Godt er godt men nok er nok

Lekent klasseromsprosjekt

Godt er godt men nok er nok er muligens den første boka som er skrevet av skoleelever og gitt ut på forlag. Da elevene ved Dale barneskole fant ut at de ville videreutvikle operaprosjektet sitt til en barnebok, tok de kontakt med forfatteren Ingunn Aamodt. Dette er kvinnen bak bøkene om Pulverheksa som tidligere har vært anmeldt her på barnebokkritikk.no. Hun har vært konsulent for boka, og man merker hennes innvirkning på prosjektet når man leser den. På grunn av dette samarbeidet, er det litt vanskelig å si noe om boka. Det er både modig og friskt av et klassetrinn på barneskolen å gi seg i kast med et seriøst bokprosjekt, men dette farger også hvordan man leser og vurderer resultatet. Siden en profesjonell og kritikerrost forfatter har vært involvert, bør boka tåle at man vurderer den på lik linje med andre billedbøker, samtidig som man ikke kan utelukke alderen på hovedforfatterne.

Tittel med moral
Det første som slår en, er den artige og slagferdige tittelen på boka. Den rommer hele bokas handling og moralske poeng: Godteri er veldig godt, men hvis du spiser for mye av det, blir du lei og vil heller ha grønnsaker. Denne didaktiske konklusjonen er ikke så veldig overraskende for en barnebokkjenner. Boka hadde derfor ikke vært så original hvis ikke et ekstra sluttpoeng hadde vært med. Den hysteriske, sunnhetsbesatte moren står for dette, og det gir boka et morsomt løft på slutten.

Knapp og kjapp stil
Språklig sett, merker man at boka har mange forfattere, og dette er både en styrke og en svakhet. Vi finner et barnlig, direkte språk med korte setninger. I tillegg er det en akkurat passelig dose med humoristiske uttrykk og beskrivelser som går rett hjem hos målgruppen fra tre år og oppover: kallenavn som Jan Marsipan, blomkålfrisyren til grønnsaksdama som lukter gammel kål og tåfis, og hodene som fylles med hokuspokussanger når ikke ungene orker å høre på den irriterende moren sin. Det er lekent og morsomt. Flere steder merker man Ingunn Aamodts innvirkning, for eksempel i godterinavnenes dobbeltbetydning: søte tåfiser, sure foreldre og sprøe filletanter. Dette minner om kvalitetene til de ulike figurene vi møter i Pulverheksa-bøkene, som ertekroken, grønnskollingen og plageånden. Her og der dukker det opp rim og regler, og dette passer godt med den lekne stilen. Men rytmen og rimet stemmer ikke helt, og dermed ødelegger det for flyten i teksten. Dette kunne med fordel vært strammet opp litt. Noen steder blir også språket sprikende i stilen, slik at det blir for tydelig at mange har medvirket i skriveprosessen.

Springende handling
Handlingen i boka utvikler seg i et rasende tempo, og det er overraskelser rundt hver sving. Det er fantasifullt og festlig, men det gir også et litt tilfeldig inntrykk. Det virker som om historien har vært utviklet etter innfallsmetoden. Noen steder kunne overgangene og scenene vært bygget opp litt grundigere, slik at ikke alt kom så brått på. Samtidig harmonerer alle de plutselige vendingene godt med lekenheten i språket.

Illustrasjonene er med på å bygge opp under dette, og det er barna selv som har laget alle tegningene. De er fargesterke, klare, og harmonerer stort sett med teksten. På siden, der vi får vite hva som ligger i mammas handlesekk, kunne jeg ønsket at illustrasjonen i større grad samsvarte med teksten. Gjennom den regleaktige oppramsingen av hva som ligger inni, legges det opp til at man skal finne det samme på tegningen. Men her mangler både det ene og det andre. Særlig for de minste blir dette en liten skuffelse.

Et lærerikt prosjekt
Jeg kan tenke meg at elevene har hatt mye moro og lært en god del om de forskjellige sidene ved å være forfatter gjennom arbeidet med boka. Resultatet er bra når man tenker på alle som har vært involvert, og at barna bare gikk i 5.klasse da de startet prosjektet. Samarbeidet med Ingunn Aamodt har tydelig hevet bokas kvalitet, selv om den også spriker enkelte steder. Nå gjenstår å se om forfatterskapet har gitt mersmak for noen av elevene.