Gutten, leseren og kjærligheten

Villedelsens tradisjoner

De fleste lesere vil huske den svimlende, euforiske følelsen fra de første gangene de ble lurt av en roman der det til slutt viste seg at jeg-fortellerens fremstilling av de faktiske hendelsene var riv ruskende gal. Noen ganger fordi fortelleren bevisst forsøker å villede leseren, som i de mange kriminalromanene der detektiven viser seg å være skurken. Og noen ganger fordi fortellerens psyke er skjør, slik at han – det er som oftest snakk om en han – forestiller seg ting som ikke er der. Kanskje han lider under en spaltet personlighet, der menneskene han treffer og samhandler med bare er versjoner av ham selv, en slags dobbeltgjengere gjennom hvilke hovedpersonen kan bearbeide et fortrengt traume?

Noen av disse fortellingene fester seg. Sandemoses Det svundne er en drøm er en udiskutabel klassiker. Harald Rosenløw Eegs Yatzy brenner med det fortrengtes demoniske energi. David Finchers spillefilm Fight Club fungerer som en potent metafor for problemene som hefter ved moderne mannsroller.

Slike fiksjoner åpner prinsipielt for en utforsking av identitetens grenser: Hvem er jeg, for meg selv og for andre? Men jeg har ennå til gode å oppleve at jeg har lært noe substansielt om personlighetsspaltning eller om hvordan man skal håndtere psykiatriske kriser av dem. Galskapen som skildres er en utpreget litterær galskap. Dette er leserens vanvidd: å leve seg så dypt inn i en fiksjon eller en personlighet at grensene mellom den som leser og det som leses går i oppløsning, om enn bare for et øyeblikk. Dette er også forelskelsens galskap. Den elskendes intense ønske om at den andre skal forenes med ham eller henne selv, i den vidunderlige forvandlingens navn, får fantasien til å løpe løpsk.

Likevel er slike villedende fiksjoner dypt problematiske. Når det svimler, er det nettopp fordi så mye står på spill: alt det vi har lest – og trodd på – er i ferd med å rakne fullstendig, og vi, leserne, sendes ut i et fortolkningsras der vi må forsøke å etablere en ny, mer sannsynlig og solid fortelling bak og gjennom den upålitelige fortellerens blendverk. Når det fungerer, blir det magisk. Når slike fortellinger ikke fungerer, klinger det hult i et stort og ørkesløst maskineri, og man tar seg i å lure på om alt dette egentlig kunne være nødvendig, om ikke personene ville blitt mer troverdige, mer virkelige hvis de ikke hadde vært gale, om ikke forfatteren har satset alt på feil hest. Så mange av disse fortellingene søker å vise oss kunstens yttergrenser, men ender opp i tospann med den kjente skolestilundersjangeren ”men så var det bare en drøm.”

Fra drømmesituasjon til drøm?

Og det er vel nå det begynner å bli maktpåliggende å snakke om Torbjørn Moens ungdomsroman Ting vi gjør for LOVE, som de fleste vel nå vil ha forstått at skriver seg inn i denne utspekulert villedende tradisjonen. Moens navnløse forteller er en ensom sekstenåring som tilfeldigvis får anledning til å donere en tiloversbleven kinobillett til ei pen, fremmed jente. På vei ut av kinoen slipper han en lapp med telefonnummeret sitt på ned i veska hennes – og det er vel omtrent det eneste vi kan si med omtrentlig sikkerhet om handlingen. Snart står ønskeoppfyllelsesscenariene i kø, mens leseren blir stadig mer skeptisk til fortellerens troverdighet. Det blir også menneskene rundt fortelleren, og til slutt må konfrontasjonen komme.

Spørsmålene man sitter igjen med etter endt lesning er mange, og ikke nødvendigvis på noen god måte. Her er intet fortidig traume som kan rulles opp, ingen hemmeligheter, ingen diagnoser eller metaforer, og heller ikke noen spesielt minneverdig miljøskildring eller gjenkjennelige mennesker. Det vi får, er en ensom og kjærlighetslengtende gutts fall ut i galskapen, fortalt av ham selv.

