Gode grisen Gautes lille gråtebok og Raske reven Rogers lille rotebok

Gode grisen Gautes lille gråtebok
Merete Morken Andersen (tekst) og Hilde Kramer (illustrasjoner)
ISBN: 978 82 05 37463 8
upaginert
Gyldendal 2007

Gode grisen Gautes lille gråtebok

Merete Morken Andersen

Gyldendal

2007

Raske reven Rogers lille rotebok
Merete Morken Andersen (tekst) og Hilde Kramer (illustrasjoner)
ISBN: 978 82 05 35546 0
upaginert
Gyldendal 2006

Raske reven Rogers lille rotebok

Merete Morken Andersen

Gyldendal

2006

Serie med særpreg

Raske reven Rogers lille rotebok og Gode grisen Gautes lille gråtebok er forfatter Merete Morken Andersen og illustratør Hilde Kramers tredje og fjerde bok i det som etter hvert må sies å være en gjennomført og nyskapende småbarnsbokserie. Første bok i serien var
Store sauen Signes lille sovebok fra 2004. Året etter kom Flinke fuglen Fies lille flyttebok (2005) . Seriekarakteren etableres blant annet ved at både formatet på 19×17 cm og språk-, tekst- og bildeforming er konstant gjennom alle de fire bøkene. Det som er felles og gjenkjennbart skaper trygghet og forventning, men det er forskjellene som utfordrer, berører og utvikler leseren.

Samlende fellestrekk
Minst fire samlende grep eller mønstre gjelder for alle bøkene, og i samtlige fire titler vises disse fram. Hver bok dreier seg om et navngitt dyr (sau, fugl, rev og gris) og førstebokstaven i dyrets egennavn er lik første bokstaven i dyrets fellesnavn (sauen Signe, fuglen Fie osv.). I tillegg hefter det et epitet, et samlende og karakteriserende adjektiv, ved det enkelte dyr og også dette ordet begynner på samme bokstav som egen- og fellesnavnet (raske reven Roger). Med en henvisning til formatet beskriver også titlene bøkenes tematikk (lille sovebok, lille flyttebok) – og temaet (sove, flytte, rote, gråte) begynner på samme bokstav som dyrets egennavn. Oppsummert dreier det seg altså om bøker som hver for seg samler seg om et dyr, en bokstav (eller lyd) og et hverdagsnært eller aktuelt tema for både små og store.

På tekst- og illustrasjonsnivå finnes det også samlende fellestrekk fra bok til bok. Det aktuelle dyret møter til å begynne med et problem. Problemet kulminerer og løses ofte i en oppramsing eller kaskade av ord og ordkombinasjoner knyttet til problemet og til bokstaven boken fokuserer på.

I Kramers illustrasjoner er streken, bakgrunnsfargen og forholdet mellom figur og interiør gjenkjennelig fra bok til bok. Alle oppslag har heldekkende bilder der bakgrunnen er lys grågrønn (samme farge som omslaget), og der figurer og gjenstander med varierende blyantstyrke trer fram mot denne bakgrunnen. Til hver enkel bok eller figur har Kramer også valgt en karakteriserende farge (gammelrosa for sauen Signe, gul for fuglen Fie, grønn for reven Roger og blå for grisen Gaute). Denne fargen preger også fargen på forsatsene i bøkene. Det som gjør det særlig spennende å utforske Kramers illustrasjoner fra bok til bok, er alle de karakteriserende detaljene hun legger inn i oppslagene – detaljer som tekstene ikke nevner. Ikke minst gjelder dette alle de bøker, kunstverk og husholdningsgjenstander vi finner hjemme hos hvert enkelt dyr. Blant annet ligger boken ”Sorte får” på gulvet ved siden av sauen Signes seng, og blant Fies mange eiendeler finner vi en sparebøsse for ”finnerlønn”.

Som salte bølger
Gode grisen Gaute er i Kramers illustrasjoner omgitt av kunst, litteratur og design både hjemme hos seg selv og hos venninnen Gerd. Mens Gautes hjem er dystert innredet med veggur, sjeselong, en høy og fullstappet bokhylle og sort bakelitt-telefon, er Gerds hjem lyst, minimalistisk og Japan-inspirert med glatte, lave møbler og avskårete blomster i slanke glassvaser. Kontrasten i interiøret er også en mental kontrast mellom Gaute og Gerd.

