Gode råd – ujevn formidling

«Nettvett med Johannes»
Johannes Slettedal
Martin Aas (ill.)
Gyldendal, 2020
133 sider

«Trygg på nett»
Mia Landsem
Linn Isabel Eielsen (ill.)
Cappelen Damm, 2020
195 sider

To sakprosabøker slippes nesten samtidig denne høsten på hver sine forlag. Begge gir råd om nettvett, begge er innbydende designa og illustrert. De to forfatterne er tydelig til stede i tekstene og henvender seg engasjert til et «du». Mia Landsems Trygg på nett (Cappelen Damm) er oppgitt å passe for barn «fra barneskolealder», mens Nettvett med Johannes (Gyldendal) markedsføres for 8–12 år. Så like er disse utgivelsene at jeg mener det er rettferdig å legge opp denne anmeldelsen som en duell.

Mia Landsem er kjent blant voksne, og har derfor et fortrinn i kampen om oppmerksomhet både i media og bokhandel. Det var hun som hjalp håndballspiller Nora Mørk med å finne ut hvem som hadde spredd nakenbilder fra mobilen hennes. Hun presenteres som nettdetektiv og it-student, og holder dessuten foredrag om nettvett. Johannes Slettedal er et mer kjent fjes for målgruppa. Han har vært journalist i NRK Supernytt og jobber nå som programleder i TV2 skole.

De bekrefter hverandres utvalg med temaer som sikre passord, falske profiler, fornuftig gaming, kamp mot nettmobbing og spredning av nakenbilder.

Journalisten mot eksperten

Trygg på nett er mer omfattende enn Nettvett med Johannes. Landsem er for eksempel den eneste som forklarer porno og plagiat. Dessverre er hun også langt mer omstendelig, og fremstår som en samvittighetsfull ungdomsskolelærer, der boka bruker hele ti sider på hvordan du gjengir andres tekst og bilder på korrekt vis i skoleoppgaver.

Det er imidlertid aldri noen tvil om at Landsem bryr seg om deg. Når hun først har deg her, er det en hel del hun gjerne vil ha sagt. For eksempel forklarer hun ikke bare forskjellen på porno og virkeligheten, men påpeker: «Pass på at partneren din faktisk har lyst, og vær forsiktig så du ikke skader deg selv eller en fremtidig partner, verken kroppslig eller følelsesmessig.»

Slettedal holder seg strammere til saken, han forklarer mer barnevennlig, og klart mest effektivt: «Et godt passord er som tannbørsten din: Den brukes ofte, deles ikke, og man skifter den med jevne mellomrom.» Mens Landsem har vitenskapens blikk for relevant statistikk, har Slettedal et mer journalistisk fokus på aktuelle eksempler. Landsem kan fortelle at det i snitt vil ligge 1165 bilder av et barn i sosiale medier innen det har fylt 12 år. Slettedal forteller om bestemora i Nederland som i vår ble dømt til å slette facebookbildene av barnebarna.

Eksempler gir ofte det sterkeste inntrykket. Det vet illustratør Martin Aas å utnytte bedre i Nettvett med Johannes enn kollega Linn I. Eielsen i Trygg på nett. Visst har Aas hatt fordel av mer plass og flere konkrete eksempler å ta tak i. Men han har også gått til oppgaven med en humoristisk sans som setter en langt lettere stemning i Gyldendals bok. Det er mer motiverende å lese om hva norsk lov sier om nakenbilder når det framføres i snakkebobler av en robot (med lesebriller). Fotografier av Johannes er montert inn i illustrasjoner som karikerer utfordringer leserne kan gjenkjenne. Faktisk skulle jeg gjerne sett enda flere av dem. De plasserer forfatteren så tydelig på lag med leserne. Han blir ikke bare den som vet best, men også en venn som har følt på ditt dilemma: Skal jeg legge meg, eller fortsette å spille?

Både Slettedal og Landsem er best der de bruker seg selv i slike eksempler. Vi lytter helst til venner.

Råd som påbud eller tilbud?

