Tittel: Glassklokken
Tekst: Bjørn Arild Ersland
Illustratør: Lilian Brøgger
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010
Antall sider: 30

ISBN 978-82-02-31464-4

Glassklokken

UBEGRUNNET GODHET

Historien om den gamle damen som tar vare på trafikkdrepte dyr er raskt fortalt. Men det er ikke lett å bli ferdig med den, fordi vi ser henne utenfra, og aldri er sikre på om hun er god eller rar. I tillegg kommer ubehaget når plotet trappes opp.

Denne bildeboka utspiller seg i tre faser: en eksponeringsfase hvor vi presenteres for en gammel dame og hennes livsoppgave; deretter en opptrappingsfase hvor livsoppgaven får et nytt, utvidet innhold; og til sist en vending som fører til en åpen slutt

Barmhjertighetsgjerninger
Den gamle damen går ut hver natt, alene og upåaktet. Hun plukker opp trafikkdrepte dyr fra veikanten og tar dem med hjem. Hjemme arbeider hun, hver dag, med dyrene. Teksten forteller bare at hun «fikser» dyrene. Av bildene og sammenhengen forstår vi at hun vasker og steller dem før hun setter dem inn i et skjermet, rekonstruert naturmiljø inne i en glassklokke.

Damen er grundig. Når hun plukker opp store døde dyr fra veikanten sørger hun for å få med seg alt. I tillegg får vi vite at hun ikke bare tar med seg de store dyrene, men også samler opp alle insektene som har dødd i møte med billykter.
Teksten er spesiell, ikke minst som barnebok, fordi forfatteren aldri hjelper leseren til å forstå damen. Han gir oss ingen allvitende introduksjon eller innsikt i hennes tanker og motivasjon. Umiddelbart kan man tenke at det hun gjør er godhetsgjerninger, for å gjenopprette verdigheten til dyrene som har blitt maltraktert i trafikken. Ettersom forfatteren holder igjen, er det ikke lett å bli helt trygg på denne tolkningen, og hos meg vekkes det en uro for at hun kan enten være en gal dame med ubehagelige motiver eller bare en vennlig tomsing.

En maskert dame
Lilian Brøgger har tegnet damen med en maske foran øynene når hun er utendørs. Dette får meg først til å tenke at damen ønsker å være usynlig og anonym, men gir også noen assosiasjoner i retning «tyv», og noen andre assosiasjoner i retning superhelt.

Brøggers bilder er laget i en miks av akryl, akvarell, collage og tusj som er databearbeidet etterpå. Det spesielle med dem er at de alle er utsnitt av et større motiv. Her finnes ingen panorama eller oversiktsbilder. Dette bildegrepet er med på å understreke teksten tilbakeholdenhet med å slippe oss til i damens tanker: vi får aldri se hele bildet, verken konkret eller i overført betydning.

Så skjer det noe
Midtveis i boka skjer det noe nytt: damen finner et dødt barn. Det er den eneste scenen hvor hun får personlighet og replikker: hun gråter stille og sier «Du er det vakreste jeg har sett. Men du kan ikke sove her». Innlevelse og omsorg, uten tvil, men er det galskap eller poesi som får kvinnen til å snakke om døden som søvn?

Jenta tas med hjem, blir stelt og blir plassert i landskapet i glassklokken. Her blir hun midtpunkt for en gruppe med kaniner. Vi har tidligere lest at damen synes kaninene ser ensomme ut, og innenfor fortellingens poetiske univers kan vi si at jenta har det godt etter døden: hun er stelt, tatt vare på, og sitter på en mosedekket skogbunn omgitt av kaniner.

Så blir damen oppmerksom på en mann som alltid går langs veien slik hun selv gjør. Det er lett å tenke seg at det er jentas far som leter etter henne. Damen lager et spor av stoffrester fra jentas kjole, og leder mannen fram til glasskulen. Fortellingen slutter med et ordløst oppslag hvor han står utenfor og ser inn i de dødes paradis, der jenta sitter mellom kaninene. Dette oppslaget er forresten også det eneste panoramabildet i boka, hvor hele motivet er inne i bildet.

