Gravenstein

IKKE SÅ EPLEKJEKT

Anmeldt av Ola A. Hegdal

Spontane, uttrykksfulle tegninger klarer ikke å redde en tynn historie om epleslang.

Øyvind Torseter er en av våre fremste barnebokillustratører. Mest kjent er han som illustratør av andres tekster, som for eksempel årets Spelejenta av Jon Fosse, og Mor og far i himmelen av Alf Kjetil Walgermo. Her benytter han ofte en særegen kombinasjonsteknikk, en slags tredimensjonale papirkollasjer med vare pennetegninger på, som gir et lyrisk, ”kunstnerisk” uttrykk.

Gravenstein skiller seg fra den andre produksjonen til Torseter på to måter. For det første benytter han her en annen tegnestil, en mer spontan, skisseaktig stil der det antakelig har gått en del fortere enn i de vanligvis så gjennomarbeidede tegningene hans. Dette er dessuten tegninger til en historie som Torseter har funnet på selv.

Etter en liten innledning om epletrær av typen Gravenstein, møter vi Elefantgutten, en av Torseters faste figurer, som er på epleslang ute i skogen. Elefantgutten plukker favnen full av de gule Gravenstein-eplene. Så kommer en gjeng med pøbler og jager Elefantgutten igjennom skogen. Han faller ned i et hull som minner om en dyregrav, og forfølgerne lar ham sitte der.

Etter en stund kommer Missy, en liten jente i leoparddrakt, sammen med faren sin. De hjelper Elefantgutten opp av hullet. Sammen må de tre på nytt legge på flukt fra de tre pøblene, og denne gangen unnslipper de, ved å seile nedover elven i et badekar de bruker som båt.

Tegningene fremstår som kjappe, spontane og upolerte. Det ser ut som det er brukt tynn og tjukk sprittusj, med enkelte akvarellfarger på. Små ”feil” i tegningene har fått lov til å stå, som for å fremheve det direkte i tegnestilen. Eller feilene har blitt rettet opp med innlimte papirlapper som det er tegnet oppå. Det er mye fint og uttrykksfullt å se på, selv om jeg ikke synes det når opp til den jevnt høye standarden i de virkelig gjennomarbeidete tegningene til Torseter.

Det er tegningene som står i fokus, her er det forsvinnende lite tekst, og boken egner seg ikke til høytlesning. Historien er poetisk, impresjonistisk og litt mystisk. Den er drømmeaktig og enkel, og etter min mening, i tynneste laget.

Gravenstein virker mest som et slags eksperiment, der tegneren har begynt med en relativt åpen idé, samt et par faste figurer, Elefantgutten og Missy, og så har drodlet og improvisert seg frem til en fortelling, tegning for tegning. Det ville i alle fall forklare den skisseaktige tegnestilen og den noe utflytende historien.

Boken er i et ganske lite format, til gjengjeld er den på over hundre sider. Gravenstein er en tegneserie, som skiller seg fra andre tegneserier ved at det her bare er én rute på hver side. Og det er ofte litt lite; man får ikke følelsen av at det er en begivenhet å bla om. For på neste oppslag er det ofte mer av det samme: Elefantgutten løper fortsatt gjennom skogen, eller han sitter fortsatt i hullet. Det benyttes for eksempel åtte ruter, altså fire oppslag på å beskrive Missys og farens sykkeltur, fra hjemmet til de kommer til skogen. Og denne sykkelturen egentlig ikke så fryktelig spennende, selv om tegningene i seg selv er fine. Den langsomme, dvelende fortellerstilen gjør fort at de mer utålmodige av oss begynner å etterlyse mer fremdrift.

Tegneserien er i hovedsak holdt i svarthvitt, med visse vesentlige unntak. Den skarpe, gule Gravenstein-fargen går igjen i hele boken, noe som setter sitt preg på stemningen. Svart, hvitt og gult er en ekspressiv, om ikke alltid like behagelig fargekombinasjon. Mot slutten, når hovedpersonene er på vei ned elven, kommer de andre fargene inn, og man merker umiddelbart hvor mye man har savnet dem, hvor mye disse rolige fargeflatene gjør for å løfte tegningene til Torseter.

Her har jeg følelsen av at det ikke så mye er tegningene som står godt til historien, men historien som passer godt til tegningene. Kanskje litt for godt. Det kan godt hende det hadde vært mer interessant med sterkere motsetning mellom stemningen i historien og tegningene, at historie og tegning hadde trukket hver sin vei.

Slik den står nå, virker Gravenstein mest som et bare delvis vellykket eksperiment, som det antakelig har vært morsommere å tegne enn den er å lese.