Tittel: Min venn, Piraten
Tekst: Ole Kristian Løyning
Illustratør: Ronny Haugeland
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2020
Antall sider: 178

Grusom og nådeløs

Mitt skip er lastet med ubehjelpelig språk, dårlig fantasi og et merkelig overskudd av realisme.

Jeg er omringet av pirater.

Denne uken var det piratfest i barnehagen til minsten, med alt tilhørende av effekter, øyelapper, sanger og grogg («gruff», ifølge invitasjonen).

Fem minutter videre østover ligger den største piratkolonien på denne siden av Skagerrak, i form av Kaptein Sabeltann og hans menn som fyller dagene med godhjerta gru til langt utpå høsten.

Og tidligere i år klokket jeg inn gjennomspilling nummer to av det enorme kassasuksess-tv-spillet Uncharted 4, hvor jeg og hovedpersonen er på jakt etter Henry Averys skjulte pirat-utopia et sted i karibien.

Kapittel 1_Nattetanker-kopi

Konger, moguler og hærførere til sjøs

For mange er kaptein Avery fortsatt den største av alle piratene. Han ble født i 1659, og sjørøverkaptein Charles Johnsons bok A general history of the robberies and murders of the most notorious pirates (London, 1724) starter med en setning som gjaller av legender og som er verdt å sitere i sin helhet:

None of these bold adventurers was ever so much talked of, for a while, as Avery; he made as great a noise in the world as Meriveis does now, and was looked upon to be a person of as great consequence; he was represented in Europe as one that had raised himself to the dignity of a king, and was likely to be the founder of a new monarchy, having, it was said, taken immense riches and married the Great Mogul’s daughter, who was taken in an Indian ship which fell into his hands; and that he had by her many children, living in great royalty and state; that he had built forts, erected magazines, and was master of a stout squadron of ships, manned with able and desperate fellows of all nations; that he gave commissions out in his own name to the captains of his ships and to the commanders of his forts, and was acknowledged by them as their prince.

Dette er en setning (og et misbruk av semikolon) som sjøsatte tusen piratfortellinger, og som nærmest innbyr til å legge fra seg boken med et sukk mens man drømmer seg bort. Noen linjer etterpå skal Johnson avfeie alle disse historiene om Avery som rent oppspinn, men skaden har allerede skjedd. For slik er det jo. Vi vet at virkeligheten ikke er romantisk og full av eventyr, men om det er ett tema som innbyr til tankeflukt, er det pirater.

I Terje Formoes Pinky blir en av Kaptein Sabeltanns menn (Cappelen Damm 2002) er det for eksempel umulig å ikke la seg rive med av beskrivelsene av piratverdenen som vi får oppleve gjennom den lille dekksgutten Pinky. Det er en grunn til at det fungerer så godt – det er dét vi vil ha.

Selv ikke forfatteren Charles Johnson var ekte: Ryktet sier at det er Robinson Crusoe-forfatteren Daniel Defoe som skjulte seg bak aliaset.

Kapittel 3_Piraten-kopi

Løfte til leseren

Min venn, Piraten lover de samme frydefulle gysene på forsidetegningen, hvor en ung gutt står ved roret på en båt i storm, mens en værbitt pirat med øyelapp og gullring i øret setter sjørøverhatten på guttens hode. Bak på boken står det, og vi unner oss igjen en fullstendig sitering:

Da André mister begge foreldrene i en bilulykke, havner han hos farens onkel. Med lapp over øyet og alt for mye rom innabords, lyder onkelen bare kallenavnet Piraten. Hvem som egentlig er den ansvarlige av de to, er uklart. En dag blir piraten syk og alt ser svart ut. På Trinidad bor Båtsmann, Piratens bestekompis, og det sies at han har helbredende evner. André og Piraten legger ut på sitt livs seilas der de må overvinne både monsterbølger og malstrømmer om de skal klare å nå målet: Å få Piraten frisk. Min venn, Piraten er en helt særegen røverhistorie med fantastiske karakterer og skakk humor – perfekt for fans av Gummi-Tarzan.

