Tittel: Alvekrigen
Tekst: Herbie Brennan
Oversetter: Laila Irene Dahl
Forlag: N.W.Damm & Søn
Årstall: 2003
Antall sider: 385

Greit om alver, mennesker og demoner

akten på den neste bestselgeren innen fantasy-sjangeren har etter hvert brakt ganske mange oversatte ungdomsromaner – og noen norske – som er skåret over samme lest: Det oppstår et hull mellom menneskenes verden og en parallellverden befolket av annerledes vesener. Hvorpå noen utvalgte mennesker involveres i å redde parallellverdenen som er truet av onde krefter. Siden malen har vært så flittig brukt i det siste, sitter anmelderens alle største begeistring langt inne, og heller ikke Alvekrigenav iren Herbie Brennan klarer å kalle den fram.

Det er kronglete og ordkrevende å gjenfortelle slike bøker. Mange underligheter må forklares for at det vesentlige av handlingsgangen skal fremstå. Handlingen er dessuten ofte så komplisert at en gjenfortelling nesten ikke gir mening. Det får likevel stå sin prøve:

Alvekrigen handler det om Henry, en helt vanlig, grei gutt. Vi treffer ham på et øyeblikk i livet da mye av det han tar for gitt og trygt, er ved å rase sammen: Ekteskapet til moren og faren går mot skilsmisse. Psykologien i Henrys hjem er skildret på en ganske dempet og realistisk måte, og det er mer enn en pikant detalj at det er morens utroskap med en annen kvinne som utløser skilsmissen. Dette fører til at Henry ser moren i et nytt, kritisk og avslørende lys, og at han må overvinne nye og vanskelige følelser og innsikter om foreldrene. Skal en tolke strukturen i ”alvekrigen” realpsykologisk er det lett å forstå bortesfæren hvor den fantastiske og dramatiske handlingen utspiller seg, som en tankeflukt bort fra den trøblete hjemmesfære.

Etter skoletid og i helgene jobber Henry med å hjelpe en eldre mann, Forgarty, i huset. Denne Fogarty, skal det etter hvert vise seg, er noe så oppsiktsvekkende som en tidligere bankraner og astrofysiker som kan trylle fram hva det skal være av elektroniske dingser og andre oppfinnelser. For Henry er han mest av alt en fingernem raring som tror på alver, ufoer og andre usannsynlige ting. Det er en dag han har fått beskjed om å rydde hageskjulet til Fogarty at Henry selv fanger en alv og må revurdere mye av det han hittil tok for gitt.

Alven som Henry fanger, heter Pyrgus Malvae, og er en alvegutt på omtrent Henrys egen alder, selv om han er liten som en sommerfugl og utstyrt med vinger. I sin egen verden er Pyrgus imidlertid stor nok, en dyrevenn og villstyring som stadig havner i trøbbel. Dessuten er han kronprins, rettmessig arving til purpurtronen og i stadig konflikt med sin far keiseren. Konflikten har gått så langt at Pyrgus har rømt hjemmefra for å føre sin egen krig mot enhver dyremishandler han støter på, uaktet hvor mektig han måtte være.

Pyrgus er altså i stand til å skape en god del dramatikk på egenhånd, og enda mer dramatisk blir det når han trues på livet på grunn av storpolitikken. Alveverden skildres som en ganske middelaldersk verden hvor keiseren har absolutt makt og hvor avstanden mellom keiseren og folket er stor. Det finnes to slags alver. ”Lysalvene” som er Pyrgus’ og keiserens slag, og ”nattalvene” som er noen onde vesener som liker å gjøre onde gjerninger og kalle på demoner fra helvetet. Vi aner at ”nattalvene” er sosialt underprivilegerte, muligens undertrykte av ”lysalvene”. Selv om romanen ikke sløser noen sympati og forståelse på ”nattalvene”, men stiller opp de gode alvene mot de onde i et enkelt skjema, er det kanskje likevel ikke så rart om ”nattalvene” konspirerer for å styrte ”lysalvenes” makt. For å klare dette har de alliert seg med ”Mørkets Fyrste” Beleth. Men Beleth, som holder til i Helvete, har imidlertid sin egen plan om verdensherredømme.

Det er derfor ikke bare bare når Pyrgus – som ikke bryr seg om politikk – har ertet på seg de mektigste ”nattalvene”. Hans far keiseren bestemmer seg for å bringe ham i sikkerhet ved å sende ham gjennom ”portalen” til en øde øy i en parallellverden til alveriket – vår verden. Det er under denne overføringen, med en teknologi som bare purpurkeiseren besitter, at noe går galt og Pyrgus havner i hagen til Fogarty.

Til slutt går alt godt. Pyrgus etterfølger sin far på purpurtronen, Henry og Fogarty har gjort seg fortjent til hans evige takknemlighet. Det gjenstår likevel noen løse tråder, spørsmål som ennå ikke er stilt i klartekst, men som er lagt ut i teksten, og som får oss til å ane at det kommer en fortsettelse. Hva er det med Pyrgus’ stebror – og ikke minst med hans mor?

Det er mye godt å si om Alvekrigen, og det er ikke så lett å si hva det er som gjør at den ikke tenner begeistring og superlativer. Det er ikke at forfatteren har manglet fantasi og ideer.Alvekrigen er er en spennede og fantasifull ”pageturner”. Den skaper en interessant parallellverden som er en fin kontrast til ”vår”. Den største mangelen ligger trolig i skildringen av karakterene og forholdet mellom dem. Mens det er lagt ganske stor omhu i å skildre relasjonene mellom medlemmene i i Henrys familie på en nyansert og lite bombastisk måte, er ikke forholdet mellom Henry, Forgarty og Pyrgus tegnet like omhyggelig. Når Henry omtaler Pyrgus som sin venn, gir hendelsene som teksten skildrer rett og slett ikke dekning for påstanden. Derfor mangler også fortellingen emosjonell drivkraft, temperatur og nerve.

Noen klønete løsninger og skjønnhetsfeil til tross (for eksempel ”etterfølgere” i stedet for ”følgesvenner” eller ”tilhengere”), fungerer oversettelsen til Laila Irene Dahl bra.

Der er fint at forlagene satser på slike tykke, gode ”pageturners” som Alvekrigen. De er et nødvendig tilbud til de mange unge som elsker å lese, å lese mye og tykke bøker, men ikke fordrar å lese om forelskelse og kjærlighetssorg.



Skrevet av:
Kommentarer