Gravbøygen våkner

Fantasy-debutant svikter litt i gjennomføringen

Den unge hovedpersonen som blir ufrivillig helt i en fremmed verden, er et kjent grep innen fantasy. Lloyd Alexander, C.S. Lewis, Michael Ende og Astrid Lindgren har gjort det. Jeg var kanskje optimist når jeg håpet at fantasyforfattere hadde fått mer distanse til klisjeene etter at Sissel Chipman i sin debutbok ”Drager spiser ikke joggesko (2002) leverte en sjarmerende satire over ”helten-fra-den-andre-verdenen”.

Sigbjørn Mostue adopterer imidlertid redningsmannklisjeen med hud og hår. Uten distanse legger han inn avsnitt hvor hjelperne forklarer Espen hvorfor det må være han, som kommer uvitende inn i den magiske verdenen, som skal finne det magiske sverdet Bergabitt, og kjempe mot Gravbøygen.

Handlingen i boka foregår på og rundt en gård som Espens morbror Svein driver. Dalen er en typisk østlandsdal: gårder i dalbunnen, skog med skogbruk, flekkvis urskog, og videre oppover: setrer, skoggrense og fjell. Men begge ungdommene i hovedrollene er bybarn, og går i samme klasse uten å være venner. Forfatteren har lyktes godt med å iscenesette hovedpersonene, og har gitt dem en bakgrunn som er anvendelig og nesten troverdig. Første og siste kapittel foregår i skolegården, og utgjør så og si rammefortellingen. Her har forfatteren tatt en klisjé helt ut, og bruker mobbescener med klassens bølle for å karakterisere ”Espen-før-helteerfaringen” som feig og unnvikende, og ”Espen-etterpå” som sterk og besluttsom.

Espens morfar ønsker å hindre Svein i å avvirke et skogsområde. Den magiske begrunnelsen er at skogen er et tilholdssted for alvene, og at deres fiende Gravbøygen (alias Alveeteren) vokser seg sterkere for hvert tre som felles. Den menneskelige begrunnelsen for å bevare skogen er at artsmangfoldet er rikere der, et biologisk poeng som presenteres ryddig og pedagogisk vellykket.

Handlingen følger Espens to reiser ut fra gården. Den første er en initieringsreise, hvor han presenteres for en kavalkade over norsk folketros underjordiske: gårdsnissen, Fossegrimen, Nøkken, Skrømt, haugfolket, og huldra – supplert med alver og svartalver. En voksen leser kan trekke på smilebåndet over denne delen av boka, med et nytt magisk vesen bak hver sving, men for den unge leseren vil det kanskje oppleves som en fantastisk realisering av potensialet i den halvt kjente norske folketroen.

Espen rømmer fra oppdraget, tilbake til gården. Der møter han Eva og sammen forlater de gården og påtar seg oppdraget på ny. Den forventede felles reise og sammenbyggende makkerhistorie utnyttes likevel lite. Det meste av tiden reiser de hver for seg i hvert sine kapittel.

Jeg synes at Espens strabaser og kampscenene i andre halvpart av boka er bokas beste del. De utilslørte sitatene fra Peer Gynt fungerer godt. (”Gå utenom, Espen” ”Så det sto en jente bak deg?” og ”Du har alltid hatt nok med deg selv”). Espen vokser i prøvelser, og selv om boka kunne dratt enda større veksler på hans påstått dype dataspillerfaringer ser vi at det utvikles en helt som bekjemper gravbøygen med tilkjempet mot og gjenoppdagede ferdigheter.

Teksten er ikke god nok, dessverre. Den er oftest helt grei, rik på dialog, og med noen dialektreplikker. Likevel butter det imot et par ganger, som når forfatteren legger inn stilbruddet at Espen ”var i en skikkelig tap-tap-situasjon” (side 162) og når haugfolkets bakvendtsnakking ikke gjennomføres konsekvent. Verst likevel på side 256 når forfatteren bryter med 3. persons personalforteller, og over ei snau side plutselig skjener over i autoral forteller.

Dette skal være første bind i en trilogi. I et avisintervju forteller forfatteren at neste bok skal foregå i bymiljø, og det finnes noen små pek i boka om at de underjordiske har slekt i byen, men jeg oppfatter boka som en avsluttet fortelling, og tror at det er snakk om en ”bokserie”, og ikke en ”trilogi”.

Sigbjørn Mostue har hatt en god idé, han har gode karakterer som kanskje tåler en bok til, selv om det er få pek i den retning. Han har et miljø av overnaturlige skapninger som tåler å få mer karakter. Når teksthåndverket får utviklet seg, så kan dette bli riktig bra.

Sigbjørn Mostue ble tildelt Ark barnebokpris for 2005 for Gravbøygen våkner, prisen er organisert av bokhandlerkjeden Ark og blir stemt fram av barn. (Red.)