God idé, lettvint utførelse

I de siste årene har det utkommet flere sakprosabøker for barn og unge der vi får møte ekstraordinære kvinner fra historie og nåtid. I 2017 ga Cappelen Damm ut det første av to bind i prosjektet Nattafortellinger for rebelske jenter. I år kom tegneserieprosjektet Rebell: Skamløse kvinner som endret verden på Gyldendal. Samme forlag utgir hele to serier om kjente kvinner, som Kleopatra, Rosa Parks, Katarina den store, Greta Thunberg og Coco Chanel. Mange kvinner figurerer i flere av prosjektene, med god grunn. Marie Curie er en av dem. Hun er frontkvinnen for det hittil nyeste tilskuddet til «heltinne»-sjangeren.

Nobelprisen i fokus

I Curie & Co handler det kun om nobelprisvinnere. I kortfattede tekster utstyrt med faktabokser, sitater og nydelige helsidesillustrasjoner av Helena Frank portretteres 16 av de hittil 76 kvinnene som har fått nobelprisen.

Boken starter og slutter med fysikkprisvinnere – først Marie Curie, som ble verdens første kvinnelige nobelprisvinner i 1903 (for så å få kjemiprisen i 2011), til slutt Donna Strickland, som vant i 2018. Innimellom får vi møte litteraturprisvinnere som Selma Lagerlöf og Nelly Sachs, fredsprisvinnere som Bertha von Suttner og Shirin Ebadi, medisinprisvinnere som Gerty Cori og Barbara McClintock, og mange flere. Avslutningsvis får vi et kort portrett av prisens opphavsmann Alfred Nobel, samt en gjennomgang av nobelkategoriene.

Forfattere og utgivere av bøker eller serier om bra kvinner, må utvilsomt streve med utvelgelsen. Til tross for kvinners marginaliserte stilling i store deler av historien, mangler det ikke på imponerende skikkelser, og enhver leser vil nok savne bestemte personer. Svenske Annika Meijer har gjort det enklere for seg selv ved å kun fokusere på nobelprisvinnere. Selv om man også her kunne etterlyst kvinner som virker selvskrevne, har hun gjort et fint utvalg med god balanse både mellom kategoriene og mellom kjente vinnere og navn mange kanskje ikke har hørt om.

Formelaktig og lettvint

Nobel-fellesnevneren er også et godt utgangspunkt i den forstand at det burde frigjøre forfatteren fra å måtte fremstille alle som rene forbilder – men den friheten har hun ikke i stor grad benyttet seg av. Alle i boken fremstår med utelukkende positive egenskaper, og da gjerne av samme type. Faktisk virker mange av kvinnene litt like. De er alle fulle av pågangsmot helt fra barnsben av, de møter på hindringer uten å miste motet, og de er så oppslukt i sitt fagfelt at nesten alt annet kommer i bakgrunnen. Det er vel ikke uten grunn – tross alt er dette egenskaper som kan være med på å skape nobelprisvinnere, særlig for dem som har vokst opp med vanskeligere vilkår fordi de er jenter – men det er likevel påtagelig at så mange historier fortelles på samme måte. Denne formelen gjør også at konflikter, tvil og stengsler – som rett nok ofte nevnes – nesten fremstår som bagateller.

Innimellom presenteres også vansker og nederlag i ganske merkelige ordelag. Om Toni Morissons skilsmisse står dette: «Men ingenting varer evig, og i 1964 ble de skilt.» Kanskje jeg pirker nå, men hva betyr det egentlig? At alle ekteskap tar slutt? Muligens burde forfatteren heller skrevet: «Men det er ikke alt som varer», eventuelt rapportert om hendelsen uten å ty til overfladiske kommentarer.

At portrettene beveger seg på overflateplanet, er en naturlig konsekvens av det korte formatet. Da er det ekstra synd at det har blitt funnet plass til såpass mange lettvinte og rare utsagn. Om Rita Levi-Montalcini sies det: «Men Rita var ikke som andre jenter og innså at hun aldri vill [sic] bli lykkelig av å bare bli noens kone.» Denne nedvurderingen av jenter som ønsker å gifte seg, virker unødvendig. Det hadde holdt å fastslå at Rita ikke interesserte seg for ekteskap. At hun ikke var som «andre jenter» (for ikke å snakke om som andre personer!) er vel åpenbart i kraft av de vitenskapelige prestasjonene og det faktum at hun greide å forske mens hun skjulte seg for nazistene!

Sprikende språkstil

Meijer skriver effektivt og lettfattelig om arbeidet til de ulike prisvinnerne – det er ingen liten prestasjon med tanke på hvor kort plass hun har hatt til rådighet og hvor mange forskjellige fagfelt det er snakk om. Det kan likevel se ut til at hun iblant frykter å kjede leseren og at hun derfor har prøvd å legge inn «ungdommelige» setninger, som her (om Donna Stricklands laserforskning):

På slutten av 1970-tallet var laser fremdeles et ganske nytt fenomen, og Donna syntes at de ensfargede lysstrålene var så sykt kule at hun ville vite alt om hvordan de fungerte, og hva de kunne brukes til.

Det er ikke noe galt i å bruke muntlig språk, men slike formuleringer virker krampaktige og får det til å se ut som om teksten plutselig henvender seg til mye yngre lesere enn det man ellers får inntrykk av (Spartacus nevner ingen fast målgruppe, mens det svenske forlaget oppgir 9–12 år). Det gir også noen litt rare kontraster, i og med at språkstilen ellers er grei og ryddig og konsentrert om faktaformidling. Teksten kunne hatt godt av en ekstra runde i språkvasken – et inntrykk overhyppigheten av ordet «veldig» er med på å forsterke – men trolig på originalens side, ettersom oversettelsen er stødig og god. Noe har imidlertid sviktet i den norske korrekturen – for i tillegg til trykkfeilen jeg har vist over, har man greid å både trykke og utheve følgende sitat: «Jeg har tilbrakt en stor del av mitt liv med å ikke løse problemer enn å løse dem.»

Kommer bind 2?

Kritiske innvendinger til tross liker jeg ideen om å løfte frem kvinnelige nobelprisvinnere. Det er interessant å lese om de portretterte kvinnene og de storslåtte prestasjonene deres. Jeg kunne godt tenkt meg å lese om flere enn kun 16. Det er kanskje «coffee table»-formatet, med sjenerøs font og store, forseggjorte illustrasjoner som ikke åpner for det. Kommer det likevel et bind 2, håper jeg at både vinklinger og språk spisses bedre.