God dag! Jeg er et dikt

Sprell lekende klassiker

Jeg har fått noen gamle dikt til anmeldelse. I diktsammenheng er evig ung et gangbart uttrykk så betegnelsen gammel er nok i dette tilfellet overdrevet. Men diktene er snart middelaldrende. De er hentet fra året 1969 og Jan Erik Volds diktsamling Kykelipi (Gyldendal). Så ble de trykket sammen med tegneren og grafikeren Tonje Strøms illustrasjoner og gitt ut på Tiden Norsk Forlag i 1981 med tittelen; God dag! Jeg er et dikt. Nå dukket de opp igjen som en diktsamling beregnet på barn. Jan Erik Vold debuterte med samlingen Mellom speil og speil (Gyldendal) i 1965, og i 1968 fikk han sitt virkelige publikumsgjennombrudd med Mor godhjertas glade versjon. Ja (Gyldendal).

«Poetiseringen av det trivielle…»
«Det er jo med forventning, men også uro (det kommer jeg tilbake til), at man begynner lesningen av Jan Erik Volds nye diktsamling.» Det skrev Dagbladets anmelder Paal Brekke om «Kykelipi» i november 1969. Det som uroet Brekke den gangen var ikke alle, men noen av Volds innfall som han kalte; «pussigheter, likegyldigheter, flauheter i en forskrekkelig blanding», og som fikk anmelderen til å reagere med det retoriske spørsmålet: «Men er der sant, allikevel, at der er ingenting å si?» Deretter plasserte Brekke Jan Erik Vold i kategorien «vår rareste og frodigste lyriker».

«Poetiseringen av det trivielle…» skriver professor Per Thomas Andersen i Norsk litteraturhistorie (Universitetsforlaget, 2001) om Mor Godhjerta…, og spesielt om diktet «Tale for loffen», som ga nordmenn en annerledes ny assosiativ og ekspansiv poesi og en motvekt til den besvergende og symbolistiske poesitradisjonen. Og, føyer jeg til, det norske folk flest fikk sitt første møte med en ny lyrikk.

Vold innførte snakketonen i Mor Godhjerta, mens diktene i Kykelipi fortsatt har karakter av en vilter og til tider sanselig lek med språket. Klisjeer, tabuer, faste uttrykk og vendinger snus på og settes sammen på måter som fortsatt oppfattes som nye og stadig overraskende. I Kykelipi er Vold anti-poetisk og humoristisk. Diktene handler om det han ser, idet han går forbi, i en mindre pratsom tone. De enkleste, korteste, men også noen av de mest visuelle og lydmalende diktene i Kykelipi har han så samlet i God dag! Jeg er et dikt.

Barnets verden
Kykelipi har bildet av en smilende steinfiguransikt fra Mexico (500 f. Kr) på omslaget, og hvert kapittel i boka, åtte til sammen, innledes med et bilde av den samme steinfiguren. De åtte delene, første bok, annen bok etc. har alle ulike variasjoner av titteldiktets navn, ”Kykelipi”, som navn.

Det lydmalende i tittelen har, tror jeg, inspirert billedkunstneren Tonje Strøm til sin gjennomgangsfigur – en liten kylling – i God dag! Jeg er et dikt. Kyllingen ler ikke av oss (?) som steinfiguren i moderdiktsamlingen, men den får oss til å smile. Den er søt, den er nær, og den er nærmere barna i målgruppen enn den poesiens hvite svane som smykker innsatsbladet og som manifesterer dikttradisjonen i titteldiktet «GOD DAG!» Som en villand svømmer den stille, men Strøm har tegnet inn en stor kule, et egg (?) som balanserer på svanens rygg og forstyrrer det høytidelige. I illustrasjonen til titteldiktet er egget byttet ut med en mus med skjerf og paraply. Vi er i en annen verden, barnets. Kyllingen som gjennomgangsfigur trekker oss ned på jorda, ned på lekeplassen og er også nærmere leseren en den «kua mi jeg takker deg» på omslaget, som står frem som en livgivende Audhumle med horn og melkesprengte jur. Vår Kykelipi leier oss gjennom samlingen og illustratøren lar den delta som en kjent og kjær statist i flere av diktene, som der den bærer en plakat med parolen/diktet:

HURRA FOR

Kjell

pell

karamell

okserull

og POET!

Duggfrisk
Samlingen er duggfrisk, som en klassiker skal være det. Her er fortsatt alvorlige, pussige og noen mer likegyldige dikt. Vold er konkretist, for han er en spade alltid en spade, og nettopp derfor oppstår nye bilder som Tonje Strøm har satt ned på papiret. Hun har utdypet dem, lagt til sin egen dimensjon i de etsede og tegnede illustrasjonene som er ujevne på samme måte som diktene er det. Helt enkle illustrasjoner for barn til det nesten kjedelige noen steder. Andre steder genialt enkle som i diktet «INNENFOR/UTENFOR»

Innenfor:

En gammel kone sitter og blar

i et album

Utenfor:
Eika på tunet
teller månen på fingrene

Illustrasjonene viser en gjennomskinnelig skikkelse inne, i gult månelys med hånden på et album fylt med tomme rammer.
Utenfor berører så vidt eikas oppadvendte grener, én for én, den store runde måneflaten.
Nå ser jeg hva poeten mente. Slik hjelper illustratøren leseren. Noen steder forteller hun mer enn poeten, andre steder fremkaller hun det poetiske bildet, klarere, sterkere. Og hun innleder samlingen med en tegning av en mann kneblet med et slags bissel, hentet (tror jeg) fra et gammelt plansjeverk for tannleger eller kirurger. Fra hodet hans tumler små kyllinger nummerert fra 1 til 12 og illustrerer det påfølgende diktet:

1-2-3-4

kykelipire

5-6-7-8

kykelipotte

9-10-11-12

kykelipoll

12-11-10-9

kykelipi

Slik leker dikter og illustratør med ord og bilder, med assosiasjoner til barneregler og til medisinske plansjeverk.

«God dag! Jeg er et dikt» treffer fortsatt, og samlingen åpner for små og stores videre lek med ord, med dikt og med bilder:

GRAVENSTEN

Og la den vandre