Gressklippermannens tilbakekomst

Med den nyskjerrighetsskapende tittelen Hugo gjør hærverk lar tospannet Ersland og Auestad oss igjen møte gressklipperfreaken Hugo og hans sindige frue. I nok en naivistisk fortelling, skildres verden fra denne enkle sjelens skjeve, grønnkledte hjørne.

Hvis vi tar et nærsynt tilbakeblikk på den norske samtidslitteraturen, ser vi at et gjennomgående tema i mange nyere romaner er den unge voksne som motsetter seg voksenlivets krav, og som isteden slumser rundt uten mål og mening. Også i barnelitteraturen kan vi muligens ane lignende takter. De siste årene har det dukket opp et knippe karakterer som fysisk sett er voksne, men som barneleseren like fullt kan identifisere seg med, eller som i visse tilfeller er mye barnsligere enn barneleseren selv. Ett eksempel på dette er Erlend Loes Kurt–trilogi, med en hovedperson som er truckfører og trebarnsfar, men som likevel oppfører seg infantilt inntil det grenseløse. Walter Viks grinete Herr Khabel er på sin side god på gravemaskin og ikke så mye annet. Og her følger et nytt tilskudd i rekken av enfoldige fyrer: Hugo, som tilsynelatende ikke kan så mye mer enn å klippe gress.

I den første boken Hugo og gressklipperen, som kom i fjor, sliter denne velmenende fyren med å finne noe meningsfylt å bedrive dagene med. Hans to faste holdepunkter i verden er den flotte fysioterapeut-kona, som heter Siri, og en veldig fininnstilt gressklipper. Derfor har Hugo nabolagets flotteste plen, og når selveste kongen kommer innom, er det endelig noen som vet å verdsette Hugos plenklipper-evner. Hugo blir ansatt som kongelig gresstrimmer, og det er i slottsparken at handlingen til oppfølgeren Hugo gjør hærverk har sitt utspring.

En dag når Hugo og kongen som vanlig inntar formiddagsmaten sin sammen, merker Hugo en forferdelig lukt. Det er en hundebæsj. Og det verste er at bæsjen sitter under skoene til Hugo! Men hvem er det som lar hunden sin bæsje i kongens hage? Dette spørsmålet gnager i Hugo, og han bestemmer seg for å ta saken (les bæsjen) i egne hender, og begir seg ut på nattejakt for å finne synderen. Det ender med at den så lovlydige Hugo gjør hærverk på statsministerboligen. Heldigvis har Hugo en hustru med bein i sin utrolig store nese, og hun hjelper den hjelpeløse ektemannen tilbake på plass i den kongelige folden.

Den naive Hugo skildres i et ditto naivt språk:

Når det regner spiser han maten inne, sammen med kongen. Da sitter de i kongens spiserom og snakker om rare ting som Hugo ikke alltid vet så mye om. De snakker om statsministeren, om børsen og oljeprisene […] Og om nye lover som kongen har skrevet navnet sitt på. Akkurat det hører ikke Hugo så nøye etter. Men det er alltid hyggelig med litt mat hos kongen tenker Hugo.Hugos verden er fremstilt litt på skjeve, og fra flerfoldige kanter og perspektiver på en gang. Illustratør Auestad er kubistisk inspirert, og figurene er groteske med overdimensjonerte hoder, tunge øyenlokk og enorme nesegrev, – noe som gir visse Pompel- og Pilt-assosiasjoner. Annlaug Auestad jobber direkte på data, med de muligheter dette gir for å kombinere ulike elementer med påfølgende collage-effekt. Her slåes det på stortromma når det gjelder fargebruk og effektmakeri i mange av oppslagene. De enkleste illustrasjonene er likevel de flotteste, og gjenskaper den litt saktmodige stemningen som ligger i tekstens naivitet. Gress, som jo er en essensiell del av hovedpersonens liv, speiles i bildene ved en gjennomgående bruk av pusete overflater. Ute er verden grønn og lodden. Inne gjentaes dette motivet i x antall varianter. Hugos lenestol er en rød, fluffy sak. Siris store hårmanke lever sitt eget krusete liv, mens angoragenseren hennes og kongens hermelinskappe gjør at man får lyst til å strekke ut hånden og ta på det som gir en naturtro illusjon av pels og plysj.

De beste barnebøkene har gjerne en dobbel adressat, og henvender seg simultant til både den store som leser og den lille som lytter. Bæsj er jo alltid en slager når det gjelder å appellere til små lesere. Tanken på å tråkke illeluktende fotspor tvers over kongens røde vegg–til–vegg-teppe, vil sikkert fylle mange med skrekkblandet fryd. Både teksten og illustrasjonene rommer også en mengde allusjoner til fenomener som ligger utenfor barns sfære. Omslaget viser en rystet Hugo som i dagens tabloidavis «Blabladet», kan lese, ikke bare om sitt eget nattlige hærverk, men også om et visst kjendispar som har gitt ut bryllupsbok, og en julenisse som bekjenner at han ble «lokket og villedet av pengene». Dette er imidlertid en verden som bokens egen Hugo ikke ønsker noen befatning med. Når han til slutt blir tilbudt en plass i statsråd, slik at han i samråd med kongen og statsministeren kan utarbeide en ny lov vedrørende hundebæsj, takker han nei. Han vil bare klippe gresset sitt i fred.

For Hugo er bare Hugo. Det er en frase som stadig gjentas i begge bøkene. Moralen synes å være at det er nok i massevis. Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra tanken om at Hugo i sin enfoldige monomani også har vel mye av overnevnte Kurt i seg. Men det er jo ikke den verste skjebnen en barnebokkarakter kan få…