God apetitt, dyrevenn!

De senere år har det vært en viss overproduksjon av faktabøker for barn om merkelige dyr, og ved første øyekast virker derfor Verdens rareste dyr som et ganske unødvendig tilskudd til sjangeren. Så begynner forfatteren å fortelle, og det viser seg at hun er en mester i klassen. For hvordan skal man bryte monotonien i en bok som presenterer dyr på løpende bånd, omtrent som i et leksikon? Benedicte Garmann-Aarhus har funnet sin egen metode.

Sensasjoner og følelser

Aller først, hva befinner seg på koldtbordet? Hvor rart må et dyr være for å havne i klassen for de aller rareste? Boken presenterer kandidatene gruppevis, som fisker, fugler, pattedyr, reptiler eller amfibier. For å få plass i boken må dyret enten vekke sterke følelser, som axolotl, et dyr som aldri kan bli voksen, og alltid må leve som et barn. Et annet kriterium er sensasjonen, gjerne en slags verdensrekord, slik som nesehaien, en fisk som har verdens raskeste kjeve, eller dovendyret, som er så doven at den bare går på do en gang i uken. Et dyr kommer også på trykk hvis det slår torsken i hodet med et spyd, som narhvalen, eller når dyret heter toflikkasuar, og er jordas farligste fugl.

Øyne som doruller

Når man forteller fra en så fremmedartet verden, om dyr som like gjerne kunne bodd på en annen planet, er det en utfordring å anskueliggjøre de merkelige fenomenene. Med stor kreativitet bruker forfatteren analogier og metaforer som barn kan forstå. Når marulken har gjellhull bak brystfinnene, tilsvarer det at vi har «nesebor i armhulene». Når kjempesalamanderen spiser, forsvinner maten inn i svelget som «en hybelkanin inn i en støvsuger». Den runde månefisken legger seg på siden og er «en frisbee som månen speiler seg i». Tønneøyefisken har øyne formet som «to tomme doruller». Over øynene ligger linsene som «solbriller». I tillegg ligger øynene inne i kroppen, slik at den gjennomsiktige huden fungerer som «vernebriller».

Vi får også en nærmere forklaring på hva det egentlig betyr at nesehaien har verdens raskeste kjeve. Nesehaien holder alltid kjevemusklene stramme, slik at kjeven blir lynrask når fisken lar musklene slappe av, «akkurat som strikken gjør når du skyter med den».

Mindre vellykkete er forsøkene på å anskueliggjøre de store tallene. Månefisken veier 2700 kilo, altså like mye som «600 huskatter eller 675 fulle skolesekker». Her leter forfatteren litt for desperat i barnas egen verden, for månefisken veier ganske enkelt like mye som en stor bil – eller to små.

Sansene som forsvant

Verdens rareste dyr myldrer av stoff, så godt forklart at vi merker forfatterens faglige bakgrunn. Men boka forblir likevel en buffé. Den røde tråden er så tynn at den virker påklistret, og kanskje er den bare noe forlagsredaktøren har foreslått? Boken har et forord om våre fem sanser, og vi blir nærmest lovet at sansene blir et hovedpoeng, at dyrene har andre sanser enn oss. Joda, nebbdyret har et følsomt nebb, og nesehaien har en følsom nese – men er det egentlig en annen sans – for vi mennesker kan vel også føle vibrasjoner? Narhvalen orienterer seg ved hjelp av klikkelyder, og har kanskje et innebygd ekkolodd? Slike poeng blir ikke nærmere forklart, og sansene fremstår da mest som imponerende verktøy – ikke som en annerledes sjette sans – slik forordet antydet.

Den kreative ingressen

Forfatter Benedicte Garmann-Aarhus har likevel et grep som drar oss videre – de kreative ingressene. Allerede innledningen til det første dyret, skjegghaien, vekker leseren. Her følger vi dyrets egen synsvinkel, inntil det plutselig går i en dødelig felle. I kapittelet om stjernemoldvarpen er perspektivet snudd. Da er det ett av dyrets ofre, meitemarken, som skriver et klagebrev mot stjernemoldvarpens mordlyst og herjinger. Kapittelet om Mary River-skilpadden har en helt annen vri. Da skal leseren plassere seg blant publikum på en rockekonsert og se på en gitarist som har grønt hår, akkurat som denne spesielle skilpadden. Mest fascinerende er kanskje ingressen til kapittelet om torndjevelen. Dette spesielle reptilet inviterer oss til et kurs om hvordan vi kan overleve i ørkenen – og her er det faktisk mye nyttig å lære, for den som måtte forville seg inn i en ørken.

Tydelig og barnevennlig

Tross den kreative leken med ord, og de mange korte, innskutte narrativene, ligger vekten hele tiden på det faglige. Språket er tydelig og barnevennlig, samtidig som alle fremmedord blir forklart i små ordlister under hvert kapittel. Ordet ‘bæsj’ blir brukt noen ganger for mye, men det er en vanlig felle for forfattere av slike bøker – de glemmer gjerne at barn over seks år tar avstand fra ord som var populære i barnehagen. Det skjærer også i språksjelen når forfatteren skiver at hun bruker «masse ulike kilder». Det blir for barnslig.

Fengselsfuglen

Du har kanskje ikke hørt om hjelmhornfuglen, en indonesisk fugl som setter seg selv i fengsel når den legger egg, og i tillegg kaster fjærene slik at hun ikke kan fly? Hun titter ut gjennom et bittelite hull, og er helt avhengig av at barnefaren mater henne og barna. Samtidig får vi vite at det drives klappjakt på denne fuglen. Kunne ikke forfatteren utmalt den tragedien som utspiller seg når faren ikke vender tilbake – for det må da skje ofte? Det er en stor kompliment når denne anmelderen klarer å irritere seg over én enslig, spilt mulighet.