Tittel: Utbryterne
Tekst: Nina Borge
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2020
Antall sider: 361

God idé, svakere utført

Utbryterne er en tankevekkende fabel om framtiden. Boka har en mørk og engasjerende grunntone, men blir aldri riktig spennende.

Vi befinner oss i Norge i år 2075. En stor global krig har ødelagt verden slik vi kjenner den. Luften er svært forurenset, naturen er ødelagt, og de gamle styreformene er erstattet av mer diktatoriske regimer. I Norge styrer feministene med hard hånd. De er en slags pervers og speilvendt versjon av de verste fordommene man kan ha mot det maskuline kjønn. I denne kvinnedominerte verden er menn fullstendig utelukket fra styre og stell fordi de er testosteron-styrte, og de finnes bare i kvinnenes liv som «gledesgutter». Vel og merke gjelder dette bare menn innenfor de såkalte reduttene, borger der kvinnene har full kontroll. Utenfor reduttene lever vanlige folk, kvinner som menn, og de klarer seg som best de kan, i et samfunn som har gått i oppløsning. Her har feministene mindre kontroll, og her finnes også opprørere som kjemper mot det undertrykkende styret og for likestilling mellom kjønnene. Utgangspunktet for fortellingen er lett å like.

Usannsynlig kompaniskap (spoiler alert)

Handlingen i boka settes i gang da et forskerteam innenfor Klimaavdelingen til feministene klarer å frambringe en formel som kan rense luften. Dette er altså selveste mirakelkuren mot klimakrisen. Men med dette sensasjonelle gjennombruddet starter også kampen om kontrollen over vidundermedisinen. Både den feministiske regjeringen og motstandsgruppen er ute etter formelen, og for å unngå at den havner i feil hender, blir et usannsynlig kompaniskap inngått mellom den lojale og hjernevaskede feministjenta Carla og opprøreren Noah. Og så går det som det pleier. Oppdraget sveiser de to fiendene sammen. De bryter ut av sine respektive miljø for å redde verden, og så blir de sannelig både venner og kjærester også. Carla lærer seg at menn og verden utenfor reduttene ikke er som hun har blitt fortalt, og Noah lærer seg at feminister også kan være både modige, kloke og ansvarsfulle. Overraskende? Nei, men det fungerer, langt på vei.

Mangelfulle miljøskildringer

For at en fortelling som Utbryterne skal virke troverdig, må leserne akseptere romanens verden. Jeg tror det er fullt mulig at noen (her: feministene) kan grabbe til seg all makt, og undertrykke alle de andre for å beholde makten. Makthaverne må selvsagt utvikle en statsbærende myte (her: menn er mindreverdige og farlige), som det går an å tro på enda så pervers den er. Opprørsbevegelsens motiver er like forståelige, og leserne blir heller ikke sjokkert da det viser seg at heller ikke de bare har høyverdige motiver. Maktspillet er i tråd med litterære konvensjoner og dermed troverdig, selv om det ikke er spesielt originalt.

Ideen til boka er altså god, men troverdigheten i prosjektet svekkes av mangelfulle miljøskildringer og dårlige actionsekvenser. Miljøskildringene er der, men ikke alltid når du trenger dem. Den dårlige luftkvaliteten er skildret gjennom hele boka (man blir nesten litt lei av alle ansiktsmaskene som hele tiden må puttes på eller renses eller anskaffes), det samme er de forfalne byene når de blir introdusert for leserne, men innimellom, og særlig under actionscenene, blir omgivelsene helt borte.

Det er vanskelig å skrive gode actionscener, og jeg vet ikke helt hva som er hemmeligheten. Noen ganger blir man revet med, andre ganger håper man at det går fort over, fordi det er så kjedelig. Kanskje kunne forfatteren dvele litt ved noen sceniske detaljer når handlingen er som mest dramatisk. Da blir det faktisk også mer spennende. Hovedpersonene har heller ikke mange verktøy i verktøykassa si. De har begge kunnskap i kraft av sin fortid. Carla kjenner reduttenes indre liv, Noah kan reparere maskiner. Men når det kommer til actionscenene, har de stort sett bare én løsning på problemene de har havnet oppi: å løpe. Noen ganger ønsket jeg å bli mer overrasket over måten de kommer seg unna på.

Synsvinkelskifter

Romanstrukturen skifter mellom kapitler som heter «Carla» og «Noah», der de to hovedpersonene bytter på å ha synsvinkelen. Ulik synsvinkel gir mulighet for å få innblikk i de to hovedpersonenes tanker og følelser, og se handlingen fra ulikt ståsted. I starten er dette grepet effektivt, fordi personene befinner seg på forskjellige steder. Etter at de blir en sammensveiset enhet, ser vi bare den løpende handlingen filtrert gjennom to ulike hoder som stort sett befinner seg på samme sted. De oppfatter også den ytre handlingen ganske likt, mens de har motstridende følelser overfor den andre – inntil de ikke kan klare seg uten hverandre. Et større sprik i hvordan hovedpersonene oppfatter de dramatiske situasjonene, og hvordan de ønsker å løse dem, ville skapt en mer spennende dynamikk i boka. Til tider virker grepet med de personlige synsvinklene som en tvangstrøye fordi det ikke tilfører fortellingen noe som ikke bruken av en allvitende forteller kunne ivaretatt.

Mot slutten av boka får synsvinkelskiftene igjen en funksjon. Da vet leserne like lite som personen som har synsvinkelen, og den andre personens skjebne blir et mysterium man må lese videre for å få svar på. Dessverre er denne delen av boka den svakeste. Her har den ene hovedpersonen mistet piffen, og kanskje forfatteren også. Denne delen gir bare mening hvis det kommer en oppfølger. Og det gjør det kanskje?

Hva gjør en dystopi god?

De beste dystopiske fortellingene speiler vår tid på tankevekkende måter. Utbryterne gjør til en viss grad det. At en kommende miljøkatastrofe kan skape nye og destruktive maktstrukturer, er skremmende aktuelle tanker. Boka viser både sannsynligheten for å komme i en situasjon der diktaturet framstår som den eneste mulige løsningen, og farene som kan oppstå når noen framhever seg selv på bekostning av andre.

Men det er også her noe skurrer. Er det sannsynlig at skillelinjene kommer til å gå mellom kjønnene – og ikke for eksempel mellom andre grupperinger basert på ideologi, etnisitet eller nasjonalitet? Vaskeseddelens påstand om at «kjønnsrollene er snudd på hodet» gir i hvert fall ingen mening i verdens kanskje mest likestilte land. Men kanskje peker boka mot en framtid der gutter og menn er tapere i konkurransen om samfunnets mest attraktive jobber. Dette er jo en bekymring i samfunnsdebatten. Kanskje er bokas mest kontroversielle tanke at kvinner i framtiden kan bli tvunget til å holde på den makten de skaffer seg gjennom redelig, hardt arbeid. Og når man tvinges til å holde på makten, da blir man den verste versjonen av seg selv. Som man sier: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Det er et budskap for framtidens borgere, kvinner som menn.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.