Guttastemning

Hardråde 1: Kongsbroren
av Jan Ove Ekeberg
Tegninger: Nils Axle Kanten
Historisk action
Strand, 2024
124 sider

Hardråde 2: Stiklestad
av Jan Ove Ekeberg
Tegninger: Nils Axle Kanten
Historisk action
Strand, 2025
116 sider

Følgende scene finner sted et stykke ute i Snorres saga om Olav den hellige: Olav henger ut nede ved vannet sammen med moren Åsta og de små halvbrødrene sine Halvdan, Guttorm og Harald. Olav spør dem etter tur om hva de mest ønsker seg. Guttorm ønsker seg store åkrer, mens Halvdan ønsker seg mengder av kyr. Så stiller Olav det samme spørsmålet til Harald, som holder på å leke med noen trefliser.

«Karer», svarer Harald.

«Hvor mange vil du ha?» spør Olav.

«Jeg ville ha så mange at de kunne ete opp alle kuene til Halvdan,» svarer Harald.

En sånn fyr var han som senere skulle bli konge og få tilnavnet Hardråde. Han lekte ikke butikk. Historien blir gjenfortalt i første bind av tegneserien Hardråde, men der legger forfatter Jan Ove Ekeberg til for egen regning at karene til Harald skal brenne ned åkrene til Guttorm også. Det gir vitterlig en bedre symmetri. Og det står i stil til resten av innholdet i tegneserien.

Storslått, men tradisjonell

Hardråde er et av de mest ambisiøse prosjektene norske tegneserier har sett på flere år. Historien er basert på Jan Ove Ekebergs historiske romanserie Den siste vikingkongen, og Ekeberg har adaptert historien til tegneserie sammen med Nils Axle Kanten.

Det har ikke akkurat manglet på bindsterke tegneseriefortellinger de siste fem årene (inkludert om vikingtiden), men Hardråde skiller seg ut med grundig research og historisk substans. De to første bindene føles ikke som transportetapper underveis til neste kapittel, men står godt på egne ben.

Men når vi først har nevnt nyere tegneserier, er det vanskelig å komme unna hvor tradisjonell Hardråde er i fortellerstilen. Dette er en tegneserie som kunne vært laget når som helst de siste femti årene, med sine realistiske tegninger og oppriktige tone. Her står enhver fritt til å velge fra adjektivbunken, om «klassisk» eller «gammeldags» føles mest dekkende.

Nils Axle Kanten har gjennom daglige striper av humorserien Hjalmar opparbeidet seg årevis med erfaring. Det er et stykke fra stornesede humorstriper til mer realistisk historisk action, men han turnerer alt fra hester til ansiktsuttrykk med hell.

Kan dikte fritt

De to første bindene forteller historien til Harald frem til han som femtenåring kjemper sammen med halvbroren Olav (som ikke lenge etter skal bli Den hellige) i slaget på Stiklestad. Dette er ikke en veldokumentert periode av livet hans – han er nevnt en håndfull ganger av Snorre i Olavs saga, og i slutten av andre bind har vi kommet oss halvveis ned på første side av hans egen Harald Hardrådes saga.

Det gir friheter å velge å fortelle om en historisk skikkelse som vi vet var i kretsen rundt store begivenheter i Norges historie, men som likevel er mye av et ubeskrevet blad i denne perioden av livet sitt. Boken kaller det også for «historisk skjønnlitteratur».

Hvert kapittel har en innledende tekst som er med å sette den storpolitiske scenen. Bøkene har i tillegg rikelig med historisk og biografisk informasjon samlet bakerst. Jeg merker likevel at dette ikke er tilstrekkelig ved første gjennomlesing. Flere personer som er helt sentrale for handlingen trer bare frem i prologtekstene, og ord og tilnavn med åpenbar betydning for karakterene er vanskelig å få grep på for leseren. Det er med på å holde det menneskelige dramaet på en armlengdes avstand, men kunne vært løst ved å flytte mer av dette til starten av boken.

Ære, hevn, blod og drap

Det er likevel ting ved Hardråde som er verre å svelge. Det ene er at Harald som hovedperson er usympatisk, umoden og oppfarende gjennom hele første bind, og ikke modererer seg nevneverdig i det neste. Gang på gang forsvinner han furtende ut på hesten sin når ting går ham imot, hvorpå han hver gang havner i trøbbel. I den grad han utvikler seg som karakter i løpet av serien, er det fra spontane til mer gjennomtenkte drapsforsøk. Det er vanskelig å finne noen å heie på her – selv kristendommen til Olav virker misforstått og instrumentell.

Kvinnene i Hardråde blir stort sett avspist med å være mødre eller å bli voldtatt. Gjerne begge deler. Den eneste kvinnen som setter seg i respekt utover morsrollen er volven Alvdis som vi møter midt i andre bok. Men også hun viser seg å ikke være noe annet enn en fristelse som Harald må motstå på veien for å kunne dra ut og fortsette drepingen.

Ekeberg selv vet jo bedre, her uttaler han seg til Dagsavisen: «I arbeidet med vikingtiden har det slått meg hvor sterk stilling kvinnene hadde. Kvinner kunne bekle alle roller i vikingsamfunnet, også som høvdinger og fremtredende krigere.» I samme intervju sier Ekeberg at en av de største misforståelsene om vikingtiden var at den var så voldelig. Når ingenting av dette blir gjenspeilet i tegneserien, lurer jeg på om det er for å tekkes unge mannlige lesere, eller om det har en annen forklaring.

Unyansert og giftig

Historiske tegneserier er mest av alt et produkt av samtiden. Den er for tiden preget av at gutter og jenter sklir stadig lengre fra hverandre politisk, mens fascismen er på fremmarsj på begge sider av Atlanterhavet. Hva er det som gjør at noen tenker at en unyansert fortelling om blodhevn, drap, fødselsrett og nasjonalisme, pakket inn i ord som ære og plikt, er det vi trenger nå?

Historien er selvsagt slik den er. Sagaene er fulle av kjipe folk. Men Ekeberg virker å ville vri kniven om. Avrafaste og Gaukatore, to av dem som slutter seg til Harald og Olav på vei til Stiklestad, blir beskrevet av Snorre som «røvere av verste slag». De slutter seg likevel til Olav fordi, som Gaukatore sier, «han trenger det mest». I Ekebergs gjenfortelling følger de kongen fordi den lille hæren gjør at det blir færre å dele likplyndringen med.

Nå har jeg ikke lest romanserien som Hardråde bygger på, men er det tegneserieformatet som tar knekken på alt annet enn det sort/hvite her? Det tyder i så fall på at serieskaperne ikke forstår formatet godt nok.

Rane Kongsfostre, Olavs fosterfar og Haralds læremester, er kanskje det nærmeste vi kommer en sympatisk karakter. Han har riktig nok magemuskler av stål og en beinhard krigermentalitet, men det er noe mildt resignert i blikket til den gamle mannen som gjør at han resonerer hos leseren. Men når han skal parafrasere Håvamål velger han verset om at en mann alltid skal ha spydet ved sin side, ikke noen av verkets mange vers om klokskap eller vennskap.

Leser de noen vers lenger ned, finner Ekeberg og Kanten uansett litt skyts de kan bruke mot misfornøyde kritikere:

Vesal mann,

som er vrang og lei,

støtt han laster og ler;

han burde visst,

men han vet det ikke,

at han er ikke fri for feil