Gull-rot!

En kan antakelig sortere illustrasjonene i dagens barnebøker i en del grunntyper: En stor kategori vil for eksempel være de mange illustrasjonene som med en slags anti-estetikk tar utgangspunktet for streken i barnets rastløse rabling. Andre illustrasjoner er åpenbart inspirert av tegneserienes tegne- og fortellerstil. I andre igjen legger et realismeideal til grunn. Noen over-estetiserer fortellingens univers. Dens lover og regler, arter og vesener kan være fullstendig uvirkelige og overjordiske, men illustrasjonene er så omhyggelig detaljert utpenslet at de nesten gir en taktil virkelighetsfornemmelse til den fantasiverden som skildres.

Jens Kristensens illustrasjoner til Kari Sverdrups tekst i Gull-rot! er av siste kategori. Tegningene er mettede og utformet slik at tekstur og overflate får et tredimensjonalt, materielt preg. De gir en omhyggelig avbildning av bokas leke- eller fansasiverden. De benytter for en stor del et overdrevent ovenfra og ned- eller nedenfra og opp-perspektiv som gir dramatikk til fortellingen. Figurene står med hodet oppe i skyene eller betraktes i et voldsomt fugleperspektiv. Lovmessigheten i den realistiske verdens proporsjoner brytes, for eksempel slik at horisonten er tegnet som omkretsen på en frukt. Langt mer enn å illustrereteksten, dramatiserer tegningene den og utformer et fortellingunivers som er rettferdiggjort ved fantasiens og originalitetens kraft.

På et nivå motiser tegninger og tekst hverandre. Både ved sine språklige virkemidler og sin betydning skildrer teksten i stor grad en idyllisk, trygg og forutsigelig verden hvor språket er vanlig, og ingenting er farlig: Hver sommer drar Tomas på ferie til bestemor og bestefar. Bestemor er verdens snilleste. Bestefar er verdens rareste. Katten Marona er verdens fineste.

Hver morgen spiser de frokost på kjøkkenet.

Tomas spiser verdens beste bestemorbrød

Bestemor spiser nystekte rundstykker,

og bestefar spiser en gulrot.

Alle tre drikker kaffe med masse melk i.

Etter frokost går bestefar ut for å luke i grønnsakshagen.

Tomas går til markedet for å handle.

Bestemor har skrevet en handlelapp.

Handlingen i historien er at bestefaren, som er hobbygartner, blir så oppsatt på å vinne grønnsaksutstillingen på torget, at han forvandler seg til en kjempestor gulrot. Tomas finner den enorme gulroten, men ikke bestefaren. Han klarer å frakte grønnsaken til torget og vinner førstepremien, men når han kommer tilbake til bestemor og bestefar for å fortelle den glade nyheten, er bestefaren, selvsagt, ikke til stede. Men bestemor forstår sammenhengen og skreller kjempe-gulroten og avdekker hvor bestefaren har skjult seg. Verdens harmoni er gjenopprettet, og alle tre kan glede seg over førstepremien – en ballonferd. Virkemidlene som teksten benytter seg av er barnereglenes og eventyrenes forkjærlighet for formler og gjentagelser.

Som teksten sier, bestefar er verdens rareste. Rent billedlig ligner bestemor og Tomas på hverandre; de er ikke rare. De har samme farger, samme hår og samme smil. Bestemoren har også kontroll; med det store skjørtet danner hun en sluttet sirkel, som kattens lange hale bidrar til å holde sammen. Om perspektivet kan deformere og true likevekten til de øvrige figurene, beholder Tomas sin utforming og størrelse gjennom de ulike oppslagene. På oppslaget hvor Tomas ser for seg at gulroten er så stor at den stikker helt gjennom jorda til Kina, er Kina fremstilt som et speilbilde av Tomas og hans verden. Bestefaren er utskilt fra de to andres normalitet. På den andre siden av oppslaget hvor bestemoren danner en perfekt og harmonisk sirkel, er bestefaren ved å vokse opp av jordkulen som en gulrot. På neste oppslag spruter det gulrøtter ut av hodet hans. Når forvandlingen hans er fullført, har han øyensynlig vokst ut av verden. Han fremstilles ikke direkte, men som en skygge – av galskap på verden – i flere oppslag.

Men perspektivet truer også med å ta med seg resten av verden inn i galskapen. På Tomas første butikkrunden fra slakter, til fiskehandler, til avisselger og baker, er disse næringsdrivende fremstilt som ganske normale og ufarlige i fire medaljonger på samme oppslag. Når Tomas er på vei til grønsakutstillingen med kjempe-gulroten, er både slakter, fiskehandler, avisselger og baker blitt store, og de er truende interessert i å overta vidundergrønnsaken. På et eget oppslag tårner slakteren over Tomas med store tenner inne i en stor rød munn, en skarp kniv i hånden og blodflekker på forkleet. Avisselgernes munn er et stort sort hull, mens bakerens glinsende, stikkende øyne bak brilleglassene får ham til å minne om en stygg øgle.

På nesten alle tegningene er det detaljer som det ikke er dekning for i teksten. Dette er også med på å gjøre bildene interessante. Gjennom boka har Tomas følge av en mus, som teksten ikke nevner med et ord. Denne spiller med på bestefarens gulrotdel av fortellingen; den klamrer seg til gulrøtter, svømmer hos fiskehandleren med svømmebriller og en nese som er mer og mer lik en gulrot, legger nesegulroten sin blant de andre gulrøttene på utstillingen, spiser gulrøtter og utvikler kanskje kanintenner?

Gull-rot! er en vellykket bildebok på den måten at bildene tilfører boka langt mer enn teksten alene. Her blir teksten et materiale som bildene kan utfolde seg med utgangspunkt i. Og teksten blir beriket gjennom bidraget fra tegningenen. Men kanskje kunne en, ideelt sett, tenke seg en bedre likevekt i styrkeforholdet mellom tekst og bilde – at teksten var like sterk som bildene –. Trolig hadde det gitt en enda mer interessevekkende fortelling?