Gjennom marg og bein
Boktittel: Gjennom marg og bein
Forfatter: Frøydis Alvær
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 181
Å være søsteren til den sykeHanne er femten år da broren Louis får diagnosen leukemi.
Å være søsteren til den syke
Hanne er femten år da broren Louis får diagnosen leukemi. Gjennom hennes blikk oppleves familiens reaksjoner, pasientens oppturer og nedturer, og ikke minst hennes egen tilværelse, som blir drastisk forandret det året da alt er krisetilstand.
Romanen er skrevet som Hannes indre monolog ispedd sporadiske dagboksekvenser. Siden synsvinkelen ligger hos lillesøster, behandler teksten ikke så mye det å ha kreft, som det å stå på sidelinjen når alt fokus rettes mot pasienten. Jeg-personen føler i utgangspunktet skyld for brorens sykdomsutbrudd. Hun har nemlig ønsket ham død. Hun har skrevet det også i en kladdebok, om og om igjen. Morens gjentatte livsmotto ”det du tenker på det får du”, kobles sammen med Hannes forestilling om at det ligger manende krefter bak det skrevne ord. Fortellerens sterke antipatier overfor Louis forklares med en følelse av å bli tilsidesatt til fordel for en storebror som alltid har vært svakelig, astmatisk, allergisk, og lysømfintlig som han er. Louis oppleves som spesielt begavet og har tilsynelatende fått herje fritt, mens søsteren forventes å ta hensyn og vise forståelse overfor denne makeløse broren. Der Louis fremstår som nesten selvlysende hvit, er søsteren hans mørke motsetning. Denne symbolikken synes å speile rollefordelingen i familien, idet Hannes selvoppfatning formuleres på følgende måte i dagboken hun skriver:
- 3/4 – 01
- Tenker og maner. Hver kveld mitt hemmelige ritual. Dette er meg: slem! En som VIL være slem. Ikke en sånn hemma liten jentefis som sovner inn med Kjære Gud jeg har det godt og takk i hytt og pine. Nei, jeg er den sorten som ønsker hevn og død. Yess!
Inn i nåtidsfortellingen flettes gammel gudelære. Mor er norrøn-entusiast på sin hals, og har skrevet et skuespill om Balders død. Den lyse, umistelige Balder som var elsket av alle. Hovedpersonens anspente forhold til sin bror, gjør at hun ikler seg rollen som Tøkk, -– den gamle kona som nekter å gråte, og dermed forhindrer Balders tilbakekomst fra dødsriket. ”Tørre tårer gråter Tøkk. Min var han aldri…” siterer Hanne for seg selv igjen og igjen. I likhet med Tøkk pålegges femtenåringen det ansvaret det innebærer å bringe den som alle elsker tilbake blant de levende. Søsteren viser seg å være eneste egnete ryggmargsdonor, noe som i sin tur belyser flere aspekter ved de kronglete familierelasjonene. Statusen som potensiell livredder gir hovedpersonen følelsen av å være uunnværlig, men samtidig en snikende mistanke om å være redusert til nettopp donor og ikke noe annet.
Foreldrenes manglende forståelse for yngstebarnets situasjon oppleves av denne leseren som en logisk brist i teksten. Det får da være grenser for klossete oppførsel! Når mor lar gullgutten klippe datterens klær i remser, fordi han jobber med en installasjon kalt ”klesbulimi”, eller når far forlater datteren alene på Rikshospitalet for å ta en smertefull benmargsprøve, svikter det realistiske nivået som romanen baserer seg på, til fordel for sjablongtegning.
Mye er likevel godt sett. Jeg-fortellerens ambivalens i forhold til brorens sykdomsforløp smaker av ekte tenåring. Hanne er redd for at broren skal dø, men holder samtidig en avstand, og klarer lenge å opprettholde en slags normaltilværelse med venninner, kafebesøk, gutteprat og shopping. De skilte foreldrenes floskler om samhold og styrke blir et irritasjonsmoment mer enn en trøst i femtenåringens egosentriske univers. Alvær har valgt å ha svært mange baller i luften. Romanen sjonglerer tematisk mellom hovedpersonens mange ulike sfærer. Slik prioriteres dermed bredde fremfor dybde. Med kreftsykdommen som omdreiningspunkt belyses søskenforhold, vennskap, skole, jaget etter merkevarer, butikktyveri, forelskelse, skilsmisse, svik, skyldfølelse og død, for bare å nevne noe.
Å skrive autentisk tenåringssjargong er ingen lett oppgave. Det hele formidles gjennom et kortklipt, muntlig språk, som skal være femtenåringens eget. Hannes påtatte kjekkas-holdning speiles også språklig, men skurrer mistenkelig til tider. Når fortelleren benytter seg av uttrykk som ”nistilig”, ”tomsete” og ”Avmektige Skaper” smaker det hele litt emment. Da er det større autentisitet over de pinlig-tause samtalene mellom bror og søster. Beskrivelsen av hvor vanskelig det er å snakke om de store ting, når man ikke er vant til å snakke om noen ting, er god. En famlende forsoning synes mulig til slutt. Louis får benmargen, og dermed en ny mulighet. Hanne finner en sjelefrende i den jevngamle Henrik, som selv har mistet moren sin. Gammelt familiegrums får ligge urørt, og foreldrenes tilstedeværelse er påfallende mangelfull, i en avslutning der man så vidt kan tørre å håpe på det beste.
Gjennom marg og bein er en gravalvorlig roman om det skumleste i livet. Den er på mange måter god. God når den viser frem en jente som vurderer å stikke av fordi benmargsdonasjonen kolliderer med klasseturen. Som både forstår og nekter å ta inn over seg situasjonens alvor. Som danser jazzballett mens storebror får cellegift. Den er god fordi det sannsynligvis er akkurat sånn det er å være en femtenåring som forventes å sette sitt vante liv på pause,– bekymret og omsorgsfull, vrang og selvsentrert på en gang. Dette er en tekst med mange innholdsmessige fulltreffere, som likevel til en viss grad forringes av språklige bomskudd.