Hva slags rikholdig reise full av usannsynlige eventyr, overdrivelser og virkelighetsflukt lover ikke Ole Kristian Løyning & co å ta oss med på her? Hvordan kan det i det hele tatt gå galt?

Kjekling mellom fire vegger

Klisjéen i en historie som dette ville vært om den foreldreløse gutten ble tatt hånd om av en merkelig, litt forfyllet onkel som litt etter litt skulle vise seg å være en ekte sjørøver. Løyning har i stedet snudd på flisa: Den foreldreløse gutten blir tatt hånd om av en pirat som viser seg å bare være en trist, gammel mann.

Piraten, på tross av navnet, er ingen sjørøver. Han har kanskje vanskeligheter med å forstå konseptet foreldremøter, men det skjer ikke noe verre enn at han tror han skal få betalt for å være klassekontakt. Han har en båt i hagen, men det er en helt vanlig båt. Som leser føler jeg meg mer og mer snytt ettersom sidene fylles med surmulende att-og-fram mellom André og Piraten. Altfor ofte bruker den ene et uttrykk som den andre ikke kjenner til, og vi får en intetsigende replikkveksling som dette:

«Førsteutgaven!» sier Piraten, som nå har oppdaget min interesse for boka.
«Du kunne lagt den ut på eBay?»
«Bay-hva-for-noe?»
«Hadde du lagt den ut for salg på nettet, kunne du kanskje tjent en liten formue.»
«Boka er ikke til salgs! Den har gått i arv i generasjoner. Jeg hadde tenkt at far din skulle få den, for jeg har jo ingen arvinger …»
«Kunne du ønske at du hadde?» spør jeg.
«Kontrafaktisk historietenkning» sier Piraten og stirrer drømmende ut på det store, blå havet.
«Kontr …?»
«Det er det du driver med nå. Kontrafaktisk historietenkning. Sånn ‘tenk-hvis’-pisspreik»
«Unnskyld, det var bare et spørsmål.»
«Og av typen man burde holde seg for god til å stille».

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor mange og kjedelige ord Løyning bruker på å si veldig lite. Vi er godt over halvveis i boken før de to hovedpersonene i det hele tatt legger ut på sjøreisen sin, og det er vanskelig å forklare hva alle sidene før har blitt brukt til. Hverken André eller Piraten har noe personlighetstrekk utover å være masete eller irritert, og ingen av dem har venner eller en sidehistorie som tar dem ut av det lille huset hvor de sitter og kjefter på hverandre.

Det virker som om Løyning har en idé om at Piraten skal være en stor forteller, men vi får aldri høre historiene hans. Løyning skriver bare ting som:

«Og så begynner han å fortelle. Stemmen er fortsatt varm som mørktona glass. Likevel, rå og uslipt som bunnen av ei skute. Ute er stjernene i ferd med å blinke fram på den lyse kveldshimmelen. Jeg lukker øynene, og ordene blir til bilder på innsiden av øyelokkene mine.»

Noen gode historier får leseren aldri høre. Selv når de endelig kommer seg ut i båten blir vi heller utsatt for setninger som «Hva var det jeg sa, André, sånne morkne ledninger fører ofte til jordingsfeil!»

Kapittel 14_Det er altså sant_ill3-kopi

Tegninger som fungerer

Når det gjelder å skape feil forventninger kan heller ikke illustratør Ronny Haugeland gå helt fri. Haugeland er tegneserieskaper og er én av tegnerne bak fantasy-parodien Sidequest som er ute på Egmont i disse dager. Han har en humoristisk og ledig stil, og i likhet med historien i boken er også han forankret i Kristiansand.

Men Haugeland har heller ikke noe særlig å spille på når det gjelder å mane frem personlighet i noen av figurene i boken. Elementene som fungerer best er loggboken som blir ført av André, og som blir gjengitt i boken som helsides tegninger med håndskrift og kart.

Løyning har tatt en sjarmløs historie med ti deler realisme for hver del eventyr, og av en eller annen grunn pakket det inn i en jolly roger. Å seile under falskt flagg på den måten er kanskje i sjørøvernes ånd, men det ville vært lettere å falle for en medrivende eventyrforteller enn en blek piratkopi.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.