En løsning som skaper problemer

Ensomheten og lengselen gjør inntrykk, ikke minst fordi Moen tidvis skriver riktig godt. Men alt oppspinnet truer med å undergrave det følelsesmessige trykket i fortellingen. Et eksempel: Fortelleren har invitert med jenta han traff på kino igjen, via sms. Så kommer han plutselig på at han ikke har penger. Er det virkelig dette som skal ødelegge sjansene hans for å få oppleve kjærlighet? Kanskje moren har penger? Men jenta kan han ikke fortelle henne om. Så han stjeler to tohundrelapper fra hennes hemmelige beholdning, men akkurat da låser moren seg plutselig inn i leiligheten:

Jeg reagerte lynraskt, trykte skuffen hardt igjen, fikk av lyset i en fei og smatt ut i gangen i én glidende bevegelse. For sikkerhets skyld gjorde jeg en liten sving sånn at det så ut som om jeg kom fra kjøkkenet, og rakk det akkurat idet døra gikk opp og hun kom inn og smilte og sa ”Hei! Har du hatt det fint i dag?” (s. 35)

Hvem har vel ikke tatt slike små svinger i sin barndom, når man hadde gjort noe ulovlig og ville unngå å vekke mistanke? Scenen er glitrende skrevet frem – men den kan altså likevel antakelig ikke være sann, og dermed faller hele fiksjonen fra hverandre. For hvis det ikke egentlig finnes noen avtale, finnes det heller ikke noe kinobesøk, og ei heller noe pengebehov, og ei heller noen god grunn til å gjøre seg til tyv. Eller?

Det er lett å se at Moen kunne skrevet seg ut av slike problemer. Fortelleren kunne for eksempel bestemt seg for å henge rundt i kinofoajeer i håp om å treffe jenta igjen – jeg har selv gjort langt rarere ting “for LOVE”. Og da ville han selvsagt trengt penger. Eller Moen kunne skrevet inn en fiktiv mottaker av teksten som fortelleren forsøker å overbevise om at han faktisk har kjæreste – selv om han ikke har det.

I stedet må vi i etterkant tro på at gutten stjeler penger fordi han allerede her, på side 35, er så gal at han vil kjøpe kinobillett til ei jente som faktisk ikke finnes – og at han gjennomfører planen og overbeviser seg selv om at de to har hatt det kjempefint. Og den er tung å svelge, ikke minst fordi det blir så vanskelig å lokalisere en hendelse som faktisk kunne ha utløst en slik tung psykose i teksten. For her er det ikke bare snakk om en fantasi som løper løpsk, men om alvorlige vrangforestillinger som får konsekvenser utover i teksten. Den kjærlighetshungrende fortelleren blir ikke universell, han blir et kasus.

Dermed diskrediterer handlingsutviklingen også de fine tingene i teksten, mens den bekrefter alt det man kan irritere seg over i den. Jenta virker for god til å være sann fordi hun ikke er sann. Hendelsene virker fantastiske fordi de ikke egentlig finner sted. Ting vi gjør for LOVE, heter romanen, men hvilke ”ting” fortelleren egentlig ”gjør” og for hva eller hvem, forblir i det blå. Tilbake står leseren med en ikke-historie, der det eneste egentlige spørsmålet man kan stille seg er hvor fort man skjønte greia, og lite er tristere enn akkurat det. For denne typen lek vitner om en selvforelsket tekst, der leken med leseren blir mer forpliktende enn engasjementet i fortellingen, og jeg tviler sterkt på at det var en slik tekst Moen ønsket å skrive. Kjærligheten i denne romanen ligger i de nøkterne beskrivelsene av fortellerens hverdag – ikke i de nitriste fantasiene hans.