Tittel: Gjengangeren
Tekst: Simon Stranger
Illustratør: Eivind Gulliksen
Forlag: Damm
Årstall: 2006
Antall sider: 70

ISBN: 978-82-04-12456-2

Gjengangeren

Den gode Ibsen

Det er alltid kjedelig når det skjer: Bøker får priser og vi har ikke anmeldt dem. Simon Strangers Gjengangeren, illustrert av Eivind Gulliksen, ble tildelt Riksmålsprisen for beste barnebok i 2006. Det enkleste, så lenge etterpå, hadde vært å si et litt beskjemmet gratulerer og la det bli med det.

Men en kritiker er en kritiker er en kritiker og kan ikke tillate seg å ta lett på kritikerens tre tilsynelatende enkle, men akk så vanskelige hovedoppgaver: Referer, vurder, døm.

Referer!

Dagen da underet skjer

På morgenen på selve hundreårsdagen blir det liv i Ibsen-statuen foran Nasjonalteateret. Noe fortumlet og stiv kryper Henrik Ibsen ned fra sin sokkel og begir seg hovedstaden i vold 100 år etter sin tid.

Ikke rom i herberget
Først forsøker han å gå hjem til Arbiens gate, men der er det blitt et Ibsen-museum som akkurat denne dagen er stengt på grunn av hundreårsmarkeringen for Henrik Ibsens død. På Grand er det en hedrende plakett i bordet ”hans”, men like fullt blir han kastet ut av restauranten med hodet først. På Oslo rådhus er Ibsen-festen i full gang. Det blir lansert Ibsen-gammelost, Ibsen-lamper som ”lyser opp de mørkeste kroker og dypeste sinn” og en Ibsen-bank som deler hans verdier. Ibsen tar for seg av rundstykkene før han roper; ”Er det noen som overhodet har lest det jeg har skrevet”. Hvorpå han igjen får et ublidt møte med asfalten.

Fattig blant de fattige
Alvoret går så opp for Ibsen: Han har krøpet ned av sokkelen hundre år etter sin egen tid, nå er han sulten og husløs i en kald by hvor alt koster penger. Det blir blant uteliggerne ved Akerselva at han møter vennlighet og gjestfrihet. Kalle og Kari tar seg av ham, gir ham varme og tomatsuppe med makaroni.

Som takk klekker Henrik Ibsen ut en plan: Han klarer å komme seg inn på teateret, og midt under Nora-forestillingen banker det på døra som det skal, men inn strømmer hundre og fire hjemløse som overtar hele scenen og kupper forestillingen. Statsministeren, som sitter i salen, blir overrumplet til å gi uteliggerne en tom bygning å bo i hvor de skal få hvert sitt rom og leve lykkelige ”til sine dagers ende”. Snipp snapp snute. Den gode Ibsen klatrer opp på sin sokkel igjen.

Illustrasjonene
Rent bortsett fra en enkelt fugl og hund, og Henrik Ibsens notorisk blå ansikt og påfallende butte kropp, følger illustrasjonene teksten fullstendig. Et større spenningsforhold mellom tekst og illustrasjoner, kunne ha gitt liv til den forenklede teksten, men denne muligheten er ikke utnyttet.

Vurder!

Moralsk fabel
Henrik Ibsen blir i denne fabelen en Jesus-skikkelse som ”stiger ned til jorden”, eller en Buddha-skikkelse som trer ut av palassets beskyttede verden og betrakter verden med det privilegerte barnets rene blikk. Han oppdager at verden er et vondt og urettferdig sted som trenger hans aktive innsats for å oppnå rettferdighet og frelse. Han blir ikke gjenkjent som den han er, bare blant de som er fattige i ånden eller på andre måter blir han gjenkjent som den som kan gjøre en forandring i verdens skjeve gang. Også de litterære forbildene er mange: Voltaires Candide eller Jonahatan Swifts Gulliver

Flatt språk
Den beste replikken i boka kommer på side 10: ”Hjeeeelp!” hvisker Ibsen. ”Hjeeelp!” Forskjellen mellom fire og tre e-er blir en fascinerende forskjell i pust. For øvrig er det få poenger å stoppe opp ved i replikkene som lar Henrik Ibsen snakke et flatt Oslo-mål av 2000: ”Hvorfor ikke dét?” spør han når Grand-kelneren vil feie ham bort med et, ”Du kan ikke sitte her, vet du!” Som den første replikkvekslingen den vandrende statuen har over de hundre år som er gått siden hans siste opptreden i verden, går et åpenbart poeng om tid og språk som forandrer seg, tapt på dette stedet i teksten.

Telling eller showing
Historien om mannen som kommer tilbake etter hundre år er nødt til å handle om teknologiske forandringer. Men i stedet for å gjøre Henrik Ibsens møte med ny teknologi forunderlig og urovekkende, illustrerer den første slike situasjon hvor lite det blir gjort ut av dette:

    Bilene ser helt merkelige ut, og en jente går forbi ham og snakker inn i en boks som hun holder inntil øret. En telefon kanskje? Men hvor er ledningen i så fall?

Det er ikke rart at fortellerstemmen må inn å forklare:

    «Hva i all verden er dette?” sier Henrik Ibsen høyt til seg selv, og det er ikke det minste rart. Han døde jo for hundre år siden, i 1906, og da var det ingen slike ting i byen. Da brukte man hestedrosjer, og telefonen var knapt nok oppfunnet. […]

Fei kremmerne ut!
Boka gjør et poeng ut av at de som har utnyttet Ibsen-jubileet til å tjene seg rike på gammelost, lamper og penger i Ibsens navn er som kremmerne i tempelet. De har ikke lest Ibsens ord, de har ikke skjønt noen ting. Det er mange litterære tekster eller billedlige fremstillinger som utnytter virkningen av å inkludere seg selv i fremstillingen: Maleriet av den malende kunstneren. Maleriets motiv som dobler seg i et speil i bakgrunnen. Teaterforestillingen i skuespillet Hamlet. Her er det umulig å tro at denne ”mis en abîme” som slike ”det store fremstilt i det små inne i det store” kalles på fint, på noen måte kan være gjort frivillig. En fullstendig u-ibsensk moralisme ligger til grunn for denne fortellingen.

Døm!

La oss får det fort og kontant overstått: Det er etter mitt skjønn en ganske ubetydelig barnebok Riksmålsforbunnet har funnet sin pris verdig. Ja, for en kan jo ikke si at boka ikke er prisen verdig. Prisen blir ikke bedre enn det den berømmer.



Skrevet av:
Kommentarer