Gode intensjoner

Boktittel: Jeg er ikke
Forfatter: Martina Gaux
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2016
Antall sider: 288
Det finnes få norske ungdomsromaner om å være født i feil kropp, og det er kjærkomment når forfattere skriver om sjeldne og viktige emner. Likevel må hovedpersonen være troverdig, og mysteriet mer spennende, enn det Martina Gaux får til i Jeg er ikke.
Morten Olsen Haugen skrev nylig i en anmeldelse her på Barnebokkritikk at han «tror vi trenger et nesten ubegrenset antall vitnesbyrd om innvandring; hver med sin stemme, sin bakgrunnshistorie og sine erfaringer». Dette kan man si om alle minoriteters historier. Kampen for aksept for personer med kjønnsidentitetstematikk har blitt mer synlig i det siste, blant annet gjennom dokumentarserien «Født i feil kropp» som gikk på TV2 høsten 2014. I fjor kom boken Jenta fra Mars på norsk, Vicky Janssens historie ført i pennen av den nederlandske journalisten Anna Woltz. Sterk og viktig lesning, men skrevet i et språk fullt av klisjeer.
Jeg er ikke er ikke en førstehåndsfortelling om det å ha diagnosen transseksualisme, men forfatter Martina Gaux har gjort research for å få historien så troverdig som mulig. Gaux’ bok er langt mindre sentimental, og holder et høyere språklig nivå enn Jenta fra Mars. Hun bruker kamera og fotografering som gjennomgående metaforer, og Memory-spillet blir et symbol på hvordan Ryan leter etter de riktige brikkene. Det er fint gjennomført, men verken hovedpersonen eller spenningsnivået i boken overbeviser. Vi følger Ryan fra dagen hun får hukommelsestap og gjennom noen måneder mens hun prøver å finne ut hvem hun er. Fortiden avsløres gjennom glimt av ting hun husker, små spor i leiligheten hennes i New York, og de motstridende tingene hun blir fortalt av venner og familie. Det er vanskelig å pusle dette sammen til et entydig bilde. Ryans barndom som gutt, ønsket om å glemme fortiden, samt at hun har vært tilbakeholden overfor dem hun har møtt i New York, gjør dette til en stor utfordring.
Uklar og usympatisk hovedperson
Å bli kjent med Ryan er en utfordring for leseren også. Handlingen kan sies å være realistisk, etter hukommelsestapet er hun forvirret over det hun tenker, føler og får høre av andre. Men det fungerer ikke så godt litterært.
Ryan fremstår tidvis som original og interessant. Dette kommer tydeligst frem i bursdagsselskapet, hvor hun har invitert tilfeldige mennesker fra telefonlisten. Resultatet er sannsynligvis verdens pinligste fest. Før hukommelsestapet beveget Ryan seg i forskjellige miljøer, kanskje prøvde hun også da å «finne seg selv»? En av gjestene kjenner Ryan fra et bakekurs, og beskriver henne som «gruppens hjerte» og en ekspert på kremosttopping til cupcakes, noe som får de andre til å gapskratte fordi det ikke stemmer med deres inntrykk. Det såreste øyeblikket er da det viser seg at ingen av dem ser på seg selv som Ryans venner, til det er hun for asosial. Men tross de såre øyeblikkene er det kombinasjonen av uklar og usympatisk som dominerer inntrykket av Ryan, og som gjør det vanskelig å engasjere seg i fortellingen hennes.
At hun, som er sur og mistroisk til alle, plutselig vil hoppe paradis med noen fremmede jenter, er underlig. Scenen virker påtatt, som om den er skrevet inn for å gjøre et poeng ut av en typisk «jenteaktivitet». Ryan stjeler penger fra en uteligger (riktignok med en intensjon om å betale tilbake), gjør narr av onkelen foran klassen de underviser og skjeller ut mennesker som prøver å hjelpe. Med hennes egne ord oppfører hun seg som et sutrete barn. Sannsynlig etter et hukommelsestap, kanskje, men det gjør ikke nødvendigvis karakteren troverdig for leserne.
Spoiler alert
Fortiden blir en viktig del av historien etterhvert som Ryan lærer mer om seg selv, men det er lagt mest vekt på hvordan hun prøver å finne ut hvem hun er, og hva som har skjedd med broren hennes. Det er synd at boken faller gjennom som spenningsroman, når den legger opp til å bli lest som nettopp dette.
I baksideteksten røpes hovedpersonens navn, men først på side 77 kommer Ryan frem til det vi har visst siden vi åpnet boken. Starten mister på denne måten den tiltenkte spenningen. Noen av scenene blir komiske, fordi svaret etterhvert er så åpenbart. Særlig her, hvor Ryan er forvirret etter å ha møtt ekskjæresten:
”Hva med passet? Jeg ligner på jenta på bildet. Navnet – Ryan – KAN være riktig, men M-en er feil. Det er passet til broren min, Ryan Korsvold. (…) Hun kalte MEG Ryan stadig vekk! Jo, klart, Ryan og jeg er tvillinger, og derfor tok hun feil. Men så … Ryan kan ikke være både gutt og jente.”
Det andre spørsmålet, hvem Ryans mystiske bror er, blir ikke avslørt i baksideteksten, men løsningen er så åpenbar at de færreste vil bruke 224 sider på å skjønne tegninga, slik Ryan gjør.
Kjønn og identitet
Nå er det ikke slik at bare man vet hva man heter, vet man også hvem man er. Navnet hjelper Ryan et godt stykke på vei, selv om det endelige målet er mer komplekst. I en presentasjon av Jeg er ikke på forlagets hjemmesider, har Gaux uttalt at hun ville bruke hukommelsestapet til å sette fokus på hvilke forventninger vi har til andre basert på hvilket kjønn de har: «hun har ikke bare glemt navnet sitt, men også de ulike kravene man stiller til gutter og jenter. Det ble en fin måte å vise i hvilken grad vi blir styrt av regler, kjønnsroller og klisjeer».
Ryan opplever mange kjønnsstereotypier for første gang, fordi hun har glemt hva som er «typisk gutt» og hva som er «typisk jente». I noen tilfeller finnes det kun to valgmuligheter, men de mest interessante problemstillingene oppstår der det er glidende overganger. Flere scener har et uutnyttet potensiale: «HUN i garderoben vinker til meg med lange røde negler. Hun er høy, kledd i en lang, trang glitterkjole. Utringningen viser krøllet hår på brystet, og over det har hun skjegg og langt hår. Hun med skjegg vifter med en grønn veske av flettet skinn. Wow. Den må jeg ha». Vesken gjør større inntrykk på Ryan enn det Louise i garderoben gjør. Det ville være langt mer givende å bli invitert med inn i en undrende tekst som stilte spørsmål og åpnet opp for nye muligheter, istedenfor å lese om enda en fantastisk veske.
Det er viktig å sette søkelyset på snevre kjønnsroller og sterotypier, men litteraturen har potensiale til så mye annet enn å bare vise. Det krever mer av leseren, men også av forfatteren.