Tittel: GLEFS. Verdens farligste golden retriever
Tekst: Henrik Hovland
Illustratør: Tone K. Lileng
Forlag: J.W. Cappelens Forlag
Årstall: 2004
Antall sider: 32

GLEFS. Verdens farligste golden retriever

Logre, logre, snerr!

Menneskets beste venn er et rovdyr. Noen vet det så altfor godt, andre ser bare den vakre pelsen, den lekne halen og de godmodige øynene. Hovedhunden Glefs i Henrik Hovland og Tone K. Lilengs nye billedbok tydeliggjør denne dobbeltheten. Glefs selv vet akkurat hvor farlig han egentlig er, men menneskene har en irriterende tendens til å betrakte ham som bare søt og snill.

I fjor utga Henrik Hovland billedboka Johannes Jensen føler seg annerledes sammen med illustratøren Torill Kove. Der handler det om en menneskelig krokodille. I år er det den like menneskelige hunden som står i sentrum. Men til forskjell fra Johannes Jensen så vet Glefs at han ikke er et menneske. Han er en hund med idealer, han ønsker å være riktig ond, en sånn hund som spiser småbarn til frokost og knuser kneskåler mellom kjevene. Glefs er nesten inkarnasjonen av den hunden som alle som er redde for hunder, aner befinner seg bak den forræderiske myke pelsen – men altså bare nesten.

Teksten fremstiller en hund som helt konsekvent vil være slem, illustrasjonene viser en kjempesøt og god og snill og myk hund, som får masse ros og kos bestandig. Ingen tror på hans onde hensikter. Hva skal en liten hund gjøre da? Det motsetningsfulle gjenspeiles dessuten både i tekst og bilder hver for seg. Teksten fremstiller Glefs både utenfra (i ferd med å leke) og innenfra (i gang med være-ond-leken). Mens illustrasjonene viser omgivelsene fra hundens perspektiv, samtidig som den samme hunden hele tiden er i fokus. Vi ser altså på hunden samtidig som vi ser med ham på omgivelsene hans. Disse teknikkene gir oss et godt innblikk i hvordan det er å være Glefs, eller Doffen som han kalles av menneskene. Han får vår fulle interesse og sympati i bestrebelsene på å fremstå som alt annet enn det alle tar ham for – søt.

I barnelitteraturen er det vanlig at dyr er utstyrt med menneskelige egenskaper, Hovland utnytter her denne tradisjonen til å fremstille en hund som egner seg til gjenkjennelse for eventyrlystne barn. Glefs er en hund, men han har menneskelig tenkeevne og familiebevissthet og kjenner til sjakkspill og skatteregler, og vet beskjed om den arabiske ørken og ulvene i Sibir. Det er der han egentlig skulle ha vært nå, som ” lærling hos en flokk drapsulver”. Men av uforklarlige grunner er han i stedet havnet hos fru Abrahamsen der han får faste måltider. Hans assosiasjoner er overraskende, men logiske, derfor er fortellingen svært underholdende.

Nå er Hovland slett ikke den første som benytter hundens synsvinkel i en fortelling, men han er blant dem som overbeviser fordi hundeblikket her er helt gjennomført, til tross for at de blir formidlet gjennom menneskeaktige tanker. Når Hovland dessuten lar hunden leke ondskapsfull, blir fremstillingen av hundens oppfatning av de daglige gjøremålene som foring, lufteturer, godbitbelønninger etz. overraskende morsom. 

Teksten er stram nok til å åpne opp for lesernes fantasi. Den er språklig god nok til å egne seg for høytlesning, og den er full av herlige innfall slik at den appellerer til høytleser så vel som til tilhører.

Debutanten Tone K. Lilengs illustrasjoner er gjennomført solidariske med det hunde-elskende menneskeblikket. Ikke bare får vi anledning til å se det hunden ser, vi kan i tillegg observerer den alerte holdningen og øyenkontakten Glefs har med matmor når det er tid for mat. Ute er han som seg hør og bør litt mer av en herre i verden, den ivrige nesa styrer turen, matmor henger etter på slep. De er nok ikke helt ferdige med dressurkurset ennå. Hverdagslige begivenheter er tatt på kornet og fremstilt på en humoristisk måte. Men det som først og fremst preger bildene er at denne hunden elsker å få kos – uansett av hvem. Bildene motsier helt konsekvent tekstens fortelling om hunden som vil være ond. 

Lileng har et godt grep om ansiktsuttrykk, enten det gjelder hund eller menneske. Fargene forsterker inntrykket av harmoni, innendørs er det varmt, gyllent, rødlig. Ute er det vinter, kjølig blått og grønt, men Doffen (Glefs’s navn blant mennesker, som sagt) er en harmonisk fargeklatt som oppbalanser alle tegn til fare. 

Forlaget antyder at boka passer ”for barn fra 5 år og langt oppover”. Det har de nok rett i. Riktignok finnes det spenningselementer her, mest i teksten, men også i bildene, men det blir aldri farlig fordi illustrasjonene lyser av tiltro til at Glefs ordner opp. Teksten gjør det innledningsvis, og også i avslutningen, klart at Glefs bare forestiller seg at han er farlig. Dermed understreker teksten den kontrakten med leserne som illustrasjonene gjennomfører: Hunden Glefs er søt, han bare leker ond. Derfor egner boka seg til å avdramatisere det engstelige barnets hundeangst. Men gjennom hundens egen, lekne insistering på at han er et rovdyr, får også de mer eventyrlystne noe å bite i, heldigvis.

Glefs er både en undersøkelse av dagliglivet med hund sett fra hundens vinkel og en påminning om at det går an å se alt fra flere sider.

Les også:

 



GLEFS. Verdens farligste golden retriever

Billedbok
32 sider
J.W. Cappelens Forlag 2004

Anmeldt av Kristin Ørjasæter

Logre, logre, snerr!

Menneskets beste venn er et rovdyr. Noen vet det så altfor godt, andre ser bare den vakre pelsen, den lekne halen og de godmodige øynene. Hovedhunden Glefs i Henrik Hovland og Tone K. Lilengs nye billedbok tydeliggjør denne dobbeltheten. Glefs selv vet akkurat hvor farlig han egentlig er, men menneskene har en irriterende tendens til å betrakte ham som bare søt og snill.

I fjor utga Henrik Hovland billedboka Johannes Jensen føler seg annerledes sammen med illustratøren Torill Kove. Der handler det om en menneskelig krokodille. I år er det den like menneskelige hunden som står i sentrum. Men til forskjell fra Johannes Jensen så vet Glefs at han ikke er et menneske. Han er en hund med idealer, han ønsker å være riktig ond, en sånn hund som spiser småbarn til frokost og knuser kneskåler mellom kjevene. Glefs er nesten inkarnasjonen av den hunden som alle som er redde for hunder, aner befinner seg bak den forræderiske myke pelsen – men altså bare nesten.

Teksten fremstiller en hund som helt konsekvent vil være slem, illustrasjonene viser en kjempesøt og god og snill og myk hund, som får masse ros og kos bestandig. Ingen tror på hans onde hensikter. Hva skal en liten hund gjøre da? Det motsetningsfulle gjenspeiles dessuten både i tekst og bilder hver for seg. Teksten fremstiller Glefs både utenfra (i ferd med å leke) og innenfra (i gang med være-ond-leken). Mens illustrasjonene viser omgivelsene fra hundens perspektiv, samtidig som den samme hunden hele tiden er i fokus. Vi ser altså på hunden samtidig som vi ser med ham på omgivelsene hans. Disse teknikkene gir oss et godt innblikk i hvordan det er å være Glefs, eller Doffen som han kalles av menneskene. Han får vår fulle interesse og sympati i bestrebelsene på å fremstå som alt annet enn det alle tar ham for – søt.

I barnelitteraturen er det vanlig at dyr er utstyrt med menneskelige egenskaper, Hovland utnytter her denne tradisjonen til å fremstille en hund som egner seg til gjenkjennelse for eventyrlystne barn. Glefs er en hund, men han har menneskelig tenkeevne og familiebevissthet og kjenner til sjakkspill og skatteregler, og vet beskjed om den arabiske ørken og ulvene i Sibir. Det er der han egentlig skulle ha vært nå, som ” lærling hos en flokk drapsulver”. Men av uforklarlige grunner er han i stedet havnet hos fru Abrahamsen der han får faste måltider. Hans assosiasjoner er overraskende, men logiske, derfor er fortellingen svært underholdende.

Nå er Hovland slett ikke den første som benytter hundens synsvinkel i en fortelling, men han er blant dem som overbeviser fordi hundeblikket her er helt gjennomført, til tross for at de blir formidlet gjennom menneskeaktige tanker. Når Hovland dessuten lar hunden leke ondskapsfull, blir fremstillingen av hundens oppfatning av de daglige gjøremålene som foring, lufteturer, godbitbelønninger etz. overraskende morsom.

Teksten er stram nok til å åpne opp for lesernes fantasi. Den er språklig god nok til å egne seg for høytlesning, og den er full av herlige innfall slik at den appellerer til høytleser så vel som til tilhører.

Debutanten Tone K. Lilengs illustrasjoner er gjennomført solidariske med det hunde-elskende menneskeblikket. Ikke bare får vi anledning til å se det hunden ser, vi kan i tillegg observerer den alerte holdningen og øyenkontakten Glefs har med matmor når det er tid for mat. Ute er han som seg hør og bør litt mer av en herre i verden, den ivrige nesa styrer turen, matmor henger etter på slep. De er nok ikke helt ferdige med dressurkurset ennå. Hverdagslige begivenheter er tatt på kornet og fremstilt på en humoristisk måte. Men det som først og fremst preger bildene er at denne hunden elsker å få kos – uansett av hvem. Bildene motsier helt konsekvent tekstens fortelling om hunden som vil være ond.

Lileng har et godt grep om ansiktsuttrykk, enten det gjelder hund eller menneske. Fargene forsterker inntrykket av harmoni, innendørs er det varmt, gyllent, rødlig. Ute er det vinter, kjølig blått og grønt, men Doffen (Glefs’s navn blant mennesker, som sagt) er en harmonisk fargeklatt som oppbalanser alle tegn til fare.

Forlaget antyder at boka passer ”for barn fra 5 år og langt oppover”. Det har de nok rett i. Riktignok finnes det spenningselementer her, mest i teksten, men også i bildene, men det blir aldri farlig fordi illustrasjonene lyser av tiltro til at Glefs ordner opp. Teksten gjør det innledningsvis, og også i avslutningen, klart at Glefs bare forestiller seg at han er farlig. Dermed understreker teksten den kontrakten med leserne som illustrasjonene gjennomfører: Hunden Glefs er søt, han bare leker ond. Derfor egner boka seg til å avdramatisere det engstelige barnets hundeangst. Men gjennom hundens egen, lekne insistering på at han er et rovdyr, får også de mer eventyrlystne noe å bite i, heldigvis.

Glefs er både en undersøkelse av dagliglivet med hund sett fra hundens vinkel og en påminning om at det går an å se alt fra flere sider.

Les også:

  • Mette Moes anmeldelse av Johannes Jensen føler seg annerledes (2003) av Henrik Hovland (tekst) og Torill Kove (illustrasjon) >>>


  • Skrevet av:
    Ingen kommentarer.

    Legg igjen en kommentar

    Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.