Tittel: Godteposen 4 – Puffet ris
Tekst: Martin Nygaard
Illustratør: Victoria Dahr
Forlag: Hurra forlag
Årstall: 2004
Antall sider: 93

Godteposen 4 – Puffet ris

Fortellinger i fri dressur
En bortoperert potetnese stikker av fra sykehuset og forelsker seg i et par røde briller. En melketann leker sisten med andre melketenner i et tomt skjærerede. Ukedagen søndag får aldri være med på noe som er moro, og har hjemme alene-fest mens moren og faren er bortreist. En eksibisjonist av en underbukse er furten fordi den aldri får vise seg frem, og kryper nedover kongens lår i all offentlighet. Og dette er bare en liten smakebit på hva som befinner seg i Nygaards assorterte godtepose.

Hver kveld improviserer forfatter Martin Nygaard frem en godnatthistorie i samråd med sine barn. Disse kveldsseansene har det etter hvert blitt fire bøker av, hvorav forfatterens kone Victoria Dahr har illustrert de siste tre. Først kom Godteposen (1995). Siden har fortelleren fylt sine poser med følgende innhold:Drømmedrops (2002), Lekre lakriser (2003) og nå til sist altså Puffet ris (2004).

En gang for ikke så veldig lenge siden fikk denne anmelderen sjansen til å bli utrolig godt kjent med en kotelett som het Jens. Jens var et av Nygaards mange drømmedrops, og uvisst av hvilken grunn la husets avkom sin uforbeholdne elsk på denne kotelett–gutten. Jens kunne spille gitar, og det gjorde han, mens han ventet utålmodig på å bli middagsmat. Men stakkars Jens måtte se seg utdanket av kjøttdiskens øvrige sortiment. Både den overlegne entrecoten, den brautende oksesteken og den sindige skinken forlot butikken i løpet av dagen, og Jens kunne ikke annet enn å nynne bedrøvet: ”Her ligger en ensom kotelett, og sørger i sitt eget fett”. Det gikk heldigvis bra med den musiske muskelbunten til slutt, for det gjør det i Nygaards fortellerunivers. Triste agurkgutter, flyvende blomkålhoder og leppestifter som vil kysse, får alle utnyttet sitt potensiale til fulle.

Fortellingen om koteletten Jens er på mange måter betegnende for godteposefenomenet som helhet. Forfatteren benytter seg vilt og uhemmet av besjeling som fortellerteknisk grep. Når det rasler i godteposen kan hva som helst tillegges menneskelige egenskaper. I et nøkternt språk berettes de mest utrolige ting med den aller største selvfølgelighet. Dette er tøysehistorier til stor glede for den som uten videre aksepterer at ører kan stikke på kino helt uten eier, eller at en lever ved navn Per rusler inn på slottet og slår av en prat med portvakten. At mange av disse besynderlige karakterene til slutt blir kokt og spist uten å henge med hodet av den grunn, er også en side ved Nygaards besynderlige logikk som man må velge å svelge for å ha glede av godiset.

Men her finnes også langt mer alvorlige fortellinger, som grenser til moralske fabler. Som når sjelen Ola leter etter et menneskebarn å krype inn i, og til slutt velger seg en mindre heldigstilt rullestolbruker, selv om de andre sjelene advarer mot dette prosjektet. Dermed kan Ola trøste den som er annerledes på følgende vis: ”Ikke vær lei deg Maren, for du er et like fantastisk menneske som noen andre (…).” Med en enkel oppbygning og direkte fortellerstemme, egner ikke disse tekstene seg til å nyansere det som kan være problematisk, men formidler med all mulig overtydelighet at krig er dumt, at alle mennesker er like mye verdt, og at penger ikke er veien til lykke i livet.

Tidvis anes språklige sprell, som gir voksenleseren noe å humre over. Den tidligere omtalte nesen uttrykker seg med ”nasal røst”, mens brillene på sin side nødvendigvis myser på verden med ”glassaktig blikk”. Men det meste foregår utelukkende på barns premisser. Gjennom 24 doser puffet ris kan små lesere gå på jakt etter hunden Puff, som figurerer i samtlige fortellinger, enten det er i forgrunnen eller i en innskutt bisetning. Dermed gis også samlingens tittel en finurlig omdreining.

Mange av tekstene trekker veksler på folkeeventyrene, der det å overvinne egne redsler og ytre farer er et hovedtema. Historiene bærer preg av å ha oppstått i en muntlig fortellersituasjon – på godt og vondt. De er røffe i formen, og ikke utpreget litterære eller kunstferdige, noe Victoria Dahrs illustrasjoner støtter opp under med sine enkle strektegninger.

Det dette familieprosjektet mangler i profesjonalitet, taes langt på vei igjen i fortellerglede og entusiastisk skrønemakeri. Disse tekstenes forse er at de fortelles på barnlig vis, slik barn forteller før de bremses av sannsynlighetskrav og streng logikk. Som med assorterte godteposer flest, inneholder Puffet ris noen godbiter og noen ikke fullt så gode biter. Dersom en bruker Nygaards egen slikkeri-metafor for det den er verdt, blir konklusjonen som følger: Den mørke med eggelikør blir liggende urørt, mens du skulle ønske det var mange flere av den lyse med mandelkrokan.



Skrevet av:
Kommentarer