Tittel: Ikke la de døde komme hit
Tekst: Monika Steinholm
Illustratør: Anneli Furmark
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 144

God grøsser om gudsfrykt

Huttetu for en gyser! Monika Steinholms Ikke la de døde komme hit er helt på grensen, og noen ganger litt over, hva en ungdomsbok kan være. Det er en kvalitet.

Åpningen på Monika Steinholms siste bok er strålende. Så god at jeg vil starte anmeldelsen med å sitere: «Døden er overalt. Bilen min suser fremover. I en sving på innlandet ligger det blomsterkvaster. Det må være bedre å forsvinne ut av verden sånn, fort og brutalt, enn å visne i ei sykehusseng, sånn som mamma.» Som bilen til hovedpersonen suser leseren rett inn i et univers preget av død og elendighet. Forfatteren spiller på klassiske grøsserelementer som en stormfull aften, og en protagonist som har kjørt seg vill og ramler inn over dørstokken til et avsidesliggende hus. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert.

Hevngjerrig Gud

Cecilia, som hovedpersonen heter, har ramlet inn i en arkaisk lomme i tiden. Familien hun losjerer hos har ingen moderne hjelpemidler og praktiserer selvberging. De kler seg i gammeldagse klær og er svært gudfryktige. Tora, mor til Torbjørn og kona til Erik, kan alt om nyttevekster og urter. Hver kveld serverer hun te til Cecilia som gjør henne døsig og medgjørlig.

Dode-mammanHistorien fortelles i førsteperson, og leseren befinner seg i Cecilias hode. Det gjør at vi også har tilgang til hennes vurderinger og erindringer. Det er nødvendig for å gi en troverdig forklaring på hvorfor Cecilia ikke flykter så snart hun får den første ørefiken av Tora, eller oppdager skyggene som beveger seg rundt i huset. Gjennom tilbakeblikk forstår leseren at Cecilia er sårbar: «Jeg har vært sliten hele livet. Sliten av å passe mine egne saker. Sliten av å holde meg borte når mamma hadde menn på besøk. Sliten av å rydde vekk spritflasker når det banka på døra.» Med jevne mellomrom gir Steinholm små drypp av minner som gjør at vi kan forstå at den klamme omsorgen og strenge regimet den nye familien byr på, kan oppleves som en lettelse. Til tross for dette klarer ikke boken fullt ut å forklare hvorfor figuren ikke reagerer sterkere, eller blir skremt, av den skumle familiens fremferd.

Tankene kan lett gå til serier som «The Walking Dead». Men selv om boken er en grøsser som kretser om grensene mellom liv og død, er den ikke eksplisitt grafisk på samme måte som nevnte serie. Her ligger ubehaget mer i stemningen som skapes i teksten. Det er særlig en ortodoks og streng gudsfrykt som driver spenningen. Familiens gud er en gammeltestamentlig versjon som krever ofring for å beholde humøret, og som straffer hardt når hen er misfornøyd. Her snakker vi fluesvermer, flom og brann. Cecilia må i en scene ofre et flaskelam hun har tatt seg av.

Syndig kjærlighet

Romanen skildrer også et romantisk plot. Med to jevnaldrende ungdommer under samme tak, utsultet på nærhet og varme, tar det ikke lang tid før Cecilia og Torbjørn søker mot hverandre. Det hele er selvfølgelig strengt forbudt, og paret utfører et selvskadingsrituale etter at de har vært intime. Uten at det forklares i detalj, forstår vi at også dette er en form for ofring. Mens blodet renner ber paret gud om tilgivelse. Slik balanserer de sine stevnemøter og erotiske impulser med botsgang. Plottet med Torbjørn og Cecilia kunne vært et pusterom og preget av håp. Men ikke i dette iskalde universet. Det blir bare nok en kilde til angst og skyldfølelse. «Jeg kjenner det i hele meg. Sjelen min er ikke lenger bare lysegrå, den er beksvart» uttrykker Cecilia etter de to har debutert seksuelt.

Dode-hagenDet geniale med å bygge en grøsser rundt religiøs fundamentalisme, er at det faktisk eksisterer. Riktignok er familien i romanen ekstreme, men det er ikke helt ukjent for oss. Selv tok jeg meg i å tenke på den amerikanske forfatteren Tara Westovers bestselgende memoar Noe tapt, noe vunnet (Gyldendal, 2019). Westover vokser opp på siden av samfunnet med gudfryktige foreldre som forbereder seg på dommedag. De tror ikke på tradisjonell medisin, og behandler sykdom med urter og bønn. Nå er Westovers bok en memoar, og Steinholm en roman, men det kan likevel sies at de begge byr på en form for religionskritikk. I det minste leverer de et skremmebilde av fundamentalisme. På den andre siden kan man også si at bøker som Steinholms kan bidra til stigma og fordommer rundt religion og kristendom. Min vurdering er at de overnaturlige elementene eventuelt undergraver graden av hvor alvorlig vi skal ta en slik kritikk. Men det er også mulig at det faktum at religionen i denne boken er kristendom, gjør at vi kan tillate oss å gå lenger. Det ville mest sannsynlig vært mer betent å lage en grøsser om muslimer.

Svak slutt

Ikke la de døde komme hit er en illustrert roman. Anneli Furmark har bidratt med 18 illustrasjoner til den 141 sider lange boken. Tegningene er holdt i sort/hvitt med en overvekt av sort. Konturene er utflytende og vi skimter udefinerte flekker og skygger. Det kler teksten, og skiller seg klart ut fra Steinholms øvrige bøker. Det er tydelig at nå skal leseren på tur inn i mørket. Jeg er likevel usikker på om illustrasjonene bidrar med en ekstra dimensjon i romanen. Teksten kunne stått alene som den er, med det vakre omslaget som eneste illustrasjon. Inni boken fremstår de ikke som en naturlig del av teksten, men litt adskilt. Det er mulig det er et grep som er tatt for å appellere til ungdom i større grad. Men for meg som voksen leser fremstår det noe umotivert.

Monika Steinholm har begått en god og skummel grøsser. Bokens sterkeste del er åpningen, og tilsvarende er den svakeste slutten. I kontrast til første del, der leken med horror-elementer fremstår som elegant, blir avslutningen og avsløringen for oppskriftsmessig. Et gammelt avisutklipp som avslører sannheten om fortiden og familien, setter punktum i en bok som frem til da drives av uhygge gjennom godt språk og gammeltestamentlige grøss.

 

Dode-kirkegård

 

 



Skrevet av:

Kommentarer