Gir oss de brennende hjerter

Gir oss de brennende hjerter

Boktittel: Alt skal brenne

Forfatter: Sofia Nordin

Illustratør: Lene Stokseth

Forlag: Mangschou

Årstall: 2019

Antall sider: 271

Sofia Nordin skriver flammende om vennskap og opprørsk ungdom. Men mørket er ikke langt unna. 

Det åpner med et hugg. Det er sen høst. «Et evighetslangt, vått, grått mørke». 17 år gamle Agnes står alene i en skog. Utstyrt med tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne. «Minna og jeg skal brenne. Det blir slutten for båljentene, støveltramperne, de revolusjonære». Selv minner skal gå opp i røyk. For som Agnes, romanens forteller, sier det: «Noen minner kan man ikke ta vare på selv om de er det fineste man har. For det er andre minner også. Avtrykk som aldri går bort. Minner som er som kniver eller stup eller pistoler».

Nøster opp minner

Det er en effektiv åpning Sofia Nordin serverer i sin siste ungdomsroman. Hun etterlater ingen som helst tvil om at det har skjedd noe svært alvorlig. Og det i en slik grad at det har gitt fortelleren behov for å slette selv noen av oppvekstens fineste minner. Det er disse minnene vi skal få nøstet opp på de neste sidene, hele tiden med den illevarslende åpningen som bakteppe, i en roman der vennskapet mellom to jenter, Minna og Agnes, står i sentrum. Vi møter dem første gang som unge jenter, i femte klasse på barneskolen, og følger dem helt til de begge står på terskelen til voksenlivet.

Unge og opprørske

De er unge. De er opprørske. De skal forandre verden der de brøyter vei helt fra sin første demonstrasjon mot slåballens mobbetyranni i gymtimene. Senere er det kjøttlobbyen og patriarkatet som skal parkeres. Ikke minst går feminismen som en glødetråd gjennom fortellingen, der den veves inn i skolehverdag og kjæresteforhold. Med Minna som den kompromissløse som lenker seg fast i skolegården, innsmurt i falskt blod, for å få endret menyen i skolekantina. Og Agnes som den kompromissøkende, som foreslår at de burde bli politikere, for å få som svar at «politikk går så saaakte», hvorpå de bryter ut i latter.

«Det var virkelig våre replikker. Våre ulike måter å se ting på. Langsom overtalelse eller revolusjon. Ettertanke eller følelse. Agnes eller Minna. Og likevel. At vi var like også. At vi trengte begge deler».

Det kan bli litt slagordpreget, spesielt tidlig i romanen. Likevel: I en tid da en knapt kan åpne en avis uten å lese om «generasjon prestasjon», og hvor skjønnhetstyranniet, med sine umenneskelige krav om hvordan du skal se ut, slår inn i ungdomstiden med en kraft vi tidligere ikke har sett, er det befriende med en ungdomsroman der heltene retter frustrasjonen og følelsen av urett ut mot samfunnet.

Det viktige vennskapet

Nordin gjør en svært god jobb med å beskrive hvor tett slike ungdommelige vennskap kan bli, hvor intense og viktige de er. Hun viser også hvor skjøre de kan være. Vennskapet mellom Agnes og Minna utfordres blant annet av gutter som kommer inn i jentenes univers som fremmedelementer i form av Minnas kjærester, noe som blant annet utløser den klassiske sjalusien, sårheten og følelsen av svik mot både vennskapet og det de er. «Vi er krigere. Revolusjonære. Støveltrampere. De eneste som skjønner noe. Vi er ingens lille, søte dukke», som Agnes sier det på et tidspunkt der hun føler seg sveket til fordel for et av disse fremmedelementene.

Det store alvoret ligger likevel ikke i følelsen av å bli sveket når du som venn velges vekk til fordel for en kjæreste. Gradvis veves et annet mørke inn i historien. Minna forsvinner i perioder inn i et mørke der det er plass til lite annet enn depresjonen. Mørket tar over. Hun holder seg hjemme fra skolen, lurer både foreldre og lærere. Går ut og inn av depresjonene. Veksler mellom den opprørske gløden og følelsen av meningsløshet. Agnes kjemper fortvilet for å bryte gjennom mørket hennes gode venn befinner seg i. Mot slutten settes diagnosen, Minna har en bipolar sykdom.

Brutal utgang

Psykisk sykdom er et stort problem blant ungdom, ikke minst blant unge jenter. Det gjør Nordins roman aktuell. Men dette er også tunge spørsmål. Nordin tar leseren med inn i et landskap som også preges av selvskading og selvmord. Og som det gis hint om allerede i starten av romanen, ender det ikke bra med Minna. Forfatteren serverer en brutal slutt. Disse beskrivelsene gjøres samtidig med et nødvendig alvor som gjør at den brutale utgangen på livet aldri framstår som noen løsning.

Nordin lar dessuten aldri mørket få overhånd. Kraften i det ungdommelige vennskapet får stå i sentrum for en historie som er fortalt med et voldsomt driv.

 

Espen Løkeland-Stai