Ikke realistisk
Damen sover aldri, sies det. Det er med på å understreke det uvirkelige i fortellingen. Handlingen foregår i en by som minner om våre, med veier og biler som ser kjente ut. Likevel kan boka også oppfattes som om den foregår i en science fiction-setting, i en annen, uspesifisert tid og sted . Forfatteren gjør ikke noe for å begrunne eller forklare fortellingens inventar. Hvordan og hvorfor er glassklokken etablert? Hvor stor er den og hvordan kommer man inn og ut?

Lest som science fiction-fortelling er det lettere å tenke seg fortellingens univers som et sted med andre dødsritualer enn vår verden. Vi kan tenke oss et mad max-lignende univers hvor trafikkdøden er noe nær en normaltilstand, og/eller leve oss inn i en fremmed kultur hvor det å bli samlet opp, stelt og satt inn i et glassunivers er den høyeste form for respekt man kan vise den døde.

Kunstnerne
Lilian Brøgger er født i 1950, og skal være blant Danmarks mest produktive barnebokkunstnere. Hun har ikke vært brukt av norske forfattere tidligere, og barnebøker med hennes illustrasjoner er i liten grad oversatt, jeg har bare funnet en barnebibel fra 2008 (Se vår anmeldelse).

Forfatteren Bjørn Arild Ersland debuterte med bildeboka Hugo og gressklipperen i 2002, og har siden utmerket seg med bøker som er både reflekterte og spørrende: skjønnlitterære bildebøker, fagbøker for barn og ungdom og noen crossover-bøker. Brøgger er den sjette illustratøren han samarbeider med. De illustratørene han har laget flest bøker sammen med er Annlaug Auestad og Lars M. Aurtande.

Neppe for alle
En god anmeldelse bør antagelig forsøke å forslå en tolkning utover den empatiske reaksjonen på hovedpersonens adferd og barnets død og «nye liv». Men det er ikke så lett å komme dit: Denne boka utløser spontant en masse refleksjon om lokalisering og kontekst, men aller mest forsøk på innlevelse i hovedpersonens planer, motivasjon og forhistorie. Eller den inviterer til å dikte videre om hvordan glassklokken er innrettet, hvorvidt den døde jenta har det bra slik hun har det nå, hvem mannen er, og hva som skjer etterpå.

En god anmeldelse skal også avsluttes med en konklusjon og en dom. Denne gangen hadde det også vært fristende å gå i den fella at man som overbevist barnebokentusiast leser og anmelder boka som et svar på den plumpe avisdebatten som styringsgruppa bak barnebokkonferansen i Stavanger spiller opp til i Stavanger Aftenblad denne uka. Her blir jeg nok egentlig mest oppgitt over at festivalledelsen gang etter gang ser ut til å tro at enhver omtale av barnebøker er god pr for barnebøker.

Dette er ikke en bok for alle, og helt eksplisitt er det neppe en bok for lesere som beveger seg mest på det konkrete planet. Forfatterens tvetydighet om damens motiver, sammen med den åpne slutten, gjør at boka kan oppleves urovekkende for noen. Noen barn vil kanskje også møte boka med den saklig-rasjonelle tilnærmingen «Har hun lov til å stjele liket av et fremmed barn?». I møtet med det spørsmålet må formidlerens svar bli blekt. «Nei, så klart ikke. Men det er vel ikke poenget!?»

Den leseren som har en overveiende praktisk eller juridisk tilnærming til håndtering av døde dyr og barn, vil ikke ha mye utbytte av denne boka. Derimot vil boka ha mye å gi til den som møter dette som et poetisk univers, eller som klarer å håndtere litterære personer som opptrer underlig og uventet.



Kommentarer