Guds gjøgler

Dette barnebokminnet er ikke et barndomsminne. Boka det dreier seg om, var i og for seg også den bildeboka som var viktigst for meg da jeg var barn, så vidt jeg husker, men det sterkeste minnet av denne boka, det som gjør at boka står så sterkt i min bevissthet, inntraff mye senere.

Jeg var student og gikk mellom bokreolene på folkebiblioteket i Trondheim og lette etter en leseplass. Idet jeg gikk gjennom barnebokavdelingen slo det meg at jeg kunne prøve å finne en bok jeg hadde tenkt på i det siste, men som jeg ikke hadde lest på veldig mange år. Boka var Guds gjøgler av Tomie de Paolo. Jeg fant den i hylla og ble stående ved hylla og lese mens små barn lekte i lekeavdelingen rett ved siden av meg. Det var den type gjenoppdagende leseopplevelse der hvert oppslag sjokkerte meg ved hvor tydelig jeg husket det. Gråt jeg da denne boka ble lest for meg da jeg var liten? Neppe, det er i hvert fall ikke sånn jeg husker boka fra barndommen, men som voksen var det umulig å stoppe. Jeg sto og gråt i barneavdelingen på folkebiblioteket. Gud vet hva barna rundt tenkte.

Guds gjøgler er visstnok basert på et gammelt fransk sagn og er illustrert og gjenfortalt av den amerikanske barnebokforfatteren Tomie de Paolo. Det er historien om en gjøgler fra Sorrento som lever et ugudelig og omstreifende liv, der hans eneste behov er å underholde massene med sitt uvanlige talent. Men gjøgleren blir gammel og talentet hans fallerer slik at han blir utledd og hånet av massene og til sin store sorg ikke kan fortsette sin gjøglergjerning. En stormnatt i et munkekloster får han en vekkelse og gir sin siste kraft og talent som et slags martyrium til Maria og Jesusbarnet. «For bare kjærligheten til Gud er evig». Sjargongen er episk og storslagen, og den er skrevet med et religiøst patos som er noe uvanlig for norske bildebøker i dag.

Og jeg gråter fremdeles hver gang jeg leser den, hver gang, jeg kan til og med komme til å gråte bare jeg skal gjenfortelle historien, fordi jeg ser bildene for meg. Jeg er veldig spent på hvordan det blir å lese denne for min egen sønn om et par år. Jeg er redd for at det kan være traumatiserende med en far som hulker seg gjennom lesestunden, kanskje må jeg spare den til han blir tenåring.

Jeg skal ikke gjøre noen dyptgående analyse av hvorfor denne egentlig svært kristne boka får en voksen ateist til å gråte hver gang han leser den, og jeg er jo ikke en gang spesielt glad i gjøglere generelt, snarere tvert imot, men jeg tror det har noe å gjøre med: (1) ideen om det fantastiske talentet, (2) alle tings forgjengelighet, (3) det rørende offer og (4) smilet til Jesusbarnet på nest siste side. Frykten for at man en dag vil komme til å svikte, at man kommer til å falle uten å kunne reise seg igjen, og at alle vil stå rundt en og le.

Guds gjøgler ble utgitt av Bokklubbens barn i 1981 og og har, så vidt jeg vet, ikke blitt trykket opp siden. Merkelig nok. Med litt innsats er den mulig å oppdrive på antikvariat.

Siden min gjenoppdagelse av denne bildeboka har jeg delt opp mennesker i to grupper: vanlige mennesker og de som kjenner, og derfor elsker, Guds gjøgler. Og det er ikke bare meg.