Leseren presenteres alt i innledningen for en god, ”men ikke alltid så glad” gris. Tristheten artikuleres i magen, det romler i den og Gaute forsøker å finne ut hva det skyldes. Han ender opp med å tro han har en baby i magen. Siden han ikke har noen å spørre om det kan stemme, legger han ”seg på sofaen og gråter en skvett” mens han gir uttrykk for gråten i sammenlikningen ”Som de salte bølger på det uendelige osean”. I Kramers illustrasjoner er setningen tett forbundet med det kjente japanske maleriet Den store bølgen ved Kanagawa av Katsushika Hokusai (1760-1849). Hokusais bølge og bølgen i Gautes formulerte ensomhet møtes i bokens forside og som bakgrunnsskygge i oppslaget der Gaute ligger på sofaen samt som bakgrunn i et senere oppslag hjemme hos Gerd. En reproduksjon av Hokusais bilde finnes dessuten på veggen hos Gerd. Mens Gaute holder på å slukes av ensomheten og bølgens kraft, er Gerd i stand til å opprettholde distanse. Hos henne finnes bølgen i glass og ramme.

Når Gaute snufser og depper, ringer Gerd og inviterer på middag. Motvillig drar han av sted. Vel framme forteller han om babyen i magen, men Gerd kan fortelle at ”gutter blir ikke gravide” og at ”grisunger er det bare mas med. De griser og grafser, gauler etter godteri, glefser og grynter. Det er et fryktelig styr.” På Gerds salongbord har Kramer plassert en bok med tittelen ”Baby … how to live without”. Det som skal til for å kurere Gautes ensomhet er sosialt samvær og god mat. Grisen Gautes gråt og romlende mage stilner når venninnen Gerd serverer

1. gratinerte grillpølser

1. og gammelost

1. og grønnsaker med goro

1. og gåselever i grøt

1. og gresskar i gulasj.

1. Og grapefrukt med ginseng, gaffelbiter,

1. gløgg og granateple,

gravlaks med gressløk.

Når magen er god og mett og vennskapet gir trygghet og fortrolighet, våger Gaute seg til å be Gerd om hjelp til å lære å lese. For ”den som kan lese, er aldri ensom”.

Herlig rotete revestreker
Mens sove-, flytte- og gråteboken preges av en litt mollstemt eller melankolsk undertone, er boken om den rotete Roger preget av en sjarmerende livslyst og energi. Ja, det er nesten Rogers voldsomme iver og entusiasme som er problemet i boken. Alt i leserens første møte med reven tyter det fart og virketrang ut av teksten:

1. Her er Roger.

1. Rask og liten og rimelig rotete.

1. Men et råskinn til å bygge!

1. Han raser rundt på rommet sitt med hammer og spiker og sag.

Hva er det han bygger?

Hva det er, må leseren vente med å få svar på. Roger vil vise byggearbeidene sine til tante Reidun, men hun har det travelt fordi hun venter besøk av de tretten søstrene sine – alle med navn som begynner på R. Tantene kommer og vil alle sammen hilse på Roger: ”Hvor er den raske, lille Roger-reven vår, da?”. Reidun vil ikke la dem hilse på Roger, hun skammer seg og stenger døren til Rogers rom. Hun skammer seg over rotet Roger lager og over at han ikke kan si R. Roger som står og lytter ved døren, tenker at ”det vaj da volssomt til sutjing. Ej det så fajlig da, om jeg ikke kan si Ejj?”. Så etter å ha skrubbet og pyntet seg, tar han saken i egne hender og spør om han kan ”få inviteje til noe mojjo” […] Til en jiktig ovejaskelse?”. Hele selskapet suser så inn til Rogers byggverk – en fornøyelsespark. Alt blir fryd og gaman og Roger tenker at ”i kveld etter at tantene er gått, kan det hende han skal øve seg litt på å si R”.

I Kramers illustrasjoner fanges leseren av Rogers struttende og livsglade framtoning og smilet i de smale øynene hans, men også av alle kvinneportrettene framstillingen av tantene innebærer. Faktisk er Roger fraværende i nesten halvparten av illustrasjonene. Tantene invaderer både boken og Reiduns hjem. Alle tantene har kjoler i samme stoff (blomstretet som H-melkkartonger), men i forskjellig snitt. Noen er smekre og noen er små, noen er tunge og trauste og andre er brillenysgjerrige, men alle kaster de seg ut i Rogers fornøyelsespark:

1. Tantene husker på huskene, kjører på karusellen og hopper

1. på trampolinen

1. Råtøft roper Rannveig.

Hva den reven får til! Han er jo et råskinn til å bygge!

Et råskinn ja, det er også Merete Morken Andersen og Hilde Kramer – råskinn til å skrive og råskinn til å tegne. Og heldigvis, både for barn og voksne, er det mange flere bokstaver, dyr og farger i verden. Forhåpentligvis kommer det mer å glede seg over fra Morken Andersen og Kramers hånd.