Det er lett å glemme hvor sårende for eksempel digital utestenging virker, nettopp fordi du ikke står ansikt til ansikt med den du holder utafor. Sånn sett er det fint at illustratør Eielsen legger vekt på hvor kjipt det føles å bli offer for maktmisbruk på nettet. Men en overvekt av gråtende og frustrerte portretter tynger leseopplevelsen. Jeg stusser også over at de virker mynta på yngre lesere enn den såpass lange teksten egner seg for.

Juryen som nominerte Mia Landsem til Årets trønder i 2018 peker på hennes tydelige språk og formidlingsevne – særlig til ungdom. I Trygg på nett kommer ikke dette helt til sin rett, selv om tonen er lett og gjennomført. Avslutningen på sitatet over – «verken kroppslig eller følelsesmessig» – har mest akademisk interesse og indikerer en målgruppe ganske høyt i alder. Men der hun forteller om den 16 år gamle norske gameren som var med å vinne 25,7 millioner i Fortnite, serverer hun en bemerkning som passer for langt yngre: «Det er vilt mye penger og utrolig kult.» Er det ressursmangel hos Cappelen Damm, eller overdreven respekt for Landsems stemme som er skyld i at denne teksten ikke er mer konsekvent redigert?

Slettedal synes å kjenne målgruppa si bedre – omtrent de samme som seerne til Supernytt – for eksempel der han ramser opp seks punkter for hva du bør si til ditt forsvar dersom noen synes du spiller for mye. Samtidig kommer en liste der du kan sjekke om du er avhengig. Landsem forteller at hun ble bedre i taekwondo av å spille dataspill. Men noen ganger blir rådene hennes så snusfornuftige at hun framstår mer som bestevenn med foreldrene eller læreren din enn med deg. Da får råd formulert som påbud lett bismak: aldri legge mobilen eller PC-en ute av syne, ha unikt passord ethvert sted, alltid spørre en voksen om det er trygt før du laster ned en app, lese gjennom også den lille skrifta før du godtar retningslinjene for personvern i et spill. Formuleringer av typen «spør en voksen» eller «si fra til en voksen» forekommer 32 ganger på de 195 sidene.

Også Slettedal har tro på samarbeid med de voksne, og mange av hans råd er de samme. Pussig nok oppfatter jeg likevel rådene hans mer som tilbud jeg kan velge fritt. Det skyldes at han er flinkere til å innta min posisjon: «Jeg forstår at du vil ha de samme klærne som vennene dine. Husk likevel …» (Om kjøpepress).

Heldigvis viser begge forståelse for at ikke alle råd er like lette å følge – man kan bli lurt likevel.

Hva er lovlig, hva er realistisk?

Slettedal kunne gjerne vært tydeligere på om foreldre har lov til å snoke på mobilen til barn under 13 år – selv om spørsmålet åpenbart er vanskelig. Barn under 13 er tross alt hans primære målgruppe. Jeg har ellers full forståelse for at han må forenkle for å gjøre lovverket forståelige for målgruppa: «Å skrive stygge ting til andre på nett er ikke bare slemt, det er også ulovlig!»

Landsem er langt mer nyansert når hun gjengir norsk lov. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne bonuspoeng for denne ambisjonen om å lære leserne hva loven faktisk sier – bakenfor aner jeg et sterkt ønske om å gjøre oss alle til mer ansvarlige nettborgere. Men samtidig er det naivt å underslå at mindreårige kan bryte de fleste lover uten at det får særlig konsekvenser. Det er denne virkeligheten leserne lever i. Hva bør de gjøre da? Så sterkt ønsker forfatteren å senke terskelen for å gå til politiet med en anmeldelse at hun skjønnmaler hvordan du vil bli møtt: «… eller så får du snakke med en kjempehyggelig politibetjent.»

Jeg lurer oppriktig på hvordan de to bøkene hadde sett ut hvis de to debutantene hadde bytta til den andres forlag. Trygg på nett kunne trengt et mer brutalt redaktørarbeid. Sannsynligvis hadde Landsems ekspertise kommet mer til sin rett i en bok reindyrka for ungdom. Nettvett med Johannes vinner klart først og fremst fordi den er bedre tilpassa leserne både i tekst og bilder.