Gjestebud med tante Augusta

I denne boka blir du kjent med 25 viltvoksende vekster. Og tante Augusta. Ikke bare er den gamle dama et vandrende planteleksikon, hun er fanatikeren som misjonerer mat rett fra grøftekanten. Hun lever sin lære så karikert at det er en fryd, men samtidig så gjennomført at det står til troende. Hjorth & Norman utgjør et påfallende naivt «vi», en fortellerinstans som ved hjelp av denne tanta løser de fleste problemer sakprosaforfattere flest sliter med. Redd for å virke belærende? Fortell heller hvordan tante Augusta pleier å gjøre det. Redd for at plantebeskrivelsen skal bli for kjedelig? Slipp til tante Augusta med en treffende kommentar eller litt amatørpoesi. Teksten ga akutt behov for høytlesing: «Hvis du plukker blåklokker når det regner, kan det hende at du får med deg insekter som ikke liker regn. De skjuler seg inne i klokkene for ikke å bli våte. Tante Augusta spiser klokkene med insekter og det hele. «Proteiner!» sier hun og slikker seg om munnen.»

I kontakt med formødrene

Siden boka er artig lesing i seg selv, kunne jeg fint ha blitt værende i sofaen. Men jeg lar meg inspirere og befinner meg snart ved Skansedammen, kjent for utsikten over Bergen by. De store almene viser seg å være gråor, dermed blir det ingen vingenøtter. Grenene gir uansett ly for regnet. Jeg leser at «Tante Augusta kaller vingenøttene for sukkerblad, for det lærte hun av moren sin som lærte det av moren sin som lærte det av moren sin igjen.» Vi snakker nedarva kunnskap i kvinnetradisjonen, kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Noen hevder at de voksne under andre verdenskrig var de siste i Norge med tilstrekkelige ferdigheter til å leve av naturen. Å forveksle alm med gråor virker ikke spesielt lovende.

Tålmodighetstesten

Men innen jeg når Fjellveien vasser jeg i skvallerkål. «I stedet for å starte krig mot skvallerkål, som skvallerkålen uansett vinner, er det bedre å spise den opp», mener tante Augusta. I en av Fløysvingene finner jeg brennesle, «en av tante Augustas yndlingsplanter fordi den er så sunn». Under noen store trær er det gjøkesyre, som utvilsomt «smaker syrlig, litt som sitron». Disse vekstene kjenner jeg fra før, i likhet med omtrent halve utvalget i boka, som bjørk og løvetann. Jeg lærer likevel mye nytt om hvordan de kan spises. Nå får jeg lyst på planter jeg ikke kjenner. Hva med sisselrot med lakrissmak? Eller smørbukk til å pusse skoene med? Så snart jeg sjekker en plante mot boka, viser den seg dessverre å være noe annet. Det tar åpenbart tid å trene opp blikket for ville vekster.

Farlig?

Forordet går god for at ingen av de utvalgte plantene kan forveksles med noen det er «veldig farlig» å spise. Heldigvis, for tegningene til Jens A. Larsen Aas imiterer plansjer på en akkurat så sjarmerende livaktig – men ikkeskjematisk – måte at jeg iblant blir usikker. Litt usikker føler jeg meg også når den nedarva kunnskapen – typisk nok – ser ut til å havne i konflikt med den som er forska fram. «Du kan spise blomstene, fruktene og bladene rett fra berberisbusken», skriver Hjorth & Norman. På Wikipedia leser jeg derimot: «Planten med unntak av bærene er mildt giftig.» Takk og lov kan saken lett avklares. Jeg griper til mobilen og ringer Giftinformasjonssentralens døgnvakt. Kvinnen på tråden kan forsikre om at modne berberisbær er ufarlige, og at giftinnholdet er lavest i løv, blomst og frukt. Bokas oppskrifter er alle basert på bærene.

Uheldig infantilisering

Jeg finner uansett ingen berberis. På Fløyen finner jeg meg derimot et ferskt granskudd å tygge på til ære for de japanske turistene. Først etterpå kommer jeg på at jeg burde ha spurt hva de synes om bildene. Mellom plantebildene troner nemlig også tante Augusta. Langt på vei kler hun både de gammelmodige klærne og den karikerte stilen til Larsen Aas, med liten kropp og uforholdsmessig stort hode. Den glade fargepaletten gir nostalgiske assosiasjoner til Elsa Beskow og den tida tante Augusta var liten. Jeg synes likevel det er uheldig å utstyre henne med store babyøyne fra den japanske manga-tradisjonen. De gir henne et preg av uskyld og forundring, mens teksten presenterer henne som freidig og kompromissløs. Tjukke brilleglass bidrar rett nok til å gjøre øynene større, men ikke kulerunde som hos en dukke. De storøyde barna hun akkompagneres av, likner dessuten på barn Larsen Aas har tegna før, som barna i Emma og Isak og som Sara og Steinar i En bror for mye. Stereotype ansiktstrekk forflater fort personligheten. Likevel sørger den rufsete streken for at persontegningene glir fint inn blant de mange plantene.

Kjøkkenimprovisasjon

På vei hjemover stjeler jeg to stemorsblomster i en bakgård. Så gir jeg meg kjøkkenet i vold. Nå vil jeg også være trendy og imponere med sunn, billig, kortreist og økologisk mat. Helst skal den være god også.

Oppskriftene virker å være skapt for folk som ikke synes det er så nøye, det vil gjerne si dem med en del kjøkkenerfaring og sans for eksperimenter. Mange av blomstene og bladene anbefales til uspesifiserte salater. Brenneslesuppa skal ferdigstilles med «litt» fløte, salt og pepper. Og gjerne noe flere blader. Sånn ble det:

Forrett: Brenneslesuppe med skvallerkål.

Hovedrett: Laks med gjøksyre, hirse, og salat der innkjøpt isbergsalat og agurk har fått selskap av løvetann, skvallerkål og gjøksyre.

Dessert: Tante Augustas hjemmelagde is smakstilsatt med frosne bringebær og pynta med kandisert stemorsblomst, ledsaga av granskudd-te.

Gjesten ble både overraska og imponert. Mest overraska. Tante Augustas ville spiskammer innbyr utvilsomt til fellesskap. Den er fin å lese sammen og den egner seg godt til å teste ut i flokk, både i naturen, på kjøkkenet og rundt matbordet. I de fleste tilfeller vil den nok kreve regi fra en voksen. Kanskje egner den seg aller best som gave til voksne, til de som både har noe å lære fra tidligere generasjoner, og noen å bringe kunnskapen videre til.