Glatt historie, humpete språk

Trolle og den magiske fela gis ut som en pakkeløsning, med lydbok lest inn av Dennis Storhøi og spesiallaget sang og musikk av forfatteren selv. Det er kun papirboken som anmeldes her.

Trolle er et troll uten hale, og skiller seg derfor ut i trollflokken. Både store og små ler og erter ham. En dag finner Trolle en magisk fele, og når han spiller på den får han troll, mennesker og dyr i sin makt. Men fela tilhører den slemme Hulderkongen – og en dag vil han ha fela tilbake. I mellomtiden har Trolle møtt menneskebarnet Alva, de blir venner, og sammen overvinner de både Hulderkongen og sinte mennesker.

Historien om Trolle har kanskje noen likhetstrekk med Alexander Rybak selv. Både i illustrasjonene av den storøyde trollgutten med det rufsete håret, og historien om han som trollbinder tilhørerne med felespillet sitt. Forfatteren gjorde nettopp det da han vant Melodi Grand Prix og ble internasjonalt kjent i 2009 med den egenkomponerte låta Fairytale.

Driv i fortellingen

Fortellingen er tilnærmelsesvis bygget opp som et klassisk eventyr der vår «Askeladd» Trolle går fra mobbeoffer til leder takket være en magisk fele. Underveis må han gi slipp på fela og overvinne både Hulderkonge og Borgermester for å vinne vennskapet til Alva.

Historien om Trolle har alle eventyrets faste stilmessige trekk: mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Men framdriften er oppstykket og fortalt hulter til bulter. Dermed bryter fortellingen med eventyrstrukturen, som er stram, rettlinjet og med klar rekkefølge i tid. Og kanskje viktigst, i eventyret er det én helt. Her er det to: Trolle og Alva.

Rybaks eventyrlignende fortelling er springende, men fantasifull. Det er et driv i fortellingen som forsterkes med cliffhangers – der leseren lokkes videre til neste kapittel. Det foregående slutter med at helten er i en farlig situasjon, og vi må lese videre for å se hvordan det går. Dette er fortellertekniske elementer forfatteren henter fra annen populærkultur, som serielitteratur og film, og det fungerer godt.

Dessverre ødelegges leseopplevelsen av feil og lemfeldig omgang med fakta. Hvis man da kan snakke om faktafeil i en eventyrlignende fortelling?

Fortellingen innledes med en prolog om Hulderkongen og der står følgende beskrivelse av fenomenet hulder: «Det var gjenferd, huldre som en gang hadde vært ungjenter, og som hadde levd i landsbyene ved skogen. Hver gang tåken senket seg over myren, dukket huldrene opp. De sto opp fra de døde for å danse…»

Etter hvert går det frem av historien at hver gang Huldrekongen våkner, «en gang i hver mannsalder» så gifter han seg med en ungjente som da blir hulder. Dikterisk frihet er en ting, men å vri på eventyrtradisjonen til de grader, og gjøre om huldra til et gjenferd eller zombie, må være basert på en misforståelse. Hulder er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen, ikke et spøkelse, men en samlebetegnelse på underjordiske.

Laber språkvask

Slurvete språk og direkte feil skjemmer utgivelsen. Pressemeldingen slår an tonen med overskriften: «Magisk og eventyrisk debut fra folkekjær musiker». ’Magisk’ er en klisjé, ikke bare i barneboksammenheng. ’Eventyrisk’ er det ingenting som heter. Nå kan ikke forfatteren stilles til ansvar for markedsavdelingens verk. Både markedsavdeling og redaktør bør skjerpe seg i denne sammenheng.

Det melodramatiske i scene etter scene svekker en ellers grei fortelling:

«For første gang fikk Trolle alles oppmerksomhet. Og det var kanskje ikke så rart da han kom løpende i rekordfart med fela i hånden, veltet den store grøtgryta på veien og spratt opp på matbordet…. – Ha-ha-ha! Skal du spille for oss? Lo en trollkar med grøt i barten. – Du som ikke klarer å leke sisten engang?

Matmor var også i ferd med å gjenvinne forstanden…» (s.19)

Litt senere mister Trolle fela:

«Men ikke før hadde fela forsvunnet, så ble Trolle grepet av en forferdelig redsel. Hodet hans ble fylt av isnende tanker, og han følte seg grusomt ensom og hjelpeløs. Frykten tok et nakketak på ham. Selv dyrene rundt ham virket truende.

– Neeeeeeiiii! Ropte Trolle mens han holdt seg til hodet.» (s. 27)

«Til slutt måtte Trolle innfinne seg med ensomheten og gjøre det beste ut av det.» (s. 28)

Og leseren må avfinne seg med at språkvask og korrektur synes å være totalt fraværende i denne produksjonen.

Illustrasjoner som delvis kler teksten

Som illustratør har Alexander Rybak med seg Thomas Kirkeberg. Hans troll og Hulderkonge låner fra Disney så vel som fra mellomeuropeiske mytiske forestillinger og eventyr. Trollene har store spisse ører, store øyne og stort hår. Mens Huldrekongen også har en elggevirlignende hodepynt og minner påfallende om karakterer fra Uderzo og Goscinnys franske tegneserie Asterix der handlingen er lagt til en landsby i Gallia. Arkitekturen minner også om Gallerlandsbyen, eller landsbyer slik vi kjenner det fra europeiske eventyr og sagn, som for eksempel i Brødrene Grimms eventyr. Vi befinner oss altså langt fra Ragne Tangens og Gudrun Egemars skumle Tralle Tonetroll i dukketeaterserien Pernille og Mr. Nelson som skremte barn i seng i fjernsynets barndom på 60-tallet, og enda lenger fra trollene i norske folkeeventyr. Illustrasjonene er detaljrike og kraftige i farger og konturer, slikt liker barn, og de kler den ordrike teksten. Det litt «fettete» og utglidende i konturene er et stilvalg fra illustratørens side, men etter min mening skjemmer det tegningene.

Som i eventyret går det bra til slutt, og moralen om at vennskap overvinner alt, er god.

Dessverre drukner poengene i en pratsom og detaljfiksert dramaturgi i et språk som er krokete å lese høyt. Derfor blir det kanskje lydboken som snurrer i de tusen hjem til jul, der Dennis Storhøi leser til akkompagnement av Alexander Rybaks sang og felespill sammen med diverse andre artister.