Tittel: Min vidunderlige død
Tekst: Jenny Jägerfeld
Oversetter: Gunnhild Magnussen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2022
Antall sider: 381

Gøy på landet

Sigge er fremdeles i en rivende selvutviklingsprosess i oppfølgeren til Mitt vidunderlige liv.

I Jenny Jägerfelds sjarmerende og maksimalistiske Mitt vidunderlige liv fra 2020 ble vi kjent med Sigge Wilde og hans kaotiske og livlige familie, som flyttet fra Stockholm til lille Skärblacka og inn i den temmelig ukonvensjonelle mormorens hus, The Royal Grand Golden Hotel Skärblacka. I oppfølgeren, Min vidunderlige død, som er minst like sjarmerende og maksimalistisk som den forrige, møter vi Sigge og familien igjen. De bor fremdeles i mormorens villa på landet blant levende og utstoppede dyr, Sigge er fremdeles venn med den japanofile nabojenta Juno og han har gått snart et halvt år på den nye skolen, hvor han til sin store overraskelse er blitt populær.

Romanen åpner med at Sigges lillesøster Majken har fått vite at hun skal spille Jesus på skolens juleshow. Stor ståhei! Ikke lenge etter blir Sigge, alias Mr. Wilde, invitert med i rapgruppen 6 10 Mushroom, som også skal opptre på juleshowet, til Sigges voksende fortvilelse, ettersom hans to bandkolleger Sixten og Karl-Johan på ingen måte synes det er viktig å øve. For hvert kapittel telles det ned mot juleshowet og dagen da Sigge frykter at han kommer til å dø (en vidunderlig død) av skam på scenen foran hele skolen.

Dårlige minner fra Stockholm

Sigges historikk med mobbing sitter i kroppen på ham: Han stivner instinktivt hvis han blir slått vennskapelig i ryggen, og det er så vanskelig for ham å tro at hans nye venner faktisk liker ham, at han blir nødt til å skrive lister med bevis for å forstå det. Sigge tror at den nyvunne populariteten hans kommer til «å rase som et korthus» hvis han begår den minste feil eller hevder seg selv, noe det etter hvert blir tydelig at han blir nødt til å gjøre overfor de to temmelig selvforelskede bandkollegene sine. Men det er lettere sagt enn gjort, og Sigges store behov for å bli holdt fast i populariteten sin, går etter hvert utover vennskapet med Juno. Sigge må gå noen runder med seg selv og finne ut hva som faktisk er viktigst for ham. Og mens han finner ut av dette, skjer det selvfølgelig alt mulig annet, som det alltid gjør i Sigges liv, som for eksempel at familiens to stakkars marsvin sendes på himmelflukt under hundre heliumballonger, for å nevne noe.

Jenny Jägerfeld utforsker mange av de samme emnene i denne romanen som hun gjorde i Mitt vidunderlige liv: utenforskap, vennskap og det å være tro mot seg selv. Sigge blir stilt overfor nye utfordringer i Min vidunderlige død; det er variasjoner over samme temaer, men det graves enda litt dypere i tematikkene. Og det vises fint frem at det for eksempel ikke bare er å børste av seg traumene fra mobbing kun fordi man flytter til et nytt sted og får nye venner.

Kjennepreken

Utfordringene Sigge blir stilt overfor er også gjenkjennelige for de fleste voksne, tror jeg: Hvordan kan man leve tett på sin egen sannhet og samtidig stå rank i de konsekvensene det kan få? Emnene utforskes med mye humor, godt hjulpet av det ganske absurde og karikerte persongalleriet, den impulsive og levende fortellerstemmen til Sigge og det høye tempoet det fortelles med. Det er sjelden jeg ler med lyd (og ikke bare humrer innvending) når jeg leser bøker, men det gjorde jeg under lesningen av denne. Det er sannsynlig at Jenny Jägerfeld har hatt det morsomt og følt seg fri når hun har skrevet, og det er en av romanens styrker.

Allikevel bikker det over noen steder, og jeg mistenker at svært få darlings er blitt drept i redigeringsprosessen med denne boken, som er 381 sider lang og litt utmattende i visse partier, noe som også gjaldt Mitt vidunderlige liv. Det er som om ALT har fått være med, og man settes på en tålmodighetsprøve når Sigge eksempelvis er på sitt mest overforklarende, eller når en del humoristiske grep gjenbrukes vel mange ganger. Som når lillesøster Majken for n’te gang misforstår et ord som blir sagt og det gjøres et nummer ut av det: «CHARLOTTE! JEG TROR IKKE SIGGE KJENNER DEN PREKENEN. MAMMA SA AT DU SKULLE GI HAM EN KJENNEPREKEN, MEN DEN DER TROR JEG IKKE HAN KJENNER.»

Høyt under taket

Dette er bagateller i det store bildet, og lett å tilgi. For det er alt i alt et utrolig sprudlende og underholdende univers Jägerfeld har skapt, med originale karakterer på både to og fire bein, som jeg gjerne vil lese mer om (heldigvis kommer det en tredje bok i serien). På The Royal Grand Golden Hotel Skärblacka er det høyt under taket og masse kjærlighet, og særlig er Sigges mormor (som nekter å bli kalt mormor fordi hun mener det er reduserende) en herlig karakter: «But who cares what people think, darling?» sier hun til Sigge, og ja, who cares? Sigge blir modigere og modigere, og nærmer seg sakte, men sikkert, mormorens temmelig laisses fairez tilgang til livet.

 



Skrevet av:

Kommentarer