Tittel: Gnøkkel og Fnøkkel og det synkende tonometer
Tekst: Stian Barsnes Simonsen
Illustratør: Henrik Moss Mathisen
: Jørn Atle Støa
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2010
Antall sider: 80

ISBN: 978-82-03-25262-4

Gnøkkel og Fnøkkel og det synkende tonometer

MUSIKK PÅ ROTELOFTET

Gnøkkel og Fnøkkel og det synkende tonometer skal både underholde og lære barn om musikk. Kostymer og ablegøyer kan kanskje redde denne ambisjonen i en sceneforestilling, men i bokform blir rim, rytme, språk og handling nådeløst avslørt

Boken har en litt spesiell tilblivelsesprosess. Tydeligvis har komponisten Jørn Atle Støa hatt en idé om en musikalsk barneforestilling før Stian Barsnes-Simonsen kom inn som forfatter. Dette kan være avgjørende for å plassere boken som sjanger. Hvis dette primært er en følgebok til en forestilling, blir det mer forståelig hvis boken sliter med å stå på egne ben.

Musikalske ordspill
I fortellingen møter vi en rekke figurer med navn basert på musikalske ordspill. Gnøkkel (altså G-nøkkel) og Fnøkkel er to brødre som går på Lydkafe for å spille med vennene sine. De bor på planeten Melo hvor et tonometer er en slags musikalsk energikilde. Når Tonometeret synker, blir det mindre musikk, mindre energi, og dårlig stemning på kafeen. Når Gnøkkel og Fnøkkel reiser av gårde for å finne årsaken, så slutter plutselig boken(!) – som dermed overlater det meste av spenningen til kommende bøker.

Umusikalske rim
Boken er skrevet i et hørespillformat med noen sider tekst mellom gjengitte sangtekster. Sangene står for seg selv, har liten sammenheng med handlingen, og flater ut fremdriften. På den vedlagte CD-en er det absolutt noen fengende refreng, men sangtekstene utgjør flere boksider og er i seg selv slett håndverk. I første strofe rimer ”stjerne” på ”fjerne” og derfra halter det videre i andre vanerim, med syntaktiske nødgrep for å få linjene til å gå opp – uten at det alltid gjør det.

Tilbake til konfirmantsangen
I dag har musikkformen rap skapt fornyet interesse hos ungdommen for rytmefigurer, innrim, enjambement og lengdeforskjell på rimord, og da er denne bokens tekster et tilbakeskritt til konfirmantsangen, helt uten elegante poesigrep – eller poengtert innhold. Som eksempel blir det dramatiske høydepunktet beskrevet slik:

Nå er Melo i fare. Det er alle til pass.
Nå er Melo i fare. Nå går allting i dass.
Tonometrene synker. Det e’kke til å snu.
Ja, tonometrene synker, og så plutselig nevnes du.

Pedagogisk prosjekt
Det er en god intensjon å bruke en fortelling til å introdusere musikkens begreper. Det pedagogiske prosjektet virker likevel utydelig. Vi lærer at det er mulig å spille på vaskebrett, men ellers er musikalske begreper stort sett offer for morsomheter ala ”xylofonbasert fløtesaus” – med eller uten ”blåsereke”. Heldigvis avsluttes boken med en ordliste hvor det blir forklart at «blåsereke» ikke er en skrivefeil, og ordlisten gir en voksenperson hjelp til å forklare barnet hvorfor postmannen har det pussige navnet Alla Brevet. (Eller gjør den egentlig det? Går postmannen i rask halvtakt eller er også dette navnet bare et billig ordspill?)

Musikalsk roteloft
Forfatteren prøver å lage musikalske ordspill så ofte som mulig, men dette språklige krydderet bidrar også til å tøyse bort det som måtte være av spenning og klar handling i boken. En dame som heter Blusa er trist, og SopraNina er naturligvis prinsessesøt, men vi møter også mange bifigurer med morsomme musikknavn som fyker karakterløse ut og inn av dette musikalske roteloftet. Hvis disse figurene skulle ha noen form for vilje, så måtte det være å finne en tynn begrunnelse for å synge en sang.

Følgebok til forestilling?
Kanskje er det kostymer som må til for å gi disse figurene mer mening, og kanskje er det også tanken om en forestilling som forklarer hvorfor fremstillingen nesten er gjennomført dialog, og dermed monoton i bokform. Når boken om Gnøkkel og Fnøkkel har så tydelige litterære svakheter, må spørsmålet være om den kan redde seg i land i en spesiell sjanger, som en følgebok til en forestilling?

Sentralt leketøy
Litt gugling avslører at handlingen delvis baserer seg på en gammel forestilling, og at nye planer foreligger. De fleste barneforestillinger har hatt bok/CD som spin-off produkter, og sjangeren er et flott verktøy for barn og foreldre som vil forlenge scenemagien og styrke en viktig felles opplevelse. Slike bøker blir et sentralt leketøy de første dagene etter en forestilling. Flere av våre klassiske barneforestillinger har utviklet seg gradvis fra hørespill, sang eller bok, og derfor aksepterer vi selv i Thorbjørn Egners bøker litt brutt dramaturgi for å få plass til alle sangtablåene. Hvis Barsnes-Simonsen hadde til hensikt å lage et spin-off produkt til kommende forestillinger, kan det forsvare ham noe, men ikke at han faktisk klipper av handlingen før den er begynt.

Visuell forteller
Bokens illustratør Henrik Moss Mathisen vakler litt i streken mellom ulike forbilder, men fungerer likevel godt som en visuell forteller mot denne målgruppen. Illustrasjonene er godt komponert, og beholder ro og klarhet selv om det drysser med humoristiske detaljer. Ved første øyekast ligger tegnestilen nær amerikanske humorserier fra 60-tallet (Archie), men det er tydelig at illustratøren er seg bevisst de nyanser som må til hvis tegneseriestrek skal fungere som illustrasjon. Noen vil kanskje finne stilen litt gammelmodig, men i denne anmelderens øyne blir det glimt av gode stemninger når Moss Mathisen legger seg i et mellomlandskap mellom illustrasjon og tegneserie i tradisjonen etter Robert McCloskey (Smultringene) og Jan Lööf (Felix).



Skrevet av:
Kommentarer