Griseparadis

Tiårets ungdomsroman

Griseparadis er en roman man ikke glemmer så fort. Det er definitivt ikke en roman for pyser, her er skitt, blod og gørr i verdenen ”ovenpå.” Men i Griseslottet ”nedenunder” er det varmt og vennlig. Og rent. Griser er som kjent renslige dyr.

Jack Plum er et misfoster. Det skriker hans invalidiserte mor til ham fra rullestolen hver gang hun har tyllet i seg anselige mengder whisky. Hun slynger eder og forbanner den dagen hun fødte ham. Han er skyld i ”de vaklete beina hennes og konstant smerte som gnager henne i ryggen, som rottetenner som knaser i knokler.”
Jacks far, slakteren David Plum, forsvant da Jack var tolv. ”Mamma sier at pappa var griseflesk og grisehjerne, en diger, møkkete galte som snappet henne til seg med makt og så luntetravet vekk forbi bortemarkene da han skjønte hva som var klekket.” Men Jack ”har minne om en kløete jakke, uklamme, energiske hender med blondiehår som krøp opp håndleddet og latterbrøl som gikk langt opp og lavt ned som musikk.” Om faren har Jack gode minner, han tok ham med til stranden, på tivoli, de bygde togbane i kjelleren hvor de kunne være i fred for moren og hennes evige forbannelser.

Det er faren som introduserer Jack for grisenes verden, og det er ham som begynner å grave ut Griseslottet, en underjordisk svinesti som bare de to vet om. Etter farens forsvinning fortsetter Jack arbeidet. Griseslottet får hemmelig utgang mot Pardskogen, blir pyntet med Jacks funn fra nattlige oppdagelsesferder til containerne i nabolaget og dit henter han grisunger fra Cottonbondens flokk. Slottet blir Jacks fristed, han vet mer om grisenes sosiale liv enn menneskenes, for mennesker har han lært å holde seg unna. Moren har truet ham med at fremmede kan komme og ta ham med seg og stenge ham inne. Jacks kontakt med mennesker innskrenker seg til ukentlige turer på postkontoret for å hente morens trygd, og til butikken for å handle mat.

På avstand observerer han naboene, blant annet Holly Lock, den rødhårede jenta som snart fyller fjorten, og som han ofte ser i skogen der hun leter etter sjeldne planter. Han kjenner etter hvert behovet for en å snakke og dele tanker med. Langsomt og svært forsiktig nærmer han seg henne, innvier henne i hemmeligheten om Slottet, og de to blir etter hvert nære venner.

Boka veksler mellom Jacks og Hollys synsvinkler, begge fortalt i jeg-form. Det er gjennom Hollys øyne vi ”ser” Jack. En mann midt i trettiårene med abnormt stort hode, sterk og kraftig, med klare blå øyne og vakker sangstemme. Holly er en fysisk umoden jente og venneløs (her er baksideteksten direkte misvisende!). Hun har en eks-punker til mor og faren har reist fra dem, men i motsetning til Jack savner ikke Holly sin far, hennes liv er blitt til det bedre etter at faren reiste.

Sammen må de to verne hemmeligheten om Slottet og grisene, og da Jacks mor blir akutt syk og dør, er det Holly som finner den groteske løsningen på hvordan de kan holde dødsfallet skjult for omverdenen. Hun forfalsker Ms. Plums underskrift slik at Jack kan fortsette å heve trygdepengene og bo i huset. Imidlertid kommer omverdenen nærere og nærere og truer det underjordiske Griseparadiset. Hollys jevnaldrende og ikke særlige trofaste” venninne” Samantha og lederen av guttegjengen, Colin, oppdager Hollys kontakt med Jack og truer med å avsløre dem. Samantha, som blir utsatt for overgrep av faren, legger seksuelle motiver i vennskapet mellom Jack og Holly, og det hele ender med tragedie.

Griseparadis er en enten / eller bok. Enten godtar man Fitzgeralds litterære univers, eller så gjør man det ikke. Jeg gjør det. Historien er helstøpt, i tillegg bæres den av språket. I kapitlene der synsvinkelen ligger hos Jack gir hans underlige og selvlærte språk og merkelige setningskonstruksjoner en ekstra dimensjon til fortellingen. I Hollys fortelling får vi hverdagsspråket og de praktiske forklaringene, men etter hvert som historien går fremover, endrer også hennes språk seg, språket viser at hun blir mer og mer oppslukt av Slottet og grisenes verden. Oversetter Ragnfrid Stokke kan ikke ha hatt en enkel jobb her, men hun har løst den aldeles utmerket.

Imidlertid er jeg litt uenig i forlagets (ovesetterens?) løsning på tittelen. Alternativet Grisutopia ville neppe være en helt god tittel, men ved å oversette ”Pigtopia” til ”Griseparadis” mister man referansen til et annet og meget eldre litterært verk, nemlig Thomas Mores, Utopia (1516).

Mores Utopia er todelt, den ene delen skildrer de sosiale forholdene i datidens England, en satirisk og besk skildring. I den andre delen, Utopia (landet som ikke finnes), skildres menneskenes lykke, der er det naturens lov som gjelder.

I Griseparadis finner vi den samme todelingen. I ”ovenpåverdenen” finner vi mobbing, svik, misbruk og sosial elendighet. Her er skitt, stank, blod og gørr. I Slottet ”nedenunder” er det sosial orden, kjærlighet og vennskap, frisk halm, rennende vann og eget grisetoalett. I skogen utenfor er friheten for både grisene og deres menneskevenner.

Det finnes en rekke litterære referanser i Griseparadis, blant annet til A.A. Milnes Ole Brumm og Nasse Nøff, og til Orwells Kamerat Napoleon. Viktigere er nok referansene til norrøne, greske og keltiske myter som gudinnene Frøya og Demeter og offersteinen i Pardskogen, hvor Jack legger blomster og bøkenøtter, samt til kristendommen (Je Sus som Jack sier). Enkelte vil nok tolke Jacks offer mot slutten av boka i religiøs retning.

Undertegnede har to innvendinger til Griseparadis, begge av litterær karakter. Den første er Jack og Hollys løsning på å kvitte seg med Ms. Plums døde kropp. Etter min mening foregriper dette, og minsker effekten av Jacks offer i slutten av boka. Som forfatter ville jeg ha valgt å begrave Ms. Plum i skogen. Jack og grisene har tumlet rundt i Pardskogen i årevis uten å bli oppdaget, og det virker ulogisk slik Holly hevder at ”et begravet lik alltid blir oppdaget.” Det er mer sannsynlig at morens kropp aldri ville ha blitt funnet. En god forlagsredaktør burde påpekt dette for forfatteren. Slik det er skrevet blir det litterær over-kill, så å si.

Innvending nummer to er det seksuelle misbruket av Samantha. Her trekker forfatteren inn overgrep for å forklare trusselen fra omverdenen mot Jack og Hollys vennskap. Det virker nesten som om forfatteren ikke helt tror på sin egen historie, men må legge inn et nytt element fra vår virkelighet for å forsterke trusselen mot paradiset. Etter min mening er det helt unødvendig. Historien ville stått fullstendig støtt nok uten denne forklaringen.

Griseparadis er en roman som beveger, og som sitter. Den er ikke en bok for sarte sjeler, men erfarne lesere i alle aldere (voksne oppfordres herved!) vil få en uforglemmelig leseropplevelse. På tross av mine to innvendinger: etter min mening er Griseparadis tiårets ungdomsroman.