Tittel: Gutenbergs hemmelighet
Tekst: Steinar Høiback
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2009
Antall sider: 229

Gutenbergs hemmelighet

LITT GAARDER OG LITT DA VINCI-KODEN

Det er to problemer med denne boka. For det første føles det bransjeillojalt å være kritisk til en bok som er skrevet av en insider som ønsker å skape interesse for bøker. For det andre er det vanskelig å gjøre rede for bokas forhold til tid og sted og parallelle virkeligheter.

Forfatteren Steinar Høiback er født i 1972, han er debutant, lærerutdannet og har arbeidet i Norli-kjeden, og han har vært en nøkkelperson i de siste årenes Leselystaksjon. Med boka om Sophus Blix legger han seg tett opp til forbilder som Jostein Gaarder og Dan Brown.

En skattejakt
Sophus bor sammen med far, og stemor. Mor er død, og stemor er mors søster. Mors bror Ludvig Buchstabel driver et antikvariat. På fødselsdagen får Sophus en gave av onkelen, en gave som mora forberedte for ham før hun døde: Det er en bok trykket i Gutenberg i 1445, som inneholder en magisk skattekart-rebus som skal vise vei til en skatt som har tilhørt martyren Stefanus, kjent fra Apostlenes Gjerninger. For å løse rebusen må Sophus ut på en reise i tid og rom for å møte veiledere: Homer, Vergil, Dante, Snorre, Aleksander den Store, Gutenberg, Shakespeare,Voltaire og Wergeland. Han blir vitne til både Aleksanders og Snorres død, bidrar til gjenferdscenen i Hamlet, og opplever beleiringen av Jerusalem i korstogstiden. Finurlig nok finnes det en forbindelse mellom Salomos tempel og ruiner i dagens Tønsberg.

Advokaten og kunstsamleren Stefansen blir Sophus’ hjelper. Sophus har selvfølgelig også noen som forfølger ham: Den norsk-nederlandske politimannen Filip Coster og hans nevø Glenn. Glenn er bølla og drittsekken i Sophus’ klasse. Nå har han en ekstra grunn til å ta Sophus: Coster’ne er etterkommere etter Gutenbergs rival Louis Coster, og er ute etter å bevise at Coster egentlig var først ute med trykkekunsten.

Verdensbilde
Det er ikke uten videre lett å forstå hvordan romanens verdensbilde henger sammen. Forfatteren har ikke nektet seg mye. Én ting er at hele verdenshistorien står på pinne for vår unge helt når han trer dem i møte, og at de snakker som et skolefjernsyn: «Jeg er utvalgt som veileder fordi jeg regnes som verdens første forfatter. Jeg er Homer. Velkommen til mitt hjemland, Hellas, og det vakre Akropolis her i Athen». Men såpass må det vel være når skatten til slutt viser seg å være essensen av Ptolemaios I’s bibliotek (det fra Alexandria, ja), med noe så ahistorisk som «originaltegningene» til alle oldtidens sju underverker, og noe så ukronologisk som «symbolenes og skriftens historie fra de første hulemaleriene til den amerikanske grunnloven fra 1787». I fascinasjonen for USAs grunnlov finner vi vel et ekko av eventyrfilmen National Treasure, som også skinner gjennom som forbilde når Sophus selv skal utmåle sin finnerlønn på de siste sidene.

Sophus’ eventyr foregår i vår verden. Men det er i en spesialvariant av vår verden, hvor man kan gå ned i en tunnel under et antikvariat i Tønsberg i nåtid, og dukke opp i Jerusalem på 1100-tallet. Det er en verden hvor heltens døde mor er hans skytsengel (eller mentor) og kan kommunisere med ham. Det er en verden hvor Hamsun og Vergil kjenner hverandre (det er jo logisk, siden de begge skrev hyllester til jordbruket), hvor en død egyptisk farao kan snakke med en gresk gud; og hvor en fjær fra guden Hermes’ sko er forklaringen på at Gutenbergboka er en «flyttnøkkel» i tid og rom. Og i én scene er det endog bokstavene i google-logoen som fungerer som berg-og-dal-bane på Sophus’ reise gjennom (cyber)rom og tid.

Sett fra en side er dette ganske heseblesende. Som å lese seg gjennom et ettbindsleksikon. Og det blir ikke bedre av at forfatteren viker unna å gi en forklaring på hvordan den tidshoppingen foregår, rent logisk. Ett møte med en veileder foregår eksplisitt i drømme, et annet sted skjer det «i din tankegang», og et sted blir en av Sophus’ hjelpere avbrutt av ei hostekule når han skal forklare hvordan det henger sammen.

Selv om jeg lett ser innvendingene (mange korte scener med nye personer, og dessuten risikoen for å enda opp som undervisningsfjernsyn), er det likevel en gjennomgående filmatisk følelse i boka. Høiback skildrer scener og dialog på en måte som får meg til å tro at denne muligens kan fungere som film.

Hva er prosjektet, egentlig?
Ytre sett kan boka virke som en skattejakt, og noen lesere vil sikkert sitte igjen med den forståelsen at det er en reell skattejakt som er bokas røde tråd og bærende struktur gjennom en serie av kodeløsningsetapper. Men ved nærmere etterlesning blir det tydelig for meg at Sophus’ skattejakt egentlig er en forkledd dannelsesreise. De mange personene han møter er slett ikke motstandere og kodevoktere, men må heller sees på som lærere og veiledere som gjerne gir et hint slik at Sophus kan forstå mer og komme videre.

Jeg savner nok også en begrunnelse for Sophus rolle. Det er forståelig ut fra konteksten alder og fødselsdag at det er Sophus er moden for å løse oppgavene og finne skatten. Men det gis ingen tilsvarende begrunnelse for hvorfor jakten på skatten skal begynne akkurat nå, og hvorfor det er Sophus som må gjøre det. Og denne mangelen i teksten er etter min vurdering med på å understreke at dette ikke er noen skattejakt i ordinær forstand, men at det egentlig er snakk om Sophus’ (og leserens!) dannelsesreise gjennom Europas og det nære østens geografi, historie og kultur.

Sophus er selvsagt en navnebror av Gaarders Sofie. Og når jeg begynner å tenke på boka som leserens reise, mer enn som Sophus’ reise, så begynner jeg samtidig å tenke bedre om den. De logiske snarveiene som forfatteren tar i tid, rom og i personenes egenpresentasjon, blir ikke da lenger irritasjonsmoment i en fantasy-skattejakt, men de endrer preg og blir tydeligere som hovedsak. Skatten er ikke lenger et mål for hovedpersonen, men et redskap for forfatteren i kommunikasjonen med leseren.

Den implisitte leseren
Forfatteren og forlaget forteller indirekte hvem som er bokas idealleser: baksideteksten begynner med «Sophus Blix er ikke så glad i å lese bøker». Slike gutter har jeg visst lest bøker om før. Svært mange guttebøker er skrevet for de andre guttene; ikke for de som faktisk leser dem, men for de som ikke leser bøker. Jeg leste selv mange bøker som barn og ungdom, og kan fremdeles kjenne igjen den gufne følelsen som slike signaler om implisitte lesere ga: at jeg ikke var god nok for boka, jeg som leste den frivillig.

Dette frieriet til ikkeleserne er i og for seg en naturlig innfallsvinkel for en lesekampanje, men jeg synes det er en underlig strategi for nettopp denne boka: Dette er ikke ei typisk lesekampanjebok, men heller ei bok som krever en motivert leser, en leser som kan følge flere handlingstråder parallelt, og som ikke har noe imot å bli belært om skrifthistoriske og kulturhistoriske begivenheter. Slike gutter finnes, nemlig. Skoleforskeren Selma Terese Lyng har utviklet en modell som beskriver åtte ulike «elevstiler», og våren 2008 skrev jeg en artikkel om disse ulike elevstilene og bibliotekarers møte med dem: Lyngs, og min, teori er at flere typer gutte-roller liker å lese: både Gromgutter, Gutteromsgutter og Nerder kan tenke seg å lese og lære, det er antagelig bare Machoguttene som ønsker å framstå som ikkelesere. I mitt bibliotek er det en eller to slike lesende gutter i hvert årskull, de leser Enzenbergers bøker, Mellis Barneregjeringen og Clements Theos reise. De vil nok like denne også.



Kommentarer