsligheten og et løfte om gylne høytlesningsstunder.

Identitetskrise
Bokåret 2010 er bemerkelsesverdig, i hvert fall i ett henseende: Vi har fått billedbøker / høytlesningsbøker som ser ut til å være laget for den påtrengende debatten om hvorvidt jakten på barnebokas anerkjennelse som kunst står i motsetning til dens særpreg som bok for barn. Bøkene det dreier seg om, har samme utmerkede illustratør, Øyvind Torseter, som bruker samme teknikk med samme kunstneriske dugelighet. Tekstkvaliteten i angjeldende bøker skulle heller ikke være noe problem: alle har fremtredende tekstforfattere fra ulike kunstfelt, Jon Fosse, Kurt Johannessen og Tore Renberg. Når bøkene reiser spørsmålet om hva som skal til for at en bok skal være en god barnebok, er det ikke først og fremst spørsmålet om kvalitet som stilles, men om barnebokas særpreg, for ikke å si dens sjel.

I sin anmeldelse av Spelejenta konkluderer Heidi Sævareid at en kunne klart seg uten Jon Fosses tekst: ”Teksten har fått et kunstlet preg som forstyrrer Torseters utsøkte, vare bilder. [… Spelejenta] kunne vært større hvis Fosse hadde latt den være stor i det lille. […] Fosse prater så mye at han forstyrrer undringen.”

Sævareid stiller ikke spørsmålet om hvem Fosse prater til. Det kunne kanskje ha gjort kritikken mer presis. Kan problemet med Fosses ordstrøm være at henvendelsen er uklar? At han prater ”ut i lufta”? Det ville i så fall ikke være merkelig, i og med at han selv har gjort det uttrykkelig klart at han skriver sine all-alder-bøker uten tanke på mottakeren – og absolutt ikke mottakernes ulike alder.

I anmeldelsen av Eg er ein frosk inviterer Guri Fjeldberg til debatt med spørsmålet om en barnebok kan være god når ingen barn ser ut til å like den? (Se også Fjeldbergs debattinnlegg.) Bøker à la Eg er ein frosk roses av kritikerne og vinner gjerne priser i barnebokkategorien, uten at barneleserperspektivet ser ut til å være noe kriterium. Problemene Fjeldberg identifiserer i Eg er ein frosk, som gjør at den ikke er en god barnebok, er især fortellertekniske. Froskens ”eg”, som er tydelig i starten (og dermed konstituerer et tydelig ”du”, ville jeg lagt til), forsvinner til fordel for rekken av dyr som introduseres i surrealistiske fabuleringer uten avsender. Oppramsingen gir ikke grunnlag for identifikasjon når frosken dukker opp igjen på siste side. Med sine mange innviklede som-konstruksjoner er fortellingen språklig sett også ganske utilgjengelig, konstaterer Fjeldberg. Billedboka Eg er ein frosk forkorter drastisk Kurt Johannesens Eg er ein frosk (Zenit 2007), som er en plasskrevende tekst med uforholdsmessige gjentagelser, og den øver dermed også vold mot kvalitetene i den opprinnelige teksten. Teksten er forandret slik at den blir uklar som henvendelse.

Ja! Hurra!
For kort tid siden var jeg til stede ved et seminar i Norsk Barnebokinstitutt hvor Øyvind Torseter snakket om arbeidet sitt og ga deltagerne et inspirerende raust innblikk i sitt arbeidsrom. Deretter leste han flere av bøkene sine høyt: Eg kan ikkje sove no med tekst av Stein Erik Lunde, Gravenstein, Klikk og Avstikkere som han har laget helt selv, Eg er ein frosk og Gi gass, Ine. Vi så bildene på storskjerm mens Torseter lydsatte bildene og leste teksten. Hans innlevende og sikre fremføring ga oss den aller beste formidling. Interessant var derfor engasjementet og interessen som Gi gass, Ine vakte hos forsamlingen, som besto av et tyvetalls eksperter, sammenlignet med den mer tilbakeholdte anerkjennelsen og interessen de andre bøkene ble møtt med. Engasjementet ga seg lydlig, fysisk til kjenne! Et øyeblikk av lindgrensk innsikt fikk oss til å gjenkjenne den gode barneboka da vi så den (se Erhianders artikkel om Astrid Lindgren som forlagsredaktør.

Jeg er overhodet ikke i tvil: Gi gass, Ine er en fabelaktig barnebok, klart den beste blant bøkene vi fikk opplest. Faktisk står den i en særklasse og blir for meg et lysende og oppmuntrende eksempel på at den bemerkelsesverdige kunstneriske investeringen i barnebokfeltet kan avstedkomme gode barnebøker. Jeg er så sikker at jeg ikke trenger å konsultere barnelesere. (Selv om jeg, da jeg kom hjem, delte begeistringen med ungene mine og var lei for at de nå er blitt så store at vi ikke kan oppleve Gi gass, Ine som gyllen høytlesningsstund sammen. Noe også en av dem beklaget, etter å ha lest boka). Seminaret i NBI fikk en interessant avslutning idet Torseter, som svar på et spørsmål, forklarte at han ikke tenker spesielt på barnelesere når han arbeider, og ikke vurderer kvaliteten verken på illustrasjonene eller på teksten eller fortellingen ut ifra et slikt perspektiv. Dette kan kanskje forklare hvorfor vi, med vårt barnebokperspektiv, vurderer arbeidene hans så vidt kritisk.

Hva er så spesielt med Gi gass, Ine!?
Øyvind Torseters teknikk er mesterlig, med en uforlignelig omsorg for detaljer og virkemidler. Miljøet formes tredimensjonalt i papir, med en blanding av brettede og utklipte elementer og tegninger. Deretter fotograferes det. I denne boka begynner fortellingen i et mer realistisk hjemmemiljø med gjenkjennelig skotørker, melkekartong og kjøkkenbenk som Ine klatrer opp på. Ansiktene på Ine og lillebroren Hasse er flate og tegnet, mens kroppene deres er mer tredimensjonalt utformet. Også andre elementer er tegnet i kontrast til de nøye utarbeidede kjøkkenbenken, kommoden, vedkurven i plastikk og så videre. Etter hvert som barna begir seg ut i skogen blir realismen dempet. Pappkvaliteten i vedskjulet er åpenbar, selv om det inneholder alle ting som realistisk sett hører hjemme i et vedskjul. På oppslaget hvor Ine har hentet øksa og de to søskenvennene vasser i snøen, er miljøet blitt enda mer papiraktig. Busken i forgrunnen illuderer ikke lenger en realistisk busk. På neste oppslag er ørnen og trærne regelrett tegnet. Deretter blir trærnes og snøens papirkvalitet nesten påtrengende. Kontrasten mellom de hvite papirtrærne og det digre, mørkebrune treet som Ine og Hasse bestemmer seg for å felle, er voldsom. På neste omslag kan det se ut som om det er rundt dette treet alle skogens dyr har samlet seg for å se på Ine hugge og heie på henne, men Ine er ikke i bildet, og en leser kan tro at flisene som fyker inn i bildet fra høyre, som et resultat av Ines hogging, stammer fra et mindre, mer håndterlig tre. Den gang ei. Treet som Ine hogger er virkelig digert. Målestokken er traktoren, som også er kommet for å se på, til Hasses begeistring. Fortellingen avsluttes i tre sekvenser. Første sekvens viser en sterk lyskjegle og inne i den rir Ine fornøyd hjem på et rensdyr med øksen i hånden og yndlingsdyret sitt ugle balanserende bak seg. Andre sekvens viser alle skogens dyr som bærer det digre treet som Ine har felt, inne i samme lyskjegle. Tredje og siste sekvens viser lyskjeglens kilde, traktoren, som kjøres av Hasse.

Rytme og solidaritet
Perspektivet i Renbergs tekst er tett på Ine og lillebroren Hasse, som knyttes sammen med likelydende presentasjoner som for begge konkluderes med at det de liker best er å leke med den andre. Men mens Ine har lilla som yndlingsfager, ugle som yndlingsdyr og liker best å løpe fort, er Hasses yndlingsfarge traktor, hans yndlingsdyr er traktor, og traktor er det han liker best. Denne gjentagelsen blir så til et rytmisk og humoristisk grunnelement fortellingen gjennom.

Ine snakker i fornuftige setninger: ”Vanter må vi ha!” sier hun. ”For her skal ingen fryse.” Hasse sier: ”Ja!”, ”Traktor” og etter hvert ”Hurra!”. Han gir samme svar uansett hva Ine sier, på hvert eneste oppslag. Dette er ikke bare et rytmisk og humoristisk element for leseren, men sågar et tema i dialogen mellom Ine og Hasse:

1. De går over det store vannet. Over hodene deres

1. sirkler det en ørn,

1. en ørn med vingelsag som et fly.

Wow! sier Ine og peker. Tror du den er farlig?
Ja! roper Hasse og peker.
Nei, det er nå du skal si ’nei’.
Hurra! roper Hasse. Og traktor!

Slik trekkes leseren inn i fortellingen.

Det finnes ikke noe innsiktsnivå i fortellingen over Ine og Hasses nivå. Fortelleren tilkjennegir ikke at det er umulig at små barn vandrer ut i skogen og feller store trær for så å kjøre traktoren hjem. Fortelleren går i stedet, på samme måte som Ine og Hasse, fullt og helt inn for trehuggerprosjektet. Uten å nøle, uten ovenfraperspektiv og uten pedagogiske ærender. Fiksjonens ekthet er ivaretatt både billedlig og tekstlig. Kanskje blir likevel fortellingen satt i pedagogisk perspektiv av Hasses noe begrensede dialog og graderingen av realismen i Torseters tredimensjonale verden. Og kanskje virker også dette mest til å tilfredsstille den voksne leserens snusfornuft.

I tillegg til tekstens og illustrasjonenes upåklagelige kvalitet hver for seg, er det også en upåklagelig dynamikk mellom dem. Dette er en billedbok hvor tekst og bilder er gjensidig avhengige av hverandre; tekstens virkning er avhengig av den illuderte realismen og den uforbeholdne målestokken i bildene, og bildenes virkning er avhengig av rytmen, humoren og det solidariske perspektivet i teksten. Bildene gir styrke og klang til teksten, og teksten gir styrke og klang til bildene.

Teksten og illustrasjonene sammen altså; perspektivet som er hundre prosent solidarisk med barna; den uforbeholdne lekenheten og alvoret som leken blir behandlet med; viljen til makt (igjen se Erhanders artikkel om Lindgren som forlagsredaktør) som historien setter i scene: Alt dette gjør Gi gass, Ine! til en barnebok det er en glede å prise og anbefale. Lykkelige er de som har barn å lese den sammen med! Når Gi gass, Ine er lansert som første bok i en serie, har mange mye å se fram til!