Gjenoppliver døde dyr

Har du noen gang forsøkt å forklare et barn forskjellen på en dinosaur og en drage? Selv om den ene er gravd fram og den andre dikta fram, appellerer begge nesten like sterkt til fantasien. Da blir drager litt ekte og dinosaurer litt magiske uansett hva arkeologene måtte mene. En slik sans for dyrerikets magiske kraft fornemmer jeg også i Dyrene som forsvant. I fargesprakende helsides illustrasjoner gjenoppliver Line Renslebråten 29 utrydda dyrearter. Innslagene av gamle fotografier i kollasjene er beviset på at de virkelig har levd. Så selv om Renslebråten presenterer seg som forfatter, illustratør og fabeldyrmaker på hjemmesida, er hun i disse bildene først og fremst gjendikter. Hun har valgt ut dyrearter som er nokså godt beskrevet før de døde ut, 29 dyrearter vi mennesker kan sies å ha på samvittigheten. De skiller seg fra utdødde dyr mer generelt, som for eksempel Sjøskorpionene på Ringerike, ved å representere de mer enn 300 dyreartene som alle er forsvunnet på grunn av menneskelig påvirkning. Målet med utgivelsen står på baksida: «Vi håper at boka kan bidra til at enda flere bryr seg om å ta vare på alle levende vesener på vår vakre jord!»

Sterkt engasjement

Slike utropstegn vitner om ektefølt engasjement – og om en språkvasker som nok har et annet syn enn meg på hvorvidt leserne bør få full frihet til å tenke og føle som de vil. De mange utropstegnene instruerer oss i hva vi bør oppleve som oppsiktsvekkende og opprørende. Heldigvis er likevel de 29 presentasjonene først og fremst saklige, poengterte og levende fortalt. Forfatteren beskriver hvordan vandreduer i flokk kunne dekke flere kvadratkilometer av Nord-Amerikas himmel. Hun tar oss med til en dyrehage i Tasmania 7. september 1936, til natta da verdens siste pungulv frøs i hjel fordi dyrepasseren hadde glemt å slippe ham inn for kvelden. Og hun forteller om romernes gladiatorkamper som gjorde det til en ettertrakta manndomsprøve å gjøre ende på atlasløven. Sikker sans for gode poeng veier fint opp for en formuleringsevne som foreløpig ikke er helt på nivå med våre beste sakprosaforfattere. Så langt har Renslebråten fire utgivelser bak seg, deriblant Fugler. Fakta og fortellinger fra hele verden (Gresvik 2015).

Sympatiske dyr

Utvalget i Dyrene som forsvant gir verdifull innsikt i en rekke måter dyrearter kan bli utrydda på. Livsbetingelsene kan for eksempel bli ødelagt av landbruk, skogsdrift og klimaendringer. På mange øyer har mennesker innført dyr som viser seg å vinne konkurransen om føden, eller som går løs på den opprinnelige arten. Mest kynisk virker uregulert jakt, og selv om kolonialister og tilreisende jegere er verst, underslår ikke Renslebråten at også et urfolk som maoriene har bidratt til utrydding. Andre forklaringer er mer spektakulære, som hvordan myndighetene på Zanzibar utrydda leopardene i en statlig drevet heksejakt. Felles for alle eksemplene, er at dyret er uskyldig. I denne framstillinga ble altså ikke leopardene på Zanzibar drept fordi de angrep mennesker, men fordi det ble påstått at de var besatt av onde ånder. Det er lett å se i illustrasjonene. Dyra møter gjerne leserne med et åpent og nysgjerrig blikk. Jeg ser ingen tegn til mistro eller aggresjon. Boka styrer utenom enhver diskusjon om at noen dyrearter kanskje ikke har livets rett.

Ekkokammerets farer

Den prioriteringa er helt i tråd med budskapet om å ta vare på mangfoldet. Samtidig er det som om Dyrene som forsvant er produsert i et ekkokammer der alle er så enige at det virker helt unødvendig å argumentere for verdien av mangfold. Hvis jeg var en sauebonde som hadde fått flokken skambitt av ulv, eller en hundeeier som hadde fått bikkja drept av hoggorm, ville jeg trenge å høre gode grunner til å la slike utrydningstrua dyr leve. Det hadde hjulpet å få vite litt mer om dyras plass i økosystemet, som i dette hederlige unntaket om en diger fugl: «Etter at dronten forsvant, døde også en spesiell tresort på Mauritius ut. Den var avhengig av at frøene gikk gjennom tarmsystemet til dronten før det kunne vokse og bli til nye trær.» Det er for all del helt legitimt å mene at alt levende har livets rett uten å måtte bevise en nytteverdi. De siste 40 åra er tross alt antallet dyr på jorda halvert uten at særlig mange ser ut til å bry seg (Samtiden 2/2017). Men å utrydde dyr er altså ikke bare noe «de andre» driver med. Kunne det ikke derfor vært på sin plass om boka utfordra leserne med noen mer usympatiske eksemplarer og hvilke dilemmaer de stiller oss overfor?

«Deilig er jorden»

Kanskje er utryddinga ille nok i seg selv. Grunnene til at disse artene har forsvunnet, er nokså nedslående lesning. Samtidig er bildene usentimentale. De viser dyra mens de levde fritt, med ro og verdighet. Fagbildebokas kunstneriske potensial ligger i streken og fargelegginga som både er naturtro og likevel så personlig at vi uten tvil har med en gjendikta virkelighet å gjøre. Mange unge lesere vil nok dessuten synes det er fint med de fargerike blomstene som omkranser sidene. For meg blir det dessverre vakkert på en banal måte og minner om masseproduserte fargeleggingsbøker inspirert av romantikken. Lenger unna den virkeligheten som utrydder dyrearter, er det vanskelig å komme. Er blomstene ment til trøst? Personlig er jeg litt skuffa over at såpass forseggjorte bilder ikke berører meg sterkere.

Noen bedre måte å lære om hvordan dyrearter utryddes, har jeg likevel til gode å oppdage. Teksten er riktig nok litt tung å lese høyt, og de yngste leserne vil lett kunne snuble i litt for mange krevende ord, som «ornitolog», «kloning», «viltlevende eksemplarer» og «kommersiell drift». Men dette er også en bok som kan leses bitvis. Bildene pirrer nysgjerrigheten til sporadiske nedslag. Kjenner jeg unge fagboklesere rett, vil flere som meg snart ha funnet fram til sine favoritter.