Gjør dagbokskriving kult igjen

Høsten 2020 har debatten om mangel på mangfold i den norske bokbransjen på nytt kommet i søkelyset. I kronikken «Like barn leker best?» på Bok365 peker Dilani Vamapahan på en kritthvit forlagsbransje, og stiller seg spørsmålet om hvilke konsekvenser dette får for hvilke bøker som blir utgitt. «Mine mørkhudede barn mangler identifikasjonsfigurer,» skriver Vamapahan, og man trenger ikke lete lenge i barne- og ungdomsavdelingen på norske biblioteker før man kan si seg enige i det.

At det finnes etterspørsel etter denne typen historier er det liten tvil om. Det viser suksessen til Gulraz Sharifs kritikerroste og Bragepris-nominerte ungdomsroman Hør her’a, om norsk-pakistanske Mahmoud. En utgivelse som har fått mindre oppmerksomhet, men som plasserer seg i det samme landskapet, er Amina Sewalis barnebok med den nesten identiske tittelen Hør’a, dagbok.

Veien mot å bli rapstjerne

Hør’a, dagbok handler om Nansi – eller Anansiwa, som hun egentlig heter – som kom til Norge fra Uganda for to år siden, sammen med moren og storebroren sin. Hun går i 7. klasse på Tøyen skole, og skal bli rapstjerne når hun blir stor. Ja, ikke bare rapstjerne, men «Norges storeste RAPSTJERNE», som hun selv sier det. Det er bare et par problemer: 1: at moren til Nansi synes rapping er bortkastet tid, og at Nansi heller burde fokusere på skolearbeidet, og 2: at Nansis tidligere rappartner og bestevenn Marvin har fått seg nye venner, bøllene Leo og Dario. Dessuten viser den nye gutten i klassen, mobbeofferet Ask, seg å være helt RÅ på piano, og før Nansi vet ordet av det, har hun og Ask utfordret Marvin, Leo og Dario til rapbattle – og det til tross for at Ask ikke kan rappe.

Dagbokprosjekt

Mens plottet i Hør’a, dagbok virker inspirert av en annen forfatter som har vært sentral i den amerikanske mangfoldslitteraturen, nemlig Angie Thomas’ ungdomsroman På vei mot toppen, vekker fortellerstilen i Sewalis debutbok assosiasjoner til Jeff Kinneys suksess-serie En pingles dagbok.

Hør’a, dagbok er nemlig utformet som en dagboktekst, supplert av enkle og humoristiske illustrasjoner av forfatteren selv. Som Sharif i Hør her’a, benytter Sewalis fortellerstemme seg av multietnolekt, eller «kebabnorsk», samt nokså gebrokken grammatikk. Dette skaper en særegen rytme i teksten som matcher hovedpersonens rapper-ambisjoner, og som kan assosieres til forfatterens bakgrunn som musiker.

At dagbokprosjektet er igangsatt på oppdrag av læreren Lillun fordi Nansi sliter med norsken, tilfører dessuten en fin metadimensjon til fortellingen og til språkføringen:

Hør’a, dagbok.

Egentlig, jeg syns at det er kætt at jeg må skrive i deg. Men det er Lillun sitt feil ass. Lillun er min læreren. […] Hun siet til mamma at kansje min norsken kan bli litebittegranne bedre, hvis jeg starte å skrive i «dagbok». Men problemen er at SVARTINGER IKKE SKRIVE DAGBOK!

At dagbokskriving ikke er noe for Nansi blir tydelig markert i starten. Men det som begynner som pliktskriving, utvikler seg etter hvert til å bli et tydelig engasjement, med stadig økende innlevelse i situasjonsskildringene. Den observante leser vil dessuten legge merke til et par forbedringer i Nansis grammatikk utover i boka.

Tegningene, som er lett karikerte og overdrevne i stilen, flettes inn som del av den løpende teksten, og tilfører humor og action til situasjonene. I tillegg skaper de pauser i teksten som letter lesningen for utålmodige lesere.

Særlig mange overraskende vendinger kan Hør’a, dagbok ikke by på, og plottutviklingen er nærmest et skolebokeksempel på en klassisk dramaturgi i fortellinger for mellomtrinnet. Etter en litt skuffende klimaksscene der Sewali hopper bukk over selve teksten i Nansis konkurranserap, går det omtrent slik man forventer at det skal gå i Hør’a, dagbok, og ved bokas avslutning har det meste ordnet seg. Leseren har lært den vanlige leksa om at alle er gode til forskjellige ting, og at folk som er slemme ofte er slemme fordi de er lei seg eller har det vanskelig hjemme.

Gjenkjennelig miljø

Den viktigste kvaliteten ved Hør’a, dagbok ligger imidlertid ikke i dramaturgien eller i fortellerstilen, men i miljøet Sewali har valgt å skildre. I klassen til Nansi på Tøyen skole er det nemlig mangfoldet som er normen, og det er den etnisk norske Ask som skiller seg mest ut. Å bli kalt rasist av et samlet klassekorps av antirasister er en langt mer aktuell trussel enn å bli utsatt for rasisme selv, som når Ask inviterer Nansi på film og pizzakveld:

«Jeg ikke dater hvite guttene», jeg sier fort.
«Hæ, nei, hvem sa noe om date?» han sier.
«Hva du mener med nei, er du rasist?» jeg spørre irritert.
«Men du sa nettop—»
«For jeg ikke dater rasister!» jeg sier.

Nansi er dessuten en sterk og kul hovedperson; full av pågangsmot, og minst like tøff som guttene i klassen. Hun er småfrekk og stor i kjeften, men stiller alltid opp for de svake – en slags minoritetsversjon av Maria Parrs Tonje Glimmerdal. Med skildringen av klassemiljøet på Tøyen skaper Sewali dessuten mulighet for gjenkjennelse for en lesergruppe av minoritetsbarn som hittil stort sett har blitt avspist med litterære virkeligheter langt fra sin egen.

Hør’a, dagbok er med andre ord ingen sjangerutfordrende barnebok, men kanskje trenger den ikke å være det, heller. Det holder i massevis med den litt standardiserte historien om Nansi som tar innersvingen på klassens mobbere og finner ut at hun og den småtjukke sossegutten Ask kanskje ikke var så forskjellige likevel, når fortellingen blir fortalt med såpass stort overskudd og snert som den gjør her.

At Nansi, som sliter med skriving og lesing, holder fast på, og etter hvert omfavner, dagbokprosjektet, gjør henne dessuten til en god inspirasjon for lesere som selv sliter med det norske språket. Så kan en tillate seg å håpe på at Hør’a, dagbok markerer starten på en bølge av bøker med større mangfold, og at Sewali setter seg enda høyere mål i sin neste bok om Nansi.