Tittel: Dyr som gjemmer seg
Tekst: Line Renslebråten
Illustratør: Line Renslebråten
Forlag: Kagge
Årstall: 2020
Antall sider: 90

Gjemsel er ingen lek

Dyr som gjemmer seg er en velskreven og spennende reise i naturens underverden. Men hvordan fungerer boka i bruk? Det er det store spørsmålet.

Naturen er nådeløs, og det er lett å glemme at de fleste dyr lever et liv med evig harehjerte. Det er mordere på alle kanter, og noen av morderne er så utspekulerte at de kamuflerer seg som sine egne ofre. Men i denne boka er det heldigvis ofrene som har helterollen. Dyr som gjemmer seg går motsatt vei av Discovery Channels brutale fremstillinger, og forteller helst om lykkelige øyeblikk når dyr og insekter unngår å bli spist, fordi de klarer å gjemme seg.

Pinnedyr

Pinnedyr

Skumle mordere

Boka begynner med det mest velkjente. Flere dyr og fugler i nord gjør som Helene Harefrøken og tar den hvite vinterkåpa av – når snøen forsvinner. Gråbrune ligger de og trykker for å gå i ett med skogbunnen. Men isbjørnen behøver ikke å skifte farge, den omgir seg jo med snø hele året. Dessuten lever den trygt øverst i næringskjeden, og fordi den ikke har noen fiender blir den bare kort nevnt. Denne boka vil gjerne handle om de små og forsvarsløse, og gjør bare unntak for en tiger og noen andre skumle mordere mot slutten av boka.

«Ordet kamuflasje er fransk og betyr å gjemme seg», blir vi forklart allerede i forordet. Forfatteren har forbilledlig omtanke for unge lesere, og i hver enkelt tekstbit er det en oppklarende progresjon. Vi beveger oss over hele kloden for å møte ulike dyr og insekter, men teksten beskriver tydelig hvilket nytt miljø vi trer inn i, og hvilken kamuflasjeekspert vi skal møte. Hvert dyr har også fått en liten faktaboks, som kan virke litt påtvunget og gjentakende, men som noen ganger overrasker med kuriøse tilleggsopplysninger.

Avansert gjemsel

Forfatteren går grundig til verks i hvert oppslag, med gode fortellinger om hvert enkeltdyr, men det er faktisk 40 av dem, og mange dyr leker gjemsel på omtrent samme måte. Det er fascinerende å få vite at insekter kan kamuflere seg som vandrende pinner og blader, men ikke like sensasjonelt når også små fisk står på høykant i vannet for å etterlikne blader. Ganske fort blir man fristet til å bla videre for å finne dyr som varierer teknikken. Kanskje det står noe om strutsen, som bare stikker hodet i sanden?

Men myten om strutsen blir ikke viet plass i en etterrettelig faktabok. I stedet kan vi lære om ufyselige kamuflasjemetoder, som å etterligne vond mat. Larven til svalestjertsommerfuglen overlever ved å likne på fuglebæsj, mens kongen på haugen i denne kategorien er en spesiell møll. Den såkalte malerimøllen gjør seg uappetittelig ved å ha to tydelige tegninger på vingene, av maur som spiser fuglebæsj. Maur er giftige og uspiselige for mange fugler, og derfor kan en japansk mauredderkopp overleve ved å se ut som en maur. Mer avansert er maurhornsikaden som lurer sine omgivelser ved å bære et skall som ser ut som en maur, mens selve mesteren i faget, snikmorderbillen, klistrer et lass med uspiselige maur på ryggen for å lure sine fiender.

Fuglebæsjlarve

Fuglebæsjlarve

Norske Ugly bugs

Line Renslebråten både skriver og tegner på et høyt nivå, og innen kuriøse dyrefakta er hun vel på et slags nasjonalt A-lag, sammen med Dagny Holm, Erna Osland og Anne Sverdrup-Thygeson. Emnefeltet virker nærmest utømmelig, og bokflommen på dette området har tydelige spor tilbake til den engelske faktabokforfatteren Nick Arnold og hans internasjonale storselger, Ugly bugs, fra 1996.

Mange foreldre puster lettet ut når barnet setter seg til med en faktabok. De tenker gjerne at barnet dermed kan lese, uten å undersøke om barnet bare søkeleser, altså lar øynene gå nedover linjene fra kjerneord til kjerneord. Det ønskelige er naturligvis at unge lesere øver seg på å lese fulle setninger, og hele avsnitt, hvor småord, syntaks og kontekst vrir fram nyanser av mening. Og det er slik du må lese «Dyr som gjemmer seg». Tekstene er konstruert med en kort og klar setning på hver linje, samtidig som de inngår i et vertikalt narrativ, med en naturlig progresjon fra oversikt til presentasjon og gjerne litt dramatikk mot slutten.

Boka i bruk

For den rette målgruppen er denne type tekster svært god lesetrening, men dessverre inntreffer monotonien altfor tidlig. Formatet er fast, og hvert dyr blir presentert i en liten fortelling på omtrent ti setninger. Men det gjelder også når dyret ikke fortjener det, fordi selve gjemmemetoden allerede er presentert gjennom andre dyr. Formen har blitt en tvangstrøye som hindrer forfatteren i mer utbygd dramaturgi, slik vi vet hun kan fra tidligere bøker.

Fra boken «Dyrene som forsvant» (2017) ble to tekster hentet inn til Nasjonale leseprøver, og fortellingene om geirfuglen og kjempeskilpadden ga rom for mer innlevelse og variasjon enn det vi finner i de korte snuttene i «Dyr som gjemmer seg». Det er også en fjær i hatten at Nasjonale leseprøver velger tekster fra Renslebråten, og utvalget kan stå som en garanti for at hun har en anbefalt skrivestil for lesetrening. Likevel er det vanskelig å se for seg en ung leser som blar videre i denne boka.

En klok veileder

Når mange gjentatte kortfortellinger hver for seg er velskrevne, men til forveksling like, ligger oppgaven klar for en dyktig leseveileder. En engasjert forelder eller lærer kan organisere korte leseøkter, porsjonere stoffet og inspirere til samtale om en skummel og fargerik fauna. Med klok veiledning kan det gjentatte formatet heller bli en styrke, som skaper forutsigbarhet og mestring for en ung leser.

 

Mosefrosk

Mosefrosk

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.