Gleden ved å danse

Flow 1 – Mona og dansedrømmen
av Mona Berntsen og Maren Ørstavik
Illustrert av Thea Jacobsen
Aschehoug 2022
102 sider

Flow 2 – Mona skal ikke på audition
av Mona Berntsen og Maren Ørstavik
Illustrert av Thea Jacobsen
Aschehoug 2022
135 sider

Flow 3 – Mona og mistanken
av Mona Berntsen og Maren Ørstavik
Illustrert av Thea Jacobsen
Aschehoug 2023
112 sider

Mona og Benji er bestevenner og elsker å danse. Når det blir arrangert danseforestilling på skolen, bestemmer de seg derfor for å melde seg på med en dans de har satt sammen selv. Fulle av pågangsmot går de i gang med øvinga i skolegården i friminuttet – helt til Cornelia, den uoffisielle sjefen for dansejentene som trener på Tiny Studios, får øye på dem og kommer med følgende kommentar:

– Eh, unnskyld meg, sier Cornelia. Plutselig er hun ved siden av dem. – Hva er det dere tror dere driver med?

Benji rødmer igjen. Mona rynker pannen.

– Hva mener du? Vi danser vår egen dans, sier hun.

Cornelia legger armene i kors. – Men dere gjør det feil. Det er ikke sånn man danser.

Kommentarene til Cornelia gjør Mona usikker. For hva betyr det egentlig å danse feil? Hva vil det si å være god til å danse, og er dansing for alle, eller bare for de som kan det?

Dans i sentrum

Det er disse spørsmålene som danner grunnlaget for konflikten i Flow-serien, som hittil består av de tre bøkene Mona og dansedrømmen, Mona skal ikke på audition og Mona og mistanken. Serien er skrevet av danseren Mona Berntsen, kanskje best kjent som vinneren av «So you think you can dance Scandinavia», i samarbeid med den erfarne barnebokforfatteren og -kritikeren Maren Ørstavik. Illustrasjonene er det norsk-amerikanske Thea Jacobsen som står for.

Det er hele veien dansen som står i sentrum for serien, og plottene i bøkene leder fram mot hvert sitt mål – i den første boka er det danseforestillingen på skolen, i den andre er det en audition for en tv-produksjon, og i den tredje boka handler det om å bli tatt opp i studioets satsningsgruppe, der nivået er høyere og større innsats kreves. Samtidig løper konflikten med den bitchy og arrogante Cornelia som en rød tråd gjennom alle de tre bøkene, mens vennskapet med Benji settes på prøve og bekreftes.

Etter hvert blir Mona, som driver med både fotball, tennis og piano i tillegg til dansing, dessuten tvunget til å ta et valg om hva hun egentlig vil satse på.

Dansebøker for vår tid

Serien har likhetstrekk med den populære franske bokserien Opera de Paris av Elizabeth Barfetyfor samme målgruppe, der vi følger en gruppe juniorballettdansere i Paris-operaen gjennom auditioner, oppsetninger og vennskapskonflikter – alltid med en positiv grunntone, og gjerne med en pedagogisk læresetning i bunn. Den samme positive tonen finner vi i Flow-serien, som er rikt illustrert og fremstår som glad og energisk i stilen – med gleden over bevegelse og dans i fokus. Flow-serien føles imidlertid langt mer samtidig enn sitt franske motstykke.

Illustratør Thea Jacobsen har dessuten gjort en imponerende jobb med å skape mangfold i illustrasjonene – både når det gjelder etnisitet, kroppstyper og kjønnsuttrykk. I kombinasjon med de lyse og glade fargene og de hip hop-aktige antrekkene til karakterene gir dette universet en følelse av aktualitet og samtidighet – som om bøkene virkelig handler om et Oslo i dag (riktignok med sterke amerikanske konnotasjoner).

Et minus er likevel at illustrasjonene er litt stive, og at karakterene ofte mangler hals. Enkelte steder, særlig i Mona skal ikke på audition, er det dessuten uoverensstemmelser mellom tekst og illustrasjoner – som når «det broderte sengeteppet fra Marrakesh» blir til et vanlig, ensfarget sengeteppe på illustrasjonen, når «de grønne militærbuksene» til dansetreneren Maddy blir til oransje joggebukser på illustrasjonen, eller når en «gutt som spiller en trist melodi på klarinett» under skoleforestillingen minner mer om en blek og deprimert tysk soldat på illustrasjonen. Dette svekker kredibiliteten og skaper brysomme brudd i en ellers fin flyt. Det kommer seg imidlertid utover i serien, og illustrasjonene i bok 3 er klart teknisk bedre enn i førsteboka.

Spennende, men litt flate historier

Bøkene om Mona begynner rett på, og holder gjennomgående et høyt tempo. Det gjør at sidene flyr i de nokså korte bøkene, som nok vil være godt egnet for utålmodige lesere. For nysgjerrige lesere gir bøkene også et godt innblikk i hvordan treningene på et dansestudio faktisk foregår – med øving på koreografi, kniving mellom de konkurrerende danserne og treffsikre, sarkastiske kommentarer. Samtidig kunne jeg kanskje ønsket meg litt mer dybde iblant, eller noen overraskende vendinger.

Det er nemlig først og fremst Mona og Benji som får være flerdimensjonale karakterer, med styrker og svakheter. De andre karakterene blir først og fremst pynt – som den strenge treneren Maddy, Cornelias bestevenninne Elvira, og ikke minst Cornelia selv, som etter en kort periode som tilsynelatende sympatisk, blir avslørt som like kynisk og arrogant som Mona først trodde.

Påfallende er det også at et plottpoeng som bygges opp i slutten av Mona skal ikke på audition – at Mona, etter å ha tapt konkurransen om å få bli med i tv-produksjonen, skal få prøvefilme for et annet program, ser ut til å ha blitt helt glemt i den etterfølgende boka.

Overbevisende om danseglede

Småfeil til tross – det er lett å la seg oppsluke av dansedrømmen til Mona og de små og større konfliktene i Tiny Studios. At Mona er en som dansen kommer naturlig til, en som først og fremst kjenner på glede når hun danser, er dessuten en fin motvekt til den satsningskulturen og prestasjonsjaget som ofte råder i den organiserte idretten. Det serien lykkes aller best i er også nettopp dette: Å formidle danseglede troverdig og overbevisende.

Dette gjør bøkene til godt lesestoff for danseinteresserte jenter og gutter, som nok vil kunne kjenne seg igjen både i skildringene av harde dansetreninger, lengselen etter komplimenter og bekreftelse, dedikasjonen som kreves for å bli proff, og hva som kan skje når man presser seg